Døpefont, (latinfons, kilde eller brønn), kirkeinventar til bruk for oppbevaring av dåpsvann og utførelse av dåp (s.d.). I middelalderen var døpefonten tilpasset dåpsformen, enten hel neddykking av barnet, noe som forutsatte en dyp døpefontskål (cuppa), eller overøsing, som krevde grunnere skål men høyere døpefont. Egne lokk er også kjent. Døpefonter kan være i stein eller tre, og mange eldre døpefonter har egne tappehull for dåpsvann i bunnen. Etter hvert som overøsingsdåp ble vanlig, begynte man også å plassere egne dåpsfat i messing eller sølv i de gamle døpefontene, mens nye døpefonter ble utformet som holdere av dåpsfat. Døpefonter og dåpsvann (s.d.) ble i middelalderen innviet en gang i året (benedictio fontis). Døpefonten var plassert ved kirkens hovedinngang, en tradisjon som mange steder besto til lenge etter reformasjonen, selv om det etter hvert ble vanligere å sette den fremme i kirkens kor. Særlig fra 1700-tallet er også kjent egne baldakiner eller «hus» over og rundt døpefonten.
I folketradisjonen kjennes forestillinger om at døpefonten kunne brukes i helbredende øyemed. A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
