Fjernlån
Fjernlån, også kalt interbiblioteklån eller interurbanlån, er lån og levering av kopier av artikler o.l. mellom bibliotek.
Offentlige bibliotek har siden lenge før innføringen av elektroniske biblioteksystemer samarbeidet i nettverk. Dersom brukerens bibliotek mangler etterspurt materiale, kan biblioteket tilby å ta i bruk fjernlån fra et fylkesbibliotek, fra Depotbiblioteket, fra universitetsbibliotek, eller fra andre offentlige eller private bibliotek. Oversikt over materialet fins i elektroniske samkataloger, jf nedenfor.
Nasjonalbiblioteket har utgitt Felles retningslinjer for fjernlån mellom bibliotek i folkebiblioteksektoren og fagbiblioteksektoren [1]. Siste utgave er revidert i 2014. Her vises det til at:
"Fjernlån er indirekte nedfelt i Lov om folkebibliotek av 20. desember 1985. I § 1 står det at folkebibliotekene er del av et nasjonalt biblioteksystem og at de skal stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. I § 3 står det at bibliotekene skal følge felles regler for lånesamarbeid.
Historisk utvikling
- 1837: Universitetsbiblioteket i Kristiania/Oslo starter utgivelsen av inntil ti hefter årlig med oversikt over sin tilvekst av bøker.
- 1919: Bibliotekkomitéen av 1919 foreslår at det bør utgis en trykt "årlig felleskatalog over utenlandsk litteratur", nærmere bestemt tilveksten ved de 29 største fagbiblioteka. Man anbefaler departementet også å vurdere å ta med et par større folkebibliotek.
- 1939: Norsk samkatalog blir en realitet, jf planene som ble lagt i 1919. Dette var en kortkatalog og en avdeling av Universitetsbiblioteket i Oslo, som den gang fylte rollen som nasjonalbibliotek.
- 1967: Norges første edb-system i bibliotek etablert i form av automatisk produksjon av mikrofiche og bokkataloger av Norsk samkatalog for periodika (Samkatper). I spissen for dette arbeidet sto Per Ongstad ved Norsk Dokumentdata.
- 1979: Første statistikk utgitt om fjernlånet i norske fag- og forskingsbibliotek. [2]
- 1999: Første felles retningslinjer for fjernlån for fjernlån for fag- og folkebiblioteksektorene utgitt av Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten i fellesskap. [3]
- 2002: Revisjon av de felles retningslinjene for fjernlån for fjernlån for fag- og folkebiblioteksektorene, utgitt av Referanseutvalget for fjernlån. [4]
- 2010: Arbeidet starter med den nye, ifølge intensjonene altomfattende og mer brukervennlige samkatalogen Biblioteksøk [5], som skal omfatte både fag- og folkebiblioteksektorene og Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt Bokhylla.no. [6]
- 2016: Status for fjernlånet i Norge: Identifisering og lokalisering av bøker skjer ved hjelp av elektroniske kataloger som Sambok,[2] Bibsys[3] og Samsøk[4] og Biblioteksøk.
Fram til ca. 2000 fulgte de fleste fjernlånsbestillingene i folkebiblioteksystemet vedtatte låneveier; bestillingene gikk fra lånerens bibliotek til det lokale fylkesbiblioteket, som lånte ut fra sin samling eller bestilte fra et tredje bibliotek; fylkesbibliotek eller UBO; etter hvert Depotbiblioteket ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Deretter ble det stadig vanligere med fritt fjernlån, dvs. at bibliotek sender bestillinga dit de sjøl har lokalisert boka ved hjelp av bestandsdatabaser, se ovenfor. Blant annet derfor har flere fylkesbibliotek i det siste sluttet, helt eller delvis, å tilby fjernlån og utvikle egne samlinger. Transporttilbudet til Norsk Bibliotek Transport er med på å forme fjernlånssamarbeidet etter hvilke ruter de kjører, ved at ei ekstra bok ikke betyr noen tilleggsutgift, verken for sender eller mottaker.
Litteratur
- Butenschøn, Cecilie: Fjernlån '94 (1994). Fulltekst i bokhylla.no.
- Markussen, Svein: Web, samsøk og fjernlån (1999). Fulltekst i bokhylla.no.
- Grimstveit, Aud: Bibliotekutvikling i små og mellomstore kommunar (2013). Fulltekst i bokhylla.no.