Dagny Loe

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Dagnys datter Lilla Loe gir morens teppe i gave til Sør-Varanger Museum.
Foto: Avisklipp fra Finnmarken (1992).

Dagny Loe (født Hartviksen 14. oktober 1912, død 12. mai 2010) fra Berlevåg var husmor, åttebarnsmor og motstandskvinne under andre verdenskrig. Hun fikk Kongens fortjenstmedalje i sølv fredag 12. februar 2010, kun tre måneder før hun døde.

Familie

Søster til Nelly Mørkved og Ruth Nervik.

Giftet seg i 1931 med Osvald Edmund Loe. 8 barn, hvorav Ruth Oddny Loe døde kun 6 uker gammel. De andre var: Jan, Solbjørg, Erna, Lilla, Ole, Kristian og Bjørn Arne. Hun ble enke da mannen ble bestialsk henrettet 18. august 1943 ved Førstevann i Kirkenes. [1]

Motstandskvinne

Ekteparet Loe var med i motstandsarbeid ved å rapportere om troppeforflytninger, skip og forsyninger direkte til sovjetisk etterretningstjeneste. De huset også partisaner i skjul. Tyskerne syntes etter hvert at det var merkelig at deres fartøy og forsyninger til stadighet ble bombet, og greide å snøre nettet om motstanden i Berlevågstraktene. Osvald ble arrestert 14. juli 1943, satt i fengsel i Kirkenes og ble summarisk dømt til døden sammen med 10 andre 17. august 1943. Henrettelsen fant sted allerede den 18. august 1943. De dramatiske detaljene om henrettelsene kommer fram i Kjell Fjørtofts bok «Lille Moskva». Han skriver at om dødsdommene var en tragedie, så ble henrettelsene en bestialsk grusomhet som savner sidestykke i norsk okkupasjonshistorie. [2]

Det tok tyskerne noen uker etter arrestasjonen av motstandsmennene, til de brydde seg med damene. Dagny ble selv arrestert av tyskerne i 1943, og skulle sendes med fangetransport til Kirkenes.

«Ja, der stod jeg sammen med fjorten unger uten så mye som en synål å forsvare meg med. Og tyve soldater omkring med skarpladde gevær. Da lo jeg. I dette dødsens alvor så jeg det komiske i situasjonen. [3]

Det lille krigsofferet

Syv av de åtte barna hennes ble tatt hånd om av slektninger, men seks uker gamle Ruth Oddny måtte bli med på overfarten til Kirkenes. Det var en meget strabasiøs tur i åpen båt. Dagny gjorde det hun kunne for å dekke til den lille jenta i uværet. Det lille barnet trengte mer varme, men kroppsvarmen var dessverre ikke tilstede hos mora. Noen pakka en dyne rundt henne, men også over ansiktet hennes, så hun ble kvalt. Turen ble for tøff for den lille jenta. Da de ankom Kirkenes var hun allerede død, bare seks uker gammel. Hun ble henta på cella til Dagny av en sykepleier. Hun visste ikke hva som skjedde med den døde datteren hennes, etter hun ble hentet av sykepleieren. Selv ble Dagny dømt til 15 års tukthus, og sendt til en tysk konsentrasjonsleir. Dette fortalte Dagny selv om i programmet Sommeråpent på NRK i 1993. [4]

Grått teppe

Dagny ble deportert som NN-fange i lastebil, gjennom Finland, Estland, Latvia og Litauen. Første bestemmelsessted var Lübeck. Deretter ble det mange korte stopp i ulike leire, før hun til sist havnet i tukthus forkvinner i Jauer (Jawor), 70 kilometer fra byen Wroclaw på polsk side av grensen. I konsentrasjonsleirene broderte Dagny sin livshistorie på et grått teppe. I 2009 kom det en egen film om det på NRK med tittelen «Et grått teppe med broderte blomster», der den beskriver nøden og sulten, men også om håp. Da Dagny kom hjem til Norge i 1945 veide hun kun 37 kilo. [5]

Dokumentar

Filmen, Mørketid : kvinners møte med nazismen, av forfatter og regissør Karoline Frogner er et dokument over ti kvinners krigshistorie. Ti kvinner som var partisaner, motstandskvinner, kommunister, jøder, som ble sendt i fangenskap og som overlevde de tyske leirene. På en lavmælt måte trer livene deres fram. De arbeidet illegalt, mistet sin frihet, sine menn, barn og hjem. Livet i leiren kom til å prege dem for alltid. Men da de kom hjem var det ingen som turte å snakke med dem om det de hadde opplevd. I denne dokumentaren lar Karoline Frogner kvinnene komme til orde. I intervjuer og rekonstruksjoner fra fangeleiren blir denne delen av historien fra 2. verdenskrig rullet opp for oss. Det skulle gå 50 år før det skjedde.

Disse 10 kvinnene er portrettert i filmen: Sara Uthaug, Sonja Coucheron, Inger Gulbrandsen, Sigrid Heide, Lille Graah, Dagny Loe, Henriette Bie Lorentzen, Ruth Nervik, Edit Notowicz, Jørgund Sivertsen.

Filmen fikk Amandaprisen for Beste dokumentarfilm i 1995.

Ettermæle, priser og utmerkelser

Dagny Loe fikk ettersendt Deltakermedaljen i posten etter 47 år. Den æren ble ikke tildelt søstrene hennes. Hun returnerte den med beskjed om at det var lovlig seint å dele ut en medalje nesten 50 år etterpå! [6]

12. mai 1992 ga Loes datter Lilla Loe et teppe Dagny hadde laget i krigsfangenskap til Sør-Varanger Museum. [7]

4. august 1992 ba nærmest kong Olav om unnskyldning for at damenes historiske innsats ble tiet i hjel etter frigjøringen. Det smakte mye bedre enn en medalje. [8]

Sommeren 1994 gjenreises Loe-huset på dugnad. [9]

Kongens fortjenstmedalje i sølv tildelt fredag 12. februar 2010 i en seremoni på sykehjemmet i Berlevåg, ledet av ordfører Janne Andreassen. [10]

Partisanløypa. I Løkvika har Berlevåg havnemuseum og historielaget tilrettelagt en kulturminneløype fra parkeringen ved Loe hytta (partisanhytta) og opp til partisankløfta. [11]


Referanser

  1. ↑ * Fjørtoft, Kjell: Lille-Moskva. Gyldendal, 1983, s. 135-136. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ * Fjørtoft, Kjell: Lille-Moskva. Gyldendal, 1983, s. 135-136. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ * Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig : 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 217. ISBN 9788203267512.}}
  4. ↑ * Rømo, Frida Ravna: En barnegrav til trøst. NRK.no, 23. okt. 2019. Besøkt 10.05.2020.
  5. ↑ * Andresen, Heidi Molstad: Dagnys dødsmarsj. Dagbladet, Magasinet, lørdag 3. april 2021, s. 8-17. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  6. ↑ * Hansen, Turid Beth: Krigsfangene som møtte kongen. Om Dagny Loe, Irene Sæverud, Nelly Mørkved, Ruth Nervik. Allers nr. 27, 4. juli 1978_forsida, s. 8-11, s. 90-92.
  7. ↑ * Moe, Svein Martin: Unik krigsgave. Finnmarken, torsdag 14. mai 1992, s. 16. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  8. ↑ * Hansen, Turid Beth: De overlevde krigens lidelser. Finnmarken, lørdag 12. september 1992, forsiden og s. 14-15. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  9. ↑ * Jakobsen, Jostein: Loe-huset gjenoppbygges. Finnmarken, tirsdag 19. juli 1994, s. 8. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  10. ↑ * Gundersen, Oddbjørn: Kongens sølv til Dagny Loe. Finnmarken, mandag 15. februar 2010, s. 14. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  11. ↑ * Partisanløypa. I serien Kulturminneløyper. Museene for kystkultur og gjenreising i Finnmark IKS, Berlevåg, 09.02.2017. Besøkt 09.02.2022.

Kilder

  • Ble de dödsdömte fra Berlevaag og Persfjord slaat i hjel av tyskerne? Finnmarken, mandag 9. september 1946, s. 2. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig : 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 216-218. ISBN 9788203267512.
  • Motstandsfolkene fra Berlevåg begraves. I serien «Glimt fra de 90 år…». Finnmarken, lørdag 13. mai 1989, s. 45. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Ording, Arne, Gudrun Johnson Høibo og Johan Garder (red.): Våre falne : 1939-1945, b. 3, s. 170-171. Grøndahl, 1950 Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Siste akt ved Berlevåg. Om Hans Kr. Eriksens arbeid med krigshistorier, bl.a. Dagnys Loe sin. Finnmarken, mandag 20. november 1972, s. 6-7. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Dagny_Loe&oldid=1802355»