Emeritus

Emeritus (latin 'uttjent'; hunkjønn emerita, flertall emeriti) brukes sammen med en tittel for å betegne en person som har gått av fra en stilling. I Norge er dette ikke en offisiell tittel, og den brukes mest som en hedersbetegnelse særlig på persjonerte professorer og biskoper. I enkelte andre land er det en tittel som tildeles embets- og tjenestepersoner etter lang og tro tjeneste; for eksempel er det i Sverige en beskytta tittel, mens den i Norge kan brukes fritt. Ettersom det ikke er en beskytta tittel i Norge kan den brukes av hvem som helst, og den kan brukes både når personen har gått av med pensjon eller hvis man går over i annen stilling. Bruken er allikevel nokså begrensa, men man ser noen ganger titler som sokneprest emeritus.

Hunkjønnsformen emerita har også blitt tatt i bruk. Det har vært en strid om hvorvidt dette er riktig latin eller ikke. I utgangspunktet er det slik at adjektivet bøyes i samsvar med substantivet, slik det er på norsk (en gammel professor, et gammelt tre). I og med at professor er et hankjønnsord tilsier det at adjektivet skal stå i hankjønnsform. Men Claus Krag påviste i 2010 at her spiller konseptet «naturlig kjønn» inn. Han viser til at dikteren Ovid omtalte ei kvinne som auctor optima ('den beste forfatter'), der adjektivet har hunkjønnsform selv om auctor er et hankjønnsord. Dermed er det fullt gangbart etter klasiske latinske regler å omtale en avgått kvinnelig professor som 'professor emerita'. Språkrådet anbefaler formen emerita for kvinner.

Å bli emeritert fører ikke automatisk til spesielle rettigheter, men det er svært vanlig at personen etter avtaler med arbeidsgiver fortsetter å ivareta noen oppgaver fra stillingen. Mange har også avtalefesta rett på kontor ved den tidligere arbeidsplassen, eller de kan forhandle seg fram til dette.

Litteratur og kilder

• Emeritus i Store norske leksikon.
• Emeritus på Wikipedia på bokmål og riksmål.