Elias Grande
Elias Grande (født i Leksvik, Nord-Trøndelag, 6. juli 1908, død 2. november 1976) var gardbruker, bankmann og politiker. Han var ordfører i Leksvik i en årrekke. Elias Grande kan beskrives som bonden og bygdehøvdingen fra Leksvik som satte i gang industrireisning i den tidligere så fattige bygda, og som måtte i fengsel for det.
Han var sønn av Edvard E. Grande (f. 1875) og Beret K. Grande (f. 1878), og ble gift med Ingrid Anette Strand.
Elias Grande var utdannet fra landbruksskole og hadde kurser i regnskapsførsel. I de unge år var han aktiv i ungdomsorganisasjonene og i lokalpolitikken, hvor Andreas Olsen Hølaas var hans store forbilde. Han overtok og drev hjemgården Grande, Mettistu, fra 1935 sammen med sin fru Ingrid (Strand). Han var medlem av styret for Leksvik Sparebank fra 1943, fra 1945 også bankens kasserer (som den gang kunne sidestilles med dagens tittel banksjef). 1. juli 1945 ble han bemyndiget som lensmannsbetjent i bygda, en stilling han sa fra seg etter et halvt år. Fra 1946 ble Elias Grande valgt inn i kommunestyret, og fra 1952 til 1960 var han ordfører i Leksvik kommune.
Leksvik kunne på den tiden med rette kalles en fattig kommune, som tross sin nærhet til Trondheim ikke hadde landverts forbindelse med resten av verden. All forbindelse gikk sjøveien, med dampskipsruten mellom Steinkjer og Trondheim som regelmessig anløp Leksvik et antall dager i uka. I 1951 var det imidlertid satt i gang et større veiprosjekt (Frivilligveien) som skulle skaffe bygda veiutløsning mot Vanvikan og Trondheim. Likeledes fikk bygda sikker strømforsyning fra høsten 1957. Kommunestyret, med ordføreren i spissen, satte seg da fore å skaffe kommunen en større industribedrift, slik at den kunne få et sterkere økonomisk fundament. Derfor ble det i 1957 nedsatt en arbeids- og tiltaksnemnd med formål å utarbeide planer for industrireisning. Nemnda bestod av ordfører Grande, Bjørn Lyng og Andreas Graven. Etter nøye overveielser kom nemnda fram til et forslag om å reise en fabrikk for produksjon av sanitærarmatur.
Bedriften fikk navnet Leksvik Edelmetall AS. Aksjekapitalen på 300 000 kr ble skaffet til veie ved salg av aksjebrev pålydende 1000 kr. Byggingen og innkjøringen av bedriften ble imidlertid langt mer økonomisk krevende enn det de oppsatte budsjettene tok høyde for. Som den krumtappen Elias Grande var i kommunen, som både ordfører, banksjef og styreformann i Leksvik Edelmetall, var det lett å havne i et uføre. Hovedsakelig på grunn av et lån på 1 250 000 kr som banksjefen hadde forskuttert fra bankens foliokonto, og som senere ikke ble innvilget som avtalt med långivende bank, samt en hel rekke andre uregelmessigheter i regnskapsførselen, førte til at han ble siktet og senere dømt til 3 års fengsel. Banken og Leksvik Edelmetall ble slått konkurs, men konkursboet ble kjøpt opp av gründeren Bjørn Lyng, og bedriften gjenoppsto som AS Leksvikarmatur (i dag Oras AS, med finske eiere).
Uansett den ublide skjebne Elias Grande måtte lide; det er uvisst om Leksvik noen gang ville blitt den blomstrende industribygda den er i dag uten den dristige og fremsynte bygdehøvdingen Elias Grande.
Kilder og litteratur
- Elias Grande i Historisk befolkningsregister
- Vanebo, Odd H. : Men ikke fradømt æren, Embla Forlag AS, 2009.