Embetslegenes arkiver

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk


Artikkelen omhandler de offentlig ansatte sivile embetslegenes arkiver fram til lov om utførelsen av offentlige legeforretninger og ordningen med amtsleger (fylkesleger) i 1912

Historikk

Arkivene etter offentlig ansatte sivile leger, d.v.s. distriktsleger, stadsleger og stadsfysiki, har ingen lang historie. På 1600- og 1700-tallet regulerte de sentrale myndigheter legenes virksomhet og deres plikter overfor allmuen gjennom en rekke reskripter og forordninger. Deres fremste gjerning ble å hjelpe de syke innen sitt distrikt og treffe foranstaltninger ved epidemiske og smittsomme sykdommer. Med tiden ble de pålagt mer spesielle oppgaver som tilsynet med apotek og jordmødre, deltakelse i rettsmedisinske undersøkelser samt å være medlem av de første karantenekommisjoner. Fra 1794 skulle embetslegene avgi årlige medisinalberetninger som inneholdt opplysninger om nesten hele deres legegjerning. Det var først fra begynnelsen av 1800-tallet at samfunnsmessige hensyn syntes å utvikle et alminnelig behov for fastere og mer formelle rutiner ved utførelsen av legeforretningene. Spiren til dannelsen av et embetslege arkiv ble lagt ved det første påbud i 1810 om å føre vaksinasjonsprotokoller. I en rekke andre forbindelser ble embetslegene etter hvert pålagt å føre bestemte eller særskilte protokoller. De var underlagt amtmennene til 1912.

Vaksinasjon

Ifølge forordning 03.04.1810 skulle det spesielle tilsyn med vaksinasjonen i ethvert distrikt overlates til stedets lege eller distriktslegen. Den som foretok vaksinasjonen, ofte en hjelpevaksinatør, skulle anmelde til distriktslegen eller annen offentlig lege om ”Kokoppeindpodningen og de derved mødende Tilfælde”. Distriktslegen skulle ved utgangen av hvert år innsende samtlige fortegnelser og beretninger over vaksinasjonen til stifts- eller landfysikus. ”Navnene paa dem, hvis Vacciner befandtes ægte”, skulle innføres i dertil autoriserte bøker. Ved kanselliplakat 19.11.1811 ble det bestemt at enhver autorisert vaksinatør av øvrigheten skulle forsynes med en vaksinasjonsprotokoll. I protokollene skulle det sognevis antegnes alle som ble vaksinert, og ved slutten av året skulle hjelpevaksinatøren innsende protokollen eller en bekreftet gjenpart til distriktslegen, som i sin tur overførte samtlige vaksinerte i distriktet i sin hovedvaksinasjonsprotokoll. Det ble også pålagt distriktslegen å innsende protokollen til årlig ettersyn hos amtmannen. Ved sirkulærer ble hjelpevaksinatørens forpliktelse til å innsende vaksinasjonsprotokollene til distriktslegen innskjerpet. I 1854 godkjente Indredepartementet den spesielle praksis som hadde utviklet seg ved føringen av hovedvaksinasjonsprotokollene. Bare opplysninger om antallet av de vaksinerte innen et sogn og tidspunktet for vaksinasjonen ble overført fra hjelpevaksinatørens protokoll til hovedvaksinasjonsprotokoller. Kongelig resolusjon 05.12.1883 fastslo denne praksis definitivt. Det ville ellers ha forekommet en unødvendig dobbeltføring. Protokollen selv, og ikke en bekreftet gjenpart, skulle fra nå av hvert år ved tilendebrakt vaksinasjon sendes distriktslegen som etterså og underskrev protokollen. Utskrevne protokoller skulle hjelpevaksinatøren eller andre leger innsende til vedkommende distriktslege, som skulle oppbevare dem i sitt arkiv. Det er videre viktig å merke seg at distriktslegenes plikt til å sende inn hovedvaksinasjonsprotokollene til amtmannen ved slutten av hvert år, da ble opphevet.

Sunnhets- og karantenekommisjoner

De første sunnhetskommisjonene, helserådenes forløpere, ble ved lov 16.05.1860 påbudt opprettet i alle kjøpsteder og i alle formannskapsdistrikter på landet, og i ladesteder som hadde særskilt formannskap. Ordfører i sunnhetskommisjonen skulle være embetslegen eller en annen godkjent lege av medisinalstyrelsen. Den adgang sunnhetsloven ga til å anta en annen lege som ordfører, ble meget snart benyttet. Særlig aktuelt ble det i distrikter hvor embetslegen vanskelig kunne overkomme arbeidet som ordfører i samtlige sunnhetskommisjoner. Som ordfører skulle den offentlig ansatte lege, som statens representant i en kommunal institusjon, føre så vel protokoll over forhandlingene i kommisjonen som kopibok og journal. I årenes løp bidro en rekke lover til å legge flere forhold inn under kommisjonens og ordførerens kontroll. Et organisert karantenevesen kom først ved lov 12.07.1848. Karantenekommisjoner skulle opprettes i samtlige byer og ladesteder som lå ved sjøen, og skulle foruten en magistratsperson som formann bestå av en tolloffiser og distriktets lege. Da sunnhetskommisjonene ble opprettet i 1860, ble karantenekommisjonens virksomhet overdratt til disse. Samtidig ble vervet som formann i karantenekommisjonen overdratt sunnhetskommisjonens ordfører, i praksis den offentlig ansatte lege. Reglement for karantenevesenet 10.02.1849 påla enhver kommisjon å føre følgende protokoller som skulle autoriseres av amtmannen: kopibok, journal, forhandlingsprotokoll, fortegnelse over alle undersøkte eller behandlede fartøyer, samt kassabok for inntekter og utgifter. Formannen skulle ha kommisjonens arkiv i sin forvaring.

Epidemier, spedalske, tuberkuløse, sinnsyke og pleiebarn

I forbindelse med den spedalske sykdom, epidemier, tuberkuløse tilfelle og forpleiningen av sinnsyke, ble embetslegene pålagt å føre spesielle protokoller. Allerede i 1852 var distriktslegene blitt forpliktet til å innsende til medisinalstyrelsen sognvise fortegnelser over spedalske. En kongelig resolusjon 30.07.1856 påla distriktslegene, der hvor den spedalske sykdom forekom, å oppta fortegnelser over spedalske innen sitt distrikt. Fortegnelsene skulle innføres i spesielt innrettede protokoller, og innen utgangen av året skulle utskrifter av protokollene sendes overlegen for den spedalske sykdom. Epidemiprotokoll og tuberkuloseprotokoll ble sunnhetskommisjonens ordfører pålagt å føre ved henholdsvis sirklulære 19.01.1881 og kronprinsregentens resolusjon 29.10.1900. Ifølge sinnsykeloven fra 1848 hadde så vel private som offentlige leger visse forpliktelser med hensyn til omsorgen av sinnsyke. Endringer i sinnsykeloven i 1891 medførte at det ved ethvert stadsfysikat og distrikslegembete skulle føres en protokoll over sinnsyke som forpleides med statsbidrag innen legedistriktet. Ved sirkulære fra Justisdepartementet 20.08.1894 ble det gitt nøyaktige forskrifter for føring av protokollene, som dessuten skulle oppbevares i embetslegens arkiv. Tilsyn med pleiebarn fikk embetslegene i 1905.

Fabrikktilsyn og jordmødre

Da loven om tilsyn med arbeid i fabrikker kom i 1892, ble det bestemt at sunnhetskommisjonens ordfører eller en annen lege som kommunestyret antok skulle være formann i det stedlige fabrikktilsyn. Det skulle opprettes fabrikktilsyn i alle kommuner hvor det fantes virksomheter som gikk inn under loven. I strøk med større industriell virksomhet medførte dette et ganske betydelig merarbeid for legen. Instruks for fabrikktilsynet 27.06.1893, påla formannen å føre kopibok og journal samt en fortegnelse over de anmeldte anlegg innen kommunen med anførsel om de stedfunne besøk. Han skulle årlig avgi innberetning til fabrikkinspektøren. Det umiddelbare tilsyn med jordmødre ble ved lov 19.12.1898 overført fra den sivile embetslege til ordføreren i sunnhetskommisjonen. Denne endring av det tidligere forhold fikk likevel i praksis små konsekvenser. Embetslegen skulle fremdeles ha anledning til å uttale seg ved opprettelse, deling og omregulering av jordmordistriktene og ved ansettelse av offentlige jordmødre. Dødsmeldingsprotokoller tok flere embetsleger til å føre fra cirka 1892, på grunnlag av dødsanmeldelsesblanketter utferdiget av lensmann eller skifteforvalter. Protokoller over fødsler, som bygget på meldingsskjemaer fra jordmødrene, ble det pålagt embetslegene å føre ved kongelig resolusjon 09.11.1901.

Instrukser og bestemmelser

Det var aldri blitt utferdiget noen alminnelig gjeldende instruks for de tidligere amts- og landfysikater og forskjellige medikusstillinger på 1600- og 1700-tallet. Heller ikke ved opprettelsen av de nye distriktslegeembetene i 1836 ble det gitt bestemmelser utover de som allerede forelå. I praksis hadde man nemlig innskrenket seg til ved hvert nye embete som ble opprettet bare å angi de forpliktelser som skulle påhvile vedkommende embetslege, selv om disse i enkelthetene kunne være noe forskjellig.[1] Vi skal nå se nærmere på bestemmelser gitt om føring av embetsprotokoller og arkivhold. Den første instruks med et slikt innhold ble utferdiget for stadsfysikus i Christiania 18.06.1829. Det het i § 18 at ”Stadsphysikus bør holde en af Stiftamtmanden autoriseret Protocol, hvori han har at indføre ved Dag og Datum alle de Embedsforhandlinger, som han foretager”. Stadsfysikatene i Trondheim og Kristiansand fikk sine instrukser henholdsvis 18.04.1859 og 05.06.1871, mens instruksen for stadsfysikatet i Christiania ble avløst av en ny instruks 26.02.1872. I alle tre instruksene ble det gitt likelydende bestemmelser om arkivhold. Bestemmelsen i 1859 brakte for første gang føring av kopibok og journal formelt inn i et sivilt legeembete. Instruksene bestemte dessuten at innkomne brev skulle forbli ved embetenes arkiver. Vi vet imidlertid at enkelte distriktsleger på et tidligere tidspunkt hadde tatt initiativ til å føre korrespondanseprotokoller. Disse instruksene kan vi si kom til å danne grunnlaget for senere instrukser for de forskjellige stadsfysikatene.

Distriktslege N. Wulfsbergs initiativ

Til tross for medisinalstyrelsens spredte forsøk på å bevisstgjøre stadsfysikis ansvar for arkivene, ble det virkelig første skritt på veien til å skape et ordnet arkiv for alle embetsleger tatt av en embetslege. I april 1876 sendte distriktslege N. Wulfsberg i Førde et utkast til ”Reglementariske Bestemmelser angaaende Districtslægers Embedsbøger” til Indredepartementet. [2]I reglementet foreslo han å pålegge distriktslegene å føre kopibok og journal, ordne løse dokumenter i pakker og sørge for forsvarlig oppbevaring av arkivet ved forestående overlevering til etterfølgeren i et embete. Wulfsberg hadde erfaring fra tre forskjellige distriktslegeembeter, og han uttalte seg med tyngde om de dårlige arkivforhold han hadde støtt på i embetene. Han påsto at de fleste leger tiltrådte embetene uten ”Forretningsroutine” utenfor deres egentlige livskall, og at arkiv- og kontorsaker ble behandlet med den største skjødesløshet. Dette førte til vanskeligheter ved enhver ny tiltredelse i et embete. Ved siden av at overleveringen av arkivet vanligvis foregikk raskt, kunne den nye embetslegen risikere å komme i den kinkige situasjon, at han manglet ethvert hjelpemiddel til å sette seg inn i så vel de alminnelige embetsforretninger, som embetets særlige forhold. Wulfsbergs forslag ble tatt alvorlig. Allerede i juni samme året kunne Indredepartementet framlegge en innstilling om regler for embetslegenes arkiver. Innstillingen var tydelig grunnlagt på Wulfsbergs synspunkter. Enkelte formuleringer i innstillingen kunne i tillegg tyde på at departementet også hadde fått opplysninger fra annet hold. Departementet hevdet at enkelte embetsleger ut ifra personlig initiativ nok førte både kopibok og journal, eller rettere korrespondanseprotokoller, men de var blitt ført på en lite hensiktsmessig og utilfredsstillende måte. Private opptegnelser var ofte blitt ført inn i disse, og ved embetets fratredelse hendte det derfor at de ble tatt med som privat eiendom. Likeledes hadde det vist seg at dokumentene ved embetene, sirkulærer m.v. ikke sjelden forsvant, ble ødelagt eller forble uordnet.[3]

Kongelig resolusjon 1876

Indredepartementets innstilling ledet til kongelig resolusjon 29.06.1876. Samtlige fysiki og distriktsleger ble nå pålagt å føre, foruten de tidligere påbudte embetsprotokoller, kopibok og journal. Resolusjonen etterfulgtes av sirkulære 13.07.s.å., som nøyaktig beskrev hvordan protokollene skulle føres. I tillegg ble oppmerksomheten for første gang rettet mot embetsarkivet som organisk enhet. Det het at innkomne brev og dokumenter som ikke ble ekspedert videre, måtte oppbevares i arkivet. Protokollene skulle alltid forbli ved embetet, og ved embetets fratredelse skulle embetslegen overlevere alle arkivalier i behørig orden til ettermannen. Hvis embetet i en tid sto ledig, ble den fratredende lege forpliktet til å sette opp en summarisk innholdsfortegnelse over arkivet og sørge for at dette ble forsvarlig oppbevart til ettermannen tiltrådte.

Arkivhold

Påbudet i reglene fra 1876 om å føre kopibok og journal skapte reaksjoner blant legeembetene, og bidro til å rette oppmerksomheten mot forskjellige forhold ved embetsarkivet. Distriktslegen i Rollag var usikker på om rekvisisjoner om legebesøk hørte til de saker som skulle innføres i journalen. Medisinaldirektøren svarte her at de i alminnelighet ikke behøvde å bli journalført, men ”rettest oppbevares”. Distriktslegen i Stjørdalen ble opplyst om at utgiftene til anskaffelse av kopibok og journal påhvilte distriktslegen selv, mens et spørsmål fra distriktslegen i Ibestad ble besvart med at det ikke var noe til hinder for å benytte en alminnelig presse- eller trykkopibok som kopibok i embetet. Det skulle imidlertid snart vise seg at bestemmelsene fra 1876 ikke utelukkende kom til å få en positiv innvirkning på embetslegenes holdning til sine arkiver. Med all grunn syntes det berettiget å reise spørsmål om reglene virkelig hadde nådd fram til alle embetslegene, om de var blitt forstått riktig og om det overhodet var blitt etterfulgt. I mars 1877 foretok medisinaldirektøren en inspeksjonsreise i Smålenenes amt (Østfold fylke). Der fikk han kjennskap til at distriktslegen i Moss ikke hadde innført bruken av de påbudte protokoller. Distriktslegen påsto selv at han ikke hadde mottatt noen meddelelse om resolusjonen. Stadslegen i Fredrikshald (Halden) erklærte det samme, ved siden av at han heller ikke anså seg forpliktet til å føre sine embetsprotokoller overensstemmende med de gitte bestemmelser. Medisinaldirektøren bemerket til dette, at selv om resolusjonens ordlyd alene angikk fysiki og distriktslegene, var det imidlertid utvilsomt at resolusjonens påbud også gjaldt stadslegen i Fredrikshald, hvis stilling ”ganske” svarte til de andre stadsfysiki. Amtmannen ble derfor bedt om å opplyse embetslegene om de riktige forhold.[4]

Artikkel i Dagbladet

I april 1880 sto det en artikkel om distriktslegearkivene i Dagbladet.[5] Artikkelen var innsendt av en distriktslege som hadde vært ansatt en del år nordpå. Han beklaget seg ikke uten grunn høylydt over sin forgjengers slurvete embetsførsel, og da han mente den ikke var enestående, ønsket han å trekke forholdet fram i offentlighetens lys. Da han overtok embetet, hadde han funnet en kasse som skulle inneholde arkivet samt noen protokoller. Kassen hadde imidlertid et blandet innhold: ”blaa Bøger”, noen gamle plakater og lover, en hel del trykte vignetter, et og annet offentlig brev, men ikke et eneste journalisert papir. Journalen var mangelfull. Kopiboken inneholdt nesten ikke annet enn noen brev i anledning en strid med skysskafferen. Det viste seg videre at den forrige distriktslegen ikke hadde innført en eneste medisinalberetning, samtidig som protokollen over spedalske var ført slik ”at der ingen Greje var at finde i den”. Som en følge av dette kunne den nye distriktslegen ikke få opplysninger om hvem som var jordmødre i distriktet eller hvor mange det skulle være, heller ikke opplysninger om hjelpevaksinatørene, intet om de spedalske og intet om epidemier osv. Avisartikkelen avsluttet med en henstilling til medisinaldirektøren om å gjøre det mulig at amtmennene skulle ha ”en smule Opsigt med Distriktslægerne”.

Inspeksjon og ettersyn

Allerede en instruks 07.02.1685 fastslo at amtmannen var sentraladministrasjonens representant i distriktet, og at han på statens vegne skulle føre kontroll med embetsmennenes embetsprotokoller. Nyere bestemmelser om dette forholdet som kom i 1821, 1845 og 1874, bekreftet amtmannens ettersynsplikt. [6] Medisinaldirektøren, nå underlagt Justisdepartementet, hevdet, riktignok under en viss tvil, at det ikke fantes noen uttrykkelig forskrift om at amtmannen skulle etterse embetslegenes protokoller. De refererte bestemmelser ansåes nærmest utelukkende å angå rettsbetjentenes protokoller. Siden det ikke var mulig å finne fram til en lovhjemmel for amtmannens ettersynsplikt av embetslegearkivene, bestemte medisinalstyrelsen seg for å gå den forsiktige vei og utarbeide en henstilling. Den 25.05.1881 sendte Justisdepartementet sirkulærer til samtlige amtmenn, hvorved amtmennene ble anmodet om ”ved Leilighet at foretage Eftersyn af Lægernes Embedsprotokoller og Arkiv”. [7] Samtidig ble amtmennene orientert om bakgrunnen for sirkulæret: embetsprotokoller og embetsarkiv var hos flere fysiki og distriktsleger ikke blitt holdt i den orden som sirkulæret av 13.07.1876 krevde.

Inspeksjonsrapporter

I mai 1894 sendte medisinaldirektøren til samtlige stadsfysiki, distriktsleger og ordførere i sunnhetskommisjonene et nytt sirkulære som inneholdt oversikt over gjeldende bestemmelser for legenes embetsarkiver. Bakgrunnen for medisinaldirektørens aktivitet var at amtmennene på sine leilighetsvise inspeksjonsreiser hadde avdekket forskjellige mangler ved arkivene. De påbudte protokoller var dels ikke å finne, dels manglet de autorisasjon og dels var de ikke blitt ført i overensstemmelse med reglene. Etter medisinaldirektørens mening var det ufullstendig kjennskap til de spredte bestemmelser som hadde forårsaket arkivenes lave standard. [8] I hvilken utstrekning amtmennene virkelig hadde inspisert embetslegenes arkiver, og i tilfelle funnet disse utilfredsstillende, er det vanskelig å si noe bestemt om. Bevis for at i et hvert fall enkelte amtmenn avholdt grundige ettersyn, finnes i de inspeksjonsrapporter som ble innsendt til medisinaldirektøren fra amtmennene Hvoslef i Jarlsberg og Larvik amt (Vestfold fylke), Arneberg i Bratsberg (Telemark fylke) og Oppen i Nordre Bergenhus (Sogn og Fjordane fylke). [9] Amtmann Hvoslef avholdt høsten 1881 ettersyn av embetsprotokollene ved Hof, Larvik og Tønsberg distriktslegeembeter. Ved alle embetene fant han vaksinasjonsprotokoller. Distriktslege Smith i Hof hadde bevart tre hovedvaksinasjonsprotokoller for åene 1867 – 1881, og hos distriktslege Leegaard i Larvik fantes de samme for tidsrommet 1868 – 1881. Hjelpevaksinatørenes protokoller lå også i arkivet i Larvik, hele åtte stykker for tidsrommet 1823 – 1881. I Tønsberg hadde distriktslege Christie tatt hånd om en hovedvaksinasjonsprotokoll for årene 1811 – 1851 etter Jarlsberg landfysikat, og hele ni autoriserte vaksinasjonsprotokoller fra 1858 – 1880, formodentlig for hjelpevaksinatørene. Distriktslegen kunne her opplyse om at den tidligere landfysikus Lorentzen ved amtssykehuset i Tønsberg hadde oppbevart sitt arkiv ved sykehuset. Da sykehuset brant i 1871, hadde en del arkivsaker gått tapt, deriblant vaksinasjonsprotokollene for årene 1852 – 1857. Ved alle embetene fantes forhandlingsprotokoller for sunnhetskommisjonene. De eldste var blitt påbegynt i 1831, en del i 1849 og 1861, og flere av dem var blitt ført kontinuerlig fram til 1880. For Hof og Larvik var også sunnhetskommisjonenes korrespondanseprotokoller, kopibøker og journaler blitt bevart for omtrent samme tidsrom.

Distriktslegene hadde vært aktpågivende med å føre kopibøker og journaler. Leegaard i Larvik hadde begynt føringen allerede da han tiltrådte i 1853, Smith i Hof ved tiltredelsen i 1872 og Christie i Tønsberg i 1876. Leegaard og Smith kunne i tillegg vise til at alle innkomne skrivelser var blitt ordnet og lagt i pakker. I arkivet oppbevarte de også et skjønnsomt utvalg av en embetsleges nødvendige trykksaksmateriell. Siden Tønsberg var havneby, kunne Christie framlegge en forhandlingsprotokoll for Tønsberg karantenekommisjon for årene 1849 – 1873. Karantenekommisjonens protokoller og arkiv i Lavik gjorde Leegaard oppmerksom på befant seg hos kommisjonens sekretær, en overtollbetjent ved Larvik tollkammer. Disse sakene ble hvert år oppført på en inventarliste, og fulgte som bilag til karanteneregnskapet som ble sendt Marinedepartementet.

Amtmann Arneberg sendte medisinaldirektøren sin inspeksjonsrapport i september 1884. Han hadde besøkt Tinn distriktslegeembete, hvor han hadde funnet en hovedvaksinasjonsprotokoll tilbake til 1858 og forhandlings- og korrespondanseprotokoller for Tinn og Gransherad sunnhetskommisjoner for tidsrommet 1849 – 1883. Blant kontorprotokollene befant seg en ”Embedsprotokoll” fra 1856, denne var blitt avløst av kopibok og journal i 1860. Distriktslegen opplyste at han i de senere år hadde benyttet embetsprotokollen til å notere enkelte ting i som hadde betydning for embetet. ”Ligeledes forevistes Embedets Archivsager”, som det er grunn til å tro at måtte være innkomne brev og forskjellige trykksaker.

Arkivenes tilstand

I januar 1884 mottok medisinaldirektøren amtmann Oppens innberetning. I denne nøyde amtmannen seg med å framlegge sine egne synspunkter og erfaringer, om hvor forskjellig distriktslegene egentlig kunne forbedre sitt allerede utmerkede kontorarbeide. I Luster, Sogndal og Lærdal legedistrikter hadde han riktignok ettersett embetsprotokollene, men innrømmet at han ikke selv hadde vært og sett arkivene. Hvis det skulle gjøres, framholdt han, måtte det dukkes ned i legenes papirer i en utstrekning som han fryktet for at de ville finne for nærgående. I inspeksjonsrapportene kunne amtmennene ellers gi inntrykk av at arkivene verken var særlig mangelfulle eller vanskjøttet. Amtmannen i Jarlsberg og Larvik hadde konsentrert seg om hvilke arkivsaker som ble forevist ham, samtidig som han ikke hadde lagt vekt på å bemerke mindre lakuner i protokollseriene. Om protokollenes beskaffenhet var det viktig å fastslå om den var foliert og ført à jour. Viktigere var det å konstatere om den var innrettet etter et hensiktsmessig trykt skjema, eller om kopibok og journal var forsynt med registre. Viktigst viste det seg å etterse om sidene i protokollen var ”gjennomdragne” og om den var autorisert. Uautoriserte protokoller skulle innsendes amtmannen til autorisasjon. Amtmannen i Bratsberg hadde funnet distriktslegearkivet i Tinn ”i brugbar og forstaaelig Orden”, skjønt kopibok og journal var ikke blitt ført i overensstemmelse med reglene. Sirkulæret fra medisinaldirektøren i 1876 ga pålegg om å sørge for en midlertidig og sikker forvaring av arkivet til ettermannen tiltrådte embetet. I tilfeller hvor tiltredelsen lot vente på seg, kan det ha budt på problemer. Grunnlag for en slik antakelse finnes i en skrivelse til Finmarkens amt i juni 1870. [10] Medisinalstyrelsens holdning til distriktslegenes arkiver kommer her for dagen. Det var for statskassens regning ikke anledning til å anskaffe låsbare kister til oppbevaring av embetsarkivet

Kilder

Lokalhistoriewiki.no artikkelen - "Embetslegenes arkiver" - er en bearbeiding av en artikkel av Sigurd Rødsten "Om embetslegearkivene", publisert i Arkivposten nr. 5/6 1982 og nr. 1 1983.

Referanser

  1. Storth.forh. 1911, 3 b, Ot.prp. nr 39, bilag 2, s. 6.
  2. Storth.forh. 1911, 3 b, Ot.prp. nr 39, bilag 2, s. 6
  3. Indredepartementet, med.ktr., referatprot. 1876, innstilling nr. 38.
  4. .st, kopibok 1877, 1088/77.
  5. Dagladet nr. 100, 28.04.1880.
  6. Kongelig resolusjon 06.10.1821, sirkulære 30.10.1845 og sirkulære 27.05.1874.
  7. Se note 2.
  8. Jarlsberg og Larvik amt, journalsaker 399, 1894, jnr. 1975.
  9. Se note 2.
  10. Norsk medisinallovgivning 1672 – 1910, Oslo 1927, s. 63.


Brukerlogo SAO.jpg Embetslegenes arkiver er basert på en artikkel publisert eller bearbeida av medarbeidere ved Statsarkivet i Oslo knytta til prosjektet Statsarkivet i Oslo – 100 år i 2014 og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten.