Dødsformodningsdom

Innkalling til sak om dødsformodning, der lege Robert Collett f. 1914 ble stevna for retten. Slike saker var det mange av etter andre verdenskrig. Fra Norsk Lysingsblad 21. august 1946.

En dødsformodningsdom er en rettslig kjennelse der det erklæres at en savna person er død. Normalt skjer dette når personen har vært savna i lengre tid, med ett til fem år siden siste sikre observasjon som vanlig grense. Ved spesielle omstendigheter, for eksempel større ulykker eller krigsoperasjoner, kan en dom komme utmiddelbart. I dag ligger hjemmelen for dødsformodningsdommer i lov om forvunne personer av 12. mai 2015.

Tidligere var det lengre frister før man kunne få en dødsformodningsdom. Etter lov om forsvunne personer m.m. av 23. mars 1961 var normalkravet ti år siden siste observasjon, men ett år ved spesielle omstendigheter. Årsaken til at man reduserte fristene såpass mye i 2015 er at det i dag er en langt større kontroll på bevegelse over grenser og at digitale spor gjør det enklere å finne mennesker enn tidligere.

Krav om dødsformodningsdom behandles av tingretten. De kan reises av arvinger, ektefelle eller av andre som har en rettslig interesse. Denne interessen vil primært være knytta til arv, gjeld eller eiendom, men kan også berøre fullmakter i næringsvirksomhet og andre ting. Dersom personen var bosatt i utlandet kan det allikevel reises sak dersom det finnes formue i Norge; dommen vil da bare omfatte denne formuen, og er ikke rettslig bindende i andre land.

Under prosessen blir den savna personen stevna for retten med minst tre måneders varsel, med kunngjøring i aviser og eventuelt per post til siste kjente adresse. Retten har et ansvar for å skaffe opplysninger som kan sikre rett avgjørelse. Saksøker betaler omkostningene, men retten kan bestemme at dette skal tas av avdødes midler dersom det er aktuelt. Dersom retten kommer til at det er overveiende sannsynlig at personen er død, ender saken med dødsformodningsdom. Den skal inneholde en dato for når man antok at personen døde, kjent som dødsformodningsdagen. På den annen side, dersom retten kommer til at det ikke er forsvarlig å avsi dødsformodningsdom avsier den i stedet en frifinnelsesdom. At man bruker uttrykket frifunnet henger sammen med at personen er stevna, og da heter det seg i rettslig språkbruk at man frifinnes dersom påstanden ikke tas til følge. For å eventuelt reise sak på nytt må det gå en viss tid, eller det må framkomme nye opplysninger i saken.

I dommen skal det også drøftes hvilke forhold som berøres av en dødsformodningsdom hvor det kan ha en betydning om personen kan ha vært i live etter dødsformodningsdagen. Dette kan for eksempel gjelde arvinger som fikk arverett nær dødsdagen, for eksempel nevøer eller nieser født rett etter denne dagen dersom personen ikke hadde egne barn. I slike tilfeller kan dødsformodningsdagen bli satt en god stund etter forsvinningsdato. Boet skal som hovedregel, såfremt ikke verdiene av av ubetydelig størrelse, tas under offentlig skiftebehandling. Eiendeler og formue deles ved loddtrekning mellom de som var arvinger på dødsformodningsdagen.

Det er lagt inn egne regler for å avhjelpe situasjonen dersom det senere viser seg at personen er i live. Dersom den forsvunne er gift, står ekteskapet i utgangspunktet ved lag. Først dersom ektefelles gifter seg på ny blir det automatisk innvilga oppløsning av ekteskapet.

Etter andre verdenskrig ble det, etter datidas lovverk, felt et stort antall dødsformodningsdommer i norske domstoler. Dette gjelder blant annet mange av de jødiske holocaustofrene som forsvant i konsentrasjonsleire, krigsseilere som forsvant på havet uten vitner og motstandsfolk som forsvant under fluktforsøk.

I bildet øverst på denne sida ser vi et eksempel på stevning til dødsformodningssak. Lege Robert Collett (f. 1914) ble innstevna av sønnen Robert Collett jr. ved sin verge, hans mor og Robert Collett sr. sin ektefelle Wenche Collett f. Reimers. Robert Collett sr. hadde høsten 1941 flykta til Sverige, og forsvant under overfarten til Storbritannia. Ingen hørte fra noen av de atten som var med på skøyta, og man kunne derfor anta at de var forulykket. Påstanden som ble nedlagt var at Robert Collett skulle formodes å ha avgått ved døden i november 1941. Dette lød også rettens kjennelse på.

Litteratur og kilder

• Dødsformodningsdom i Store norske leksikon.