De første norske avisene

De første norske avisene kom ut på 1700-tallet. I 1721/1722 ble det gjort et forsøk i Bergen, Den Ridende Mercurius, men den ble raskt stoppa av sensuren. Først i 1763 begynte utgivelsen av Norske Intelligenz-Seddeler, den første regelmessige avisa utgitt i Norge. Den fikk følge av flere andre aviser i løpet av de neste årene. Fram til 1810 ble alle aviser utgitt i de større byene, men det året kom også den første avisa på landsbygda, Norsk Landboeblad. Denne artikkelen omhandler både forhistorien med nyhetsbrev og -blader, historikken til de første avisene fra til 1814, og samfunnsendringene som førte til at de ble utgitt. Avisene var et produkt av opplysningstida, og de norske avisene var et tegn på en selvstendighetstanke som ble stadig sterkere fram mot 1814.

Bakgrunnen

Nyheter har alltid blitt spredd i samfunnet, enten det skjedde muntlig eller skriftlig. Før trykkekunsten kom var det ofte en kombinasjon, et brev som ble lest opp slik at nyhetene kunne spres. Ofte var det presten som brakte nytt utenfra i prekenen, og på kirkebakken kunne de lokale nyhetene bli spredd. Særlig i turbulente tider var det viktig å få kunnskap om de siste hendelser. Det er sagt i innledninga at de første norske avisene kom på 1700-tallet, og det er riktig med den vanlige definisjonen av avis: En noenlunde regelmessig utgitt trykksak som spres i flere eksemplarer. Men før denne typen avis oppsto ble det også sendt noe som kunne ligne på aviser rundt i Norge. Vi kjenner et eksempel på et håndskrevet nyhetsbrev fra Christiania posthus til sokneprest til Støren Jon Erikssøn Jamt datert 14. september 1660, der nyheter som hadde kommet til Christiania ble videresendt.

Nyhetsbrevene skiller seg fra tidligere tiders nyhetsspredning gjennom offentlige brev, budstikker og prekener. Et hovedskille er at informasjonen ikke lenger kommer direkte fra myndighetene. I stedet kommer en mellommann, en vi i dag ville kalle en journalist eller reporter, inn og skriver sin sammenfatning av nyhetene. Å sende slike brev var blitt betydelig lettere etter 1647, da det norske postvesenet ble oppretta. Men de var ikke trykt, det dreide seg om noen få håndskrevne brev.

I Danmark fikk man de første avisene på slutten av 1600-tallet. Den første danskspråklige avisa var Den danske Mercurius, som ble grunlagt i 1666. På den ene side hadde opplysningstida forsiktig begynt å gjøre sitt inntog, og på den annen side hadde kongen etter innføringa av eneveldet i 1660 tatt all makt i dobbeltmonarkiet. København ble sentrum for avisene, ikke bare fordi byen som hovedstad var den viktigste i riket, men også fordi det var der myndighetene satt. Der kunne de bedrive den forhåndssensur de mente var nødvendig. Å gi ut ei avis, eller å drive et trykkeri, var avhengig av privilegier og lojalitet mot monarken og andre myndighetspersoner.

De første trykte nyhetsbladene

Trykte nyhetsblad utgitt i Norge er kjent fra 1600-tallet. De omhandla gjerne en enkelthendelse; et tidlig eksempel er Relation om Haldens berømmelige maintenering, imod den Svenske Armee til Hest oc Fods som at trende Gennerals Personer blef Commanderit, ov aff dennem den 12. og 13. Januarij 1660. Belagt siden efter 6. Vgers sterck Belejring ved samme Armees største Ruin det igien haffuer maat Quittere. Verken fyndige overskrifter eller rettskriving hadde gjort sitt inntog i journalistikken. Ordet 'relation' ble brukt om det vi i dag kaller 'nyhet', og det denne trykksaken forteller om er beleiringen av Halden 1660.

Den første trykkeren som hadde privilegium i Norge var Tyge Nielzsøn, som etablerte seg i Christiania i 1643. Han trykte blant annet det som regnes som Norges første nyhetsblad, Aggerhusiske Acters Første Quartaels Summariske Beskriffuelse paa nerverende Aar 1644, der man kunne få innblikk i hva som var bestemt på Akershus festning, som var stattholderens og andre myndigheters hovedkvarter. Etter bare et års tid måtte Tyge Nielzsøn gi seg, men Melchior Martzan kunne ta over privilegiet. Han reiste ikke sjøl til Norge, men sendte noen svenner som satte i gang. Hans nyhetsblad Homagium Norvegicum fortalte hva som hadde foregått under Fredrik IIIs hyllingsreise i 1648, og kom ut i to utgaver. I 1650 tok Valentin Kuhn over trykkeriet, og etter det ser det ut til at det ble brukt nesten bare til religiøse tekster.

Noe av årsaken til at de første trykte nyhetsbrevene omhandla enkelthendelser var at allerede i 1630-åra var det bestemt at generelle nyhetsblad bare kunne utgis av boktrykkerne i København. Dersom trykksakene bare omhandla én hendelse gjaldt ikke dette, og dermed kunne en boktrykker i Norge trygt gi det ut så lenge han ikke uttalte seg negativt om myndighetene.

Fra nyhetsblad til aviser

De håndskrevne og trykte nyhetsbladene fylte rollen som avisene fikk senere, men de var ikke aviser i egentlig forstand. For at vi skal kalle noe for en avis kreves det at enkelte kriterier er oppfylt. De må være masseprodusert - her faller de håndskrevne bladene ut, mens de trykte kan være innafor. De må gis ut regelmessig - her kunne nok de håndskrevne til tider være innafor, mens de trykte gjerne kom uregelmessig i forbindelse med enkelthendelser. Til sist må de ha en eller annen form for profesjonell redaksjon; de er ikke lenger tilfeldige «relationer», men et forsøk på å spre nyheter systematisk.

For myndighetene hadde selv de håndskrevne nyhetsbrevene blitt oppfatta som en trussel, fordi de utfordra informasjonsmonopolet. Med trykte aviser økte denne trusselen dramatisk. Å være avisredaktør kunne være farlig, og krevde både politisk kløkt og gode forbindelser som kunne beskytte en dersom man skulle komme til å tråkke over ei grense.

Først i 1721/1722 kom det første forsøket på å gi ut ei avis i Norge, da Peter Povelssøn Nørvig ga ut Den Ridende Mercurius i Bergen. Han hadde boktrykkerprivilegium, det første i Bergen, men ikke avisprivilegium. For å få det måtte man som nevnt holde til i København. Navnet på avisa ble tatt fra Den danske Mercurius, som igjen hadde det fra Altonaischer Mercurius i Altona. I avisa ble det trykt nyheter fra utlandet og opplysninger om priser og valutakurser. Nørvigs største fiende ble Joacim Wieland, som var innehaver av avisprivilegiet i København. Han anklaga Nørvig for plagiat, avisutgivelse uten privilegium og brudd på sensurbestemmelsene. Etter en kort prosess fikk Wielandt også enerett på å trykke og å gi ut aviser i Norge. Da postmester i Christiania Lars Raabech i 1733 søkte om avisprivilegium var det også Wielandts enerett som stoppa dette forsøket. Wielandt ga ut flere nyhetsorganer. Fra 1725 kom Addres og Notifications Relation, som ble den første dansk-norske adresseavisa. Ser man nærmere på Wielandts produksjon er det tydelig at selv om vi kan si at avisene var et resultat av opplysningstida, var hans utgivelser først og fremst kommersielt begrunna. Wielandt ga ut alt han kunne tjene penger på. Det var for ham ingen forskjell på om han trykte spillkort eller aviser så lenge han kunne tjene på det. Det var ikke hans dyktighet som redaktør som førte til at avisene gikk godt, det var først og fremst hans evner som forhandler med myndighetene. Han fikk nemlig innført en ordning som ble svært viktig for de tidlige avisene, portofrihet for alle hans aviser i Danmark-Norge.

Wielandt døde i 1730, men monopolordninga fortsatte - fram til 1763 var det danske og utenlandske aviser som ble lest i Norge, ved siden av de nevnte nyhetsbladene som tok for seg enkelthendelser. I 1749 var det anslagsvis omkrin 400 abonnenter på Berling Post-Tidender i Norge, og det var stort sett embetsmenn, storborgere og høyere offiserer som sto på mottakerlistene. Det foregikk kollektiv lesing av disse avisene, både på postkontorene og i embetsmannshjemmene, så nyhetene spredde seg til et større publikum, men det var fortsatt først og fremst en elite som fikk de nyhetene kongen aksepterte at ble spredd.

Norske Intelligenz-Seddeler

Da Samuel Conrad Schwach den 25. mai 1763 ga ut første utgave av Norske Intelligenz-Seddeler skjedde ikke det som følge av oppmykning av privilegiekravet. Schwach, som var boktrykker i Christiania, utnytta smutthull og sitt kontaktnett. Han unngikk å trykke rene nyhetssaker, og holdt seg i stedet til annonser, økonomisk informasjon og religiøse betraktninger. Nå skulle han strengt tatt hatt privilegium for å trykke annonser også, og da han etter kort tid oppretta adressekontor brøt han enda en regel ettersom han heller ikke hadde tillatelse til det. At det gikk bra skyldtes blant annet hans vennskap med etatsråd Nicolai Feddersen og hans kone Ditlevine Feddersen - sistnevnte ble etter en tid skribent i avisa.

Økonomisk var det ikke lett å få til avisutgivelsen, for Schwach fikk ikke det samme portofritaket som de danske avisene hadde. Det ser ut til at han delvis løste dette ved å bestikke posttjenestemenn slik at de tok med aviser på lasset.

Intelligenssedlene var ikke en stor avis, den var på fire sider, hvorav to forbeholdt annonser. Og som nevnt var det lite nyhetsstoff, selv om Schwach kunne finne på å legge inn noe her og der. Først etter 1814, da den norske Grunnloven beskytta trykkefriheten, ble det mulig å skrive friere om nyheter.

De neste avisene

Bergen fikk et adressekontor i 1765, drevet av politiaktor Ole Brose. I samarbeid med byens eneste boktrykker, Christopher Kothert, ga han ut Efterretninger fra Adresse-Contoiret i Bergen i Norge. Kothert hadde overtatt etter Nørvig, han som i 1722 hadde forsøkt med Den Ridende Mercurius.

Rett før juli 1766 satte juristen Martinus Nissen som i gang med å opprette et adressekontor i Trondheim. Han fikk, til tross for motstand i Trondheim, innvilga de nødvendige privilegier, og den 3. juli 1767 kom første utgave av Kongelig allene priviligerede Tronheims Adresse-Contoirs Efterretninger. En liten bit av navnet lever fortsatt: Adresseavisen er den eldste avisa som fortsatt utgis i Norge.

Vi ser noe nytt som skjer både i Bergen og Trondheim. Det var ikke lenger boktrykkerne selv som ga ut avisene, men henholdsvis en politiaktor og en jurist. Boktrykkerne tjente allikevel penger, noen måtte jo trykke avisene. Men løsrivinga fra trykkeridrifta førte også med seg at opplysningsaspektet ved avisene ble viktigere enn før.

De neste norske avisene ble Kgl. priv. Adresse-Contoirs Efterretninger udi Christiansands Stift, utgitt i Arendal fra 1769, og Notice fra Addr. Cont. i Stavanger, utgitt i Stavanger fra 1770. Disse to avisene var et resultat av at det ble åpna for adressekontorer i alle stiftsbyer. Rett nok var ikke Arendal stiftsby, det var det Kristiansand som var, men privilegiet var knytta til stiftets område. I 1780 fikk Kristiansand også ei avis, Christiansandske Uge-Blade. Det ble den siste norske avisa som begynte sin historie på 1700-tallet.

Den første avisa på landsbygda

I 1810 begynte utgivelsen av Norsk Landboeblad. Det var opplysningsmannen Sivert Aarflot på Volda som sto bak denne, med sønnen Rasmus Sivertsson Aarflot som medredaktør. Året før hadde han fått privilegium til å drive det første trykkeriet på den norske landsbygda på Nedre Ekset på Volda. Avisa kom ut til 1816, fra 1813 med Rasmus Aarflot som redaktør. Aarflot brakte i avisa nyheter om storkonflikten i Europa kombinert med oppbyggelig stoff, skrevet av og for folk på landet.

Litteratur

• Eide, Martin (red.): Norsk presses historie 1-4 (1660–2010) B.1. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 2010.
• Fet, Jostein. «Kap 3. Bokproduksjon og bokhandel» i Læsande bøker. Litterær kultur i norske almugesamfunn før 1840. Utg. Universitetsforlaget. 1995.