Etiopia

Etiopia er en republikk i Øst-Afrika, med grenser til Eritrea i nord og nordøst, Djibouti i øst, Somalia i øst og sørøst, Kenya i sør og Sudan og Sør-Sudan i vest. Navnet Etiopia ble brukt om dette området i antikken, og betyr på gresk 'mennesker med svartbrente ansikter'. Gjennom århundrene har statsdannelser i området hatt flere navn, med kongedømmet Aksum og Abyssiania som noen av de viktigste. Etiopia skiller seg fra andre afrikanske land ved at det aldri ble kolonisert; med unntak av noen år med italiensk okkupasjon har det hele tida vært et selvstendig område.

En rekke kriger, indre uro og sult har ført til at Etiopia er et av verdens minst utviklede land, med utbredt fattigdom og underernæring. Landet er svært rikt på naturressurser, og de store tørkekatastrofene har primært vært resultater av politisk uro som har ført til ødeleggelser av infrastruktur. Landet er svært avhengig av bistand, og mer stabil handel med andre land har ført til at økonomien har vokst raskt på 2000-tallet.

Historie

Tradisjonen forteller at Etiopia ble grunnlagt av Menelik I, som var sønn av kong Salomo og dronningen av Saba, for mer enn 3000 år siden. Forskning viser at selv om dette ikke stemmer.. Omkring 1000 f.Kr. førte innvandring fra den arabiske halvøya til at det ble oppretta handelsstasjoner i området. Med rikdommen som ble samla fulgte grunnlaget for å opprette et rike, og omkring 500 f.kr. oppsto Aksum-riket.

Etiopia ble i første halvdel av 300-tallet en av de første kristne statene, da keiser Ezana gjorde kristendommen til statsreligion. Etter hvert ble Aksum mer og mer isolert fra andre land, og på 600-tallet gikk riket under. Etter lang tid med uklare forhold oppsto Zagwa-dynastiet på 1100-tallet, og dette ble så avløst av det salomonske kongedømmet mot slutten av 1200-tallet. Rundt Etiopia vokste det fram mindre muslimske riker, og konfliktene mellom disse og det kristne Etiopia ble stadig hardere. I 1527 angrep staten Adal landet, men med militær hjelp fra Portugal klarte man å slå dem tilbake i 1541.

Rundt midten av 1700-tallet gikk riket igjen mer eller mindre i oppløsning. Men i 1855 klart Tewodros å samle riket igjen, og å opprette en sterk sentralmakt. Hans etterfølger Yohannes IV, som tiltrådte i 1871, klarte å verge landet mot både egyptiske, italienske og sudanske angrep. Etter ham fulgte Menelik II i 1889. Han flytta maktsenteret fra Aksum til Shoa lenger sør. Italienerne forsøkte igjen å ta over området, men i slaget ved Adua i 1896 klarte etioperne å beseire dem. Menelik II kunne fortsette å bygge opp landet, og fra sin nye hovedstad Addis Abeba, grunnlagt i 1887, arbeida han hardt for å modernisere Etiopia.

Da Menelik II døde i 1913 ble det kamp om tronen. Lij Iasu var keiser en kort tid før Meneliks datter Zawditu tok over. Hun styrte sammen med sin regent Ras Tafari Makonnen, som i 1930 ble krona som keiser under navnet Haile Selassie. For de som måtte reagere på navnet Ras Tafari - rastafaribevegelsen regner ham som en messiansk skikkelse, og har derfor tatt navn etter ham.

Da italienserne i 1936 okkuperte Etiopia måtte Haile Selassie gå i eksil i London. Som følge av krigsutbruddet fikk ham hjelp fra britiske styrker til å ta tilbake landet, og i 1941 kunne han vende hjem. På det tidspunktet var det ikke aktuelt for Storbritannia å forsøke å opprette en koloni i Etiopia, så landet beholdt sin selvstendighet. Haile Selassie ønska å innlemme Eritrea i keiserdømmet, og i 1952 gikk eritreerne med på å opprette en føderasjon. Etter en tid ble landet annektert som en etiopisk provins, noe som utløste en frigjøringskrig som varte helt til 1991. Globalpolitisk hadde Etiopia et nært forhold til USA, som blant annet hjalp til med å bygge opp et sterkt forsvar.

Fra slutten av 1960-åra vokste motstanden mot Haile Selassie. Da det kom alvorlig tørke i 1972–1974 ble situasjonen enda verre for ham, og det som begynte som et studentopprør ble til en revolusjon i 1974. Militæret tok raskt over som ledende i denne revolusjonen, og de avsatte keiseren. Oberst Mengistu Haile Mariam ble innsatt som statsleder med dikatorisk makt. Etiopia ble erklært som republikk i mars 1975.

Frigjøringskampen i Eritrea fortsatte, og tiltok i styrke fra 1977 da motstandsbevegelsen Tigray People's Liberation Front (TPLF) ble danna i tillegg til den eldre Eritrean People's Liberation Front (EPLF). Samme år ble Etiopia også angrepet av somaliske styrker i et forsøk på å ta kontroll over områder i Ogaden. Somalia hadde i utgangspunktet støtte fra Sovjetunionen, men sovjetrusserne skifta side og støtta Etiopia - som gikk seirende ut av krigen.

I 1991 mista koordinasjonskomiteen fra 1974, Dergen, makta i landet. Ethiopian Peoples' Revolutionary Democratic Front (EPRDF) tok makta, med TPLF som dominerende fraksjon. Dette førte til at forholdet til Eritrea ble noe bedre, ettersom TPLF og EPLF hadde kjempa mot en felles motstander. Etter forhandlinger ble Eritrea selvstendig i 1993. Men i 1998 førte en grensetvist til ny krig mellom landene. En fredsavtale ble forhandla fram i 2000, og det ble våpenhvile. Først i 2018 ble fredsavtalen signert av Etiopia.

Etiopia fikk ny grunnlov i 1995, som definerte landet som en demokratisk og føderal republikk. Det er ni delstater, inndelt etter etnisk-lingvistiske grenser. I tillegg er det to selvstyrte byområder. Delstatene har i teorien rett til å forlate føderasjonen, men i praksis er det grunn til å tro at et forsøk på å erklære selvstendighet vil utløse en borgerkrig. Presidenten velges for seks år av gangen av nasjonalforsamlinga. Statsministeren utpekes av majoritetspartiet i nasjonalforsamlinga. I praksis har Etiopia nærmest hatt ettpartistyre. I 2010 fikk EPRDF 534 av 547 plasser i parlamentet, og i 2015 vant de samtlige mandater. Dette har ført til at enkelte opposisjonsgrupper har fortsatt med væpna motstandskamp. I 2018 ble maktmonopolet til dels brutt, da det etter en indre krise i EPRDF ble bestemt at Abiy Ahmed fra Oromo Democratic Party ble landets nye statsminister.

Befolkning

Med mer enn 100 millioner innbyggere er Etiopia det nest mest folkerike landet i Afrika, etter Nigeria. Flertallet bor i høylandet, og bare omkring 10 % bor i byene. Største by er hovedstaden Addis Abeba, med omkring 3,5 millioner innbyggere.

Det lever omkring 80 etniske grupper i Etiopia. Oromoen, som snakker et kusjittisk språk, er største gruppe med omkring 34 %. Amharane, som er semittisktalende, utgjør omkring 27 % og tigrayene omkring 6 %. De andre folkegruppene er mindre, med somaliere i Ogaden som et unntak; de utgjør omkring 6 % av befolkninga. Somalierne lever for det meste som nomader, og ønsker å få innlemmet områdene de ferdes i i Somalia. En annen gruppe som må nevnes er gurage. De utgjør omkring 4 % av befolkninga, men har større innflytelse enn antallet skulle tilsi på grunn av sin tradisjon for å være dyktige forretningsfolk.

Offisielt språk er amharisk, mens andre store språk er oromo, sidamo og somali. I delstatene har man også andre offisielle språk.

I overkant av 60 % av befolkninga er kristne. Rundt 43 % tilhører den etiopiske ortodokse kirke, rundt 18 % er protestanter og bare omkring 0,6 % er katolikker. Rundt 34 % av befolkninga er muslimer, og rundt 3 % tilhører tradisjonelle afrikanske religioner. Muslimene fikk mer frihet til å utøve sin religion etter revolusjonen i 1974, og i 1991 ble det innført full religionsfrihet. Et innslag av radikal islamisme førte i 2010-åra til konfrontasjoner mellom muslimer og myndighetene.

Landet hadde tidligere en jødisk minoritet, beta israel eller falasha. Som følge av uro og religiøse konflikter ble de aller fleste evakuert til Israel mellom 1979 og 1991, og det lever i 2020-åra omkring 140 000 jøder av etiopisk opphav i Israel.

Etiopia og Norge

Tidlig i 1950-åra begynte Norsk Luthersk Misjonssamband, Det Norske Misjonsselskap og Frikirken med misjonsvirksomhet i Etiopia, og et betydelig antall norske misjonærer oppholdt seg i landet.

I åra 1955–1965 deltok norske offiserer i oppbygginga av den etiopiske marinen. Også andre nordmenn arbeidet for den etiopiske regjering i denne perioden, blant andre arkitekten og offiseren Thorstein Schyberg (1899-1976), som en periode var sjefsarkitekt for Ministry of Public Works.

Norge har gitt betydelig bistand til Etiopia, og siden 1995 har landet vært prioriterte i norsk utviklingssamarbeid. Det har særlig vært lagt vekt på å styrke demokratiet og menneskerettighetene, samt at man har arbeida for matvaresikkerhet i et land som flere ganger har vært ramma av større sultkatastrofer.

Etiopias ambassade i Stockholm er sideakkreditert til Norge, mens Norge siden 1991 har hatt en ambassade i Addis Abeba.

Per 2022 er det bosatt 12 855 personer med etiopisk bakgrunn i Norge. Den etiopiske ortodokse kirke har menigheter i flere norske byer, med til sammen omkring 8000 medlemmer. Kirkens hovedsete i Norge er det tidligere Gamlebyen menighetshus, som ble kjøpt i 2018.

Litteratur og kilder

• Etiopia i Store norske leksikon.
• Etiopia på Wikipedia på bokmål og riksmål.