Første 50 km
Det første 50 km-rennet i verden
De første langrennene som ble arrangert i 1880-årene, var på 3-4 km. Legene var opptatt av om det var skadelig for helsen å løpe så langt og så fort de formådde. Løperne selv mente at de de såkalte «springmarsjene» ikke var tilfredsstillende. Når de først «hadde fått opp pusten» som de sa, ja, så var løpet slutt.
I 1886 gikk Skiforeningen til det skritt å la løypa være 12 km lang. Referenten, skieksperten Axel Huitfeldt, konstaterte: «Jeg har aldrig tidligere seet saa lidet tegn til overanstrengelse, og jeg fik det indtryk at deltagerne iaar var overmaade fornøide med at længdeløbet nu var begyndt at blive et virkelig længdeløb.»
I 1887 arrangerte Skiforeningen skiløp på 20 km fellesstart. Det kom et fryktelig regnvær. Rekken av løpere ble lang. Bestemann kom i mål på tiden 2.17.16. Dette løpet var starten på en ny æra. Hittil hadde skiløperne brukt bare en stav i langrennet, men dette året fikk de som ønsket det, lov til å bruke to staver.
I februar 1887 sto det i avisen en annonse for den første 50 km i verden. Start, matstasjon og mål var på Majorstuen. Løypa ble gått to ganger, opp til toppen av Vettakollen og til nordspissen av Bogstadvannet. Beste byløper, Ernst Bjerknes, brukte bjerkeski og to staver, og han «brukte dem saa det var en lyst at se». Telemarkingene brukte tyngre furuski, som de hadde brrukt i hoppbakken, og en stav uten trinser.
Da Skiforeningen innførte 50 km i Holmenkollrennene i 1892, var 12 leger innkalt. Legene tok prøve av urinen, og pulsen ble tatt. Legene fant ingen grunn til å gi stoppsignal for flere løp av denne typen.
Kilde
- Bjerknes, Ernst: Med ski, velociped og skissebok, Oslo 1944.
- Holden, Finn: Vestre Aker - en bygd blir by, Oslo 2018.