Feminisme

Feminisme er et vidt begrep for ideologier, tankteretninger samt etiske og politiske retninger som vektlegger behovet og nødvendigheten av like rettigheter for alle, uavhengig av kjønn. Det finnes en rekke forskjellige retninger, men felles for dem er kravet om like rettigheter, muligheter og ansvar for kvinner og menn. Mens feminisme ofte oppfattes som et moderne fenomen, et barn av 68-generasjonen, kan vi i virkeligheten trekke linjene helt tilbake til middelalderen. Den franske kvinna Christine de Pusan skrev i 1404 Skatten i kvinnens by, som ble publisert i 1497 og som av mange regnes som det første tydelige, samfunnskritiske uttrykket for feminisme.

Retninger

Innen feministisk aktivisme finner man flere forskjellige retninger, som til tider kan stå i konflikt med hverandre. De følgende er noen av de mest sentrale.

Marxistisk og sosialistisk feminisme ser på både kjønn og klasse som årsaker til undertrykking av kvinner. I det rådende systemet er kvinner fra arbeiderklassen dobbelt undertrykt, og for å frigjøre kvinner må man samtidig bekjempe kapitalismen. I Norge har dette vært en dominerende retning innen den nyere kvinnebevegelsen siden 1970-åra.

Radikal feminisme fokuserer på patriarkatet som årsak til undertrykkelse. Dette er i seg selv ikke i strid med sosialistisk feminisme - en sosialistisk feminist kan godt være radikal feminist, men mange radikale feminister fokuserer ikke på klasseaspektet. Innen radikal feminisme oppsto det i noen grupper tanker om egne kvinnesamfunn, som ikke bare var fri fra mannlig undertrykking, men fri fra men i det hele tatt. Den tidligste lesbiske feminisme sprang ut fra dette miljøet, men i dag er det på ingen måte slik at det må settes noe likhetstegn mellom lesbiske feminister og radikale feminister. I senere år har det ofte vært konflikt mellom radikale feminister og andre omkring kjønnsidentitet. Begrepet TERF, 'Trans Exclusionary Radical Feminist', eller 'trans-eksluderende radikal feminist' blir ofte brukt for å beskrive de som mener at transkvinner, altså kvinner som ble født med mannlig, biologisk kjønnsuttrykk, ikke virkelig er kvinner. TERF brukes ofte som skjellsord, og er derfor et problematisk begrep, men innholdet er forsåvidt beskrivende.

Liberalfeminismen fokuserer på oppdragelse og påvirkning fra dominerende menn som årsak til undertrykking. Løsningen her er dels juridiske reformer, og dels bevisstgjøring. Denne varianten av feminisme er også svært utbredt, og ligger til stor grad til grunn for den tidlige kvinnebegelsen i Norge. I nyere tid har man ofte identifisert de sosialistiske feministene som 'rødstrømper', og liberalfeminister som 'blåstrømper' - selv om det her så klart er glidende overganger. Uavhengig av hvor man står er det ikke urimelig å si at denne formen for feminisme har gitt tydelige resultater i Norge, men samtidig er det viktig å være klar over at de andre variantene i svært stor grad har bidratt til å presse fram de nødvendige holdningsendringene og de juridiske reformene.

I tillegg til disse hovedretningene finnes det også undergrupper, for eksempel svart feminisme. I senere år har vi også sett en gryende muslimsk feminisme. Denne blir av mange i de tradisjonelle feministiske miljøene oppfatte som provoserende, fordi den ofte ikke legger vekt på å kvitte seg med ting som står som symboler på undertrykkelse, som hijab.

Historie

Selv om vi kan trekke utgivelsen av feministiske litteratur, og dermed også konseptet feminisme, helt tilbake til middelalderen er det ikke slik at det fantes noen form for feministisk agitasjon før langt senere. De første kimene til feministisk organisering finner vi under den franske revolusjonen. Den amerikanske uavhengighetserklæringa, som er noe tidligere, trekkes også fram fordi den sier at alle er skapt like. Samtidig vet vi at dette ikke var en formulering som må tas for bokstavelig; kvinner og slaver fikk ingen rettigheter. Mot slutten av 1700-tallet, og nær samtidig med den franske revolusjonen, skrev Mary Wollstonecraft Et forsvar for kvinners rettigheter. Kort tid senere ble dette fulgt opp av franske kvinner, blant annet Olympe de Gouges.

Selv om ideen om like rettigheter for kvinner var satt ned på trykk, fikk den liten gjennomslagskraft på begynnelsen av 1800-tallet. Den industrielle revolusjon førte til at flere kvinner kom ut i arbeid, men samtidig er det ingen tvil om at kvinner og menn ble behandla forskjellig i den tidlige industrien - selv om lønns- og arbeidsvilkår fortsatt ofte er ulike, var det langt verre på 1700- og 1800-tallet. De fleste reformer som ble gjennomført i løpet av 1800-tallet som gjorde kvinners vilkår bedre, gjorde samtidig menns vilkår bedre. Dette inngår i den marxistiske analysen: Når arbeiderklassens kår bedres på kapitaleiernes vilkår, forblir kvinners situasjon relativt til menns like dårlig.

Først når man kommer nærmere 1900-tallet skjer det større endringer. Særlig er stemmerettskampen viktig. I Norge starta den for fullt i 1880-åra, og i 1901 fikk kvinner begrensa stemmerett i lokalvalg. Man måtte riktignok ha en viss inntekt - igjen noe som påvirker den sosialistiske analysen; bare kvinner som eide noe eller hadde en viss inntekt fikk stemmerett, mens de andre ble holdt nede. I 1907 fikk kvinner stemmerett på samme vilkår som menn i lokalvalg, og i 1913 fikk kvinner også stemmerett på like villkår som menn ved stortingsvalg. Igjen kommer den marxistiske analysen inn, for mange kvinner fra arbeiderklassen ble holdt utafor på grunn av inntektskrav og det at man kunne miste stemmeretten dersom man mottok sosialhjelp.

Under første verdenskrig førte det at så mange menn ble sendt til fronten til at kvinner kom inn i posisjoner de tidligere hadde vært holdt vekk fra. Dette fikk ikke den samme effekten i Norge, som var nøytralt, men den internasjonale kvinnebevegelsen fikk et løft. I mellomkrigstida falt man mange steder tilbake til det gamle mønsteret. I tillegg kom kvinnefiendtlige ideologier som fascisme og nazisme, som aktivt motarbeide alle former for kvinnefrigjøring.

Andre verdenskrig ga det samme utslaget som den forrige storkrigen, og i dette tilfellet også i Norge. Selv om det var mer begrensa hvor mange vi sendte ut, på grunn av okkupasjonen, var det tvingende nødvendig at kvinner tok på seg andre roller. Dette førte til at det etter krigen var mange kvinner som var klare for en ny tid. Det skulle allikevel ta lenger tid før virkelige endringer kom, for så snart krigen var over var det også denne gang mange som forventa at man gikk tilbake til det tradisjonelle mønsteret.

Den store bølgen av feministiske bevegelser kom i 1960-åra, og det var nå ikke lenger snakk om på be pent om rettigheter. Nye spørsmål ble sentrale gjennom 1960- og 1970-åra. Blant de helt sentrale er kravet om fri abort, kampen mot pornografi og rettigheter i arbeidslivet. Gjennom disse tiårene ble en rekke barrierer brutt, og grunnlaget for økt likestilling ble lagt.

I 1981 ble Gro Harlem Brundtland vår første kvinnelige statsminister. I seg selv var dette bare snakk om ei kvinne som hadde nådd et mål, men symboleffekten var klar. De høyeste vervene i norsk styre og stell var ikke lenger forbeholdt menn. Denne utviklinga fortsatte gjennom 1980- og 1990-åra. Da Brundtland i 1986 presenterte sin andre regjering hadde den åtte kvinnelige statsråder av i alt atten, noe som var en verdenssensasjon. Og det samme mønsteret kunne man se i arbeidslivet; stadig flere såkalte mannsyrker åpna seg, rett nok ofte med mye om og men(n).

På 2000-tallet har det blitt klart at selv om samfunnet i stadig større grad har blitt likestilt, gjenstår det fortsatt mye arbeid. Metoo-kampanjen gjorde det tydelig at kvinner fortsatt i stor grad er utsatt for seksuell trakassering, i langt større grad enn menn. Lønnsnivået er også ulikt; kvinner tjener i snitt mindre enn menn i samme stillinger. Dette kobles til dels til det at kvinner i større grad utsetter utdanning eller tar permisjon fra arbeid på grunn av fødsler, men dette er ikke nok til å forklare hele forskjellen. Og det er også et helt rimelig krav at kvinner kompenseres for dette tapet av ansiennitet, i og med at det handler om en biologisk forskjell som ikke bør få utslag i lønnsnivå.

Forskning og utdanning

Siden 1960-åra har det blitt forska mye på hvordan patriarkatet oppsto, og hvordan man kan komme vekk fra patriarkalske samfunn. I 1980-åra oppsto en mer nyansert kjønnsforskning, som også vektlegger sentrale spørsmål i feminismen. Samtidig har man også lagt vekt på å ta for seg mennenes posisjon - med utgangspunkt i at de tradisjonelle kjønnsrollene også er skadelige for menn, blant annet fordi de binder alle fast i et mønster der halve befolkninga ikke kan nå sitt potensiale.

I nyere tid, med start i 1990-åra, har det blitt lagt stor vekt på å inkludere kvinneperspektiv også i andre studier. I begynnelsen kunne dette ofte være i form av separate pensumdeler om kvinnehistorie eller liknende, men etter hvert har kvinneperspektivet i stadig større blitt innlemma som en del av hovedlitteraturen.

Litteratur og kilder

• Feminisme i Store norske leksikon.
• Feminisme på Wikipedia på bokmål og riksmål.