Domkirkeruinene på Hamar
Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ruinene er Hamars tusenårssted.
Domkirka
Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.[1]
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.[3]
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen.[4] Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser bevart, men Olaf Nordhagen tegnet en del tegninger av hvordan han trodde det hadde sett ut.
Reformasjon, forfall og restaurering
I 1536 ble Hamar bispedømme nedlagt, og lagt inn under superintendenten i Oslo, og med dette begynte kirkebygget å forfalle.[6] Kirka ble til slutt ødelagt da svenske styrker beleiret Hamar i 1567, under Den nordiske sjuårskrigen. Svenskene satte bispeborgen i brann, og flammene spredte seg derfra til domkirka. Sannsynligvis ødela altså ikke svenskene kirka med vilje.[7]
Man forsøkte å sette kirka i stand igjen, men forfallet fortsatte. I 1670 falt vestgavlen ned, i 1692 sank det store tårnet sammen, og rundt 1700 var kirka blitt en ruinhaug. Ruinene fungerte nå både som steinbrudd til bygninger (særlig kirker) og som råmateriale for kalkbrenning i området.[8] Kalkbrenninga fortsatte til midten av 1800-tallet, da eieren av Storhamar, oberst Erik Theodor Christian Bernhard Anker (1785-1858), satte restriksjoner på dette.
På samme tidspunkt, nærmere bestemt i åra 1846-1848, ryddet Foreningen til Norske Fortidsminnemerkers Bevaring opp i ruinen ved å fjerne nedraste murmasser. Dette ble den første av flere runder med undersøkelser: I 1884-1885 ledet ingeniør J.F. Didriksson en utgraving på stedet, og i 1903 målte Olaf Nordhagen ruinene opp og undersøkte dem bygningsarkeologisk. Siden «er ruinen blitt konservert flere ganger, mest inngripende i 1936.»[9]
Vernebygget
På grunn av frost- og fuktskader ble ruinene pakket inn i plast i 1985. Dette var på sikt en uholdbar løsning, ettersom publikum ikke lenger kunne se ruinene. Man oppførte derfor en glassbygning over ruinene, som var Miljøverndepartementets til da største enkelsatsning innen kulturminnevern. Bygningen ble tegnet av Kjell Lund og Nils Slaatto, og vant i 2005 FIABCIs norgesavdelings spesialpris for enestående arkitektur.
Vernebygget er primært en beskyttelse mot vær og vind, for klimatisering og vedlikehold og for fortsatt fremtidig arkeologiske studier. Men det utgjør også et nytt sakralt rom i relasjon til det historiske kirkerommet.
Bygningen brukes derfor i dag både til kirkelige seremonier og til konserter, teateroppsetninger og annet. Det er plass til opptil 800 personer i bygget.
Galleri
Foto: Emil Lie.
Ruinene fra Domkirken Hamar.Foto: Rune A. Karlsen.
Vernebygget beskytter ruinene mot frostskader.Foto: Torstein Frogner.
Tegning av ruinene fra Nordiska taflor, utgitt 1865–1868.
Tegning fra Nordens Historie, utgitt 1885.
Domkirkeruinene malt av Joachim Frich i 1855. I forgrunnen, nede ved vannkanten, ligger det en kalkovn.
Postkort fra 1920-åra.Foto: Ukjent.
Referanser
- ↑ Sæther, Hamar i middelalderen, side 26.
- ↑ Sæther, Hamar i middelalderen, side 24.
- ↑ Sæther, Hamar i middelalderen, side 24.
- ↑ Sæther, Hamar i middelalderen, side 24.
- ↑ Sæther, Hamar i middelalderen, side 21.
- ↑ Sæther, Hamar i middelalderen, side 24.
- ↑ Sæther, Hamar i middelalderen, side 31.
- ↑ Sæther, Hamar i middelalderen, side 32.
- ↑ Sæther, Hamar i middelalderen, side 32.
Litteratur
- Tor Sæther. Hamar i Middelalderen, Fra kaupang og bygd 1994.
Eksterne lenker
Koordinater: 60.79195° N 11.037761° Ø