Fornavn

Fornavn er den første delen av personnavn. Navneloven krever at alle må ha fornavn og etternavn, mens mellomnavn er valgfritt. Ofte brukes begrepet mellomnavn om fornavn som ikke er i daglig bruk, men etter navnelovens definisjon er mellomnavnet alltid et navn som ellers er i bruk som etternavn.

Lovens krav

Navneloven sier at «Alle skal ha fornavn [...]» (§ 1). Den sier altså ikke noe om hvor mange fornavn man kan ha, ut over at det må være minst ett. I teorien er det ingen øvre begrensning på antall fornavn, men i praksis er det noen begrensninger. Navn som skal registreres i Folkeregisteret kan ha maksimalt 150 tegn – for-, mellom og etternavn inkludert – så man vil få problemer med å registrere lengre navn enn dette. I norske pass er det satt av 40 tegn til fornavn, og blir det lenger enn dette kan det føre til praktiske problemer ved reiser. Dersom man har to fornavn kan disse skrives med bindestrek, og regnes da som ett navn.

Barn må få navn innen de er seks måneder gamle. Dersom dette ikke er innrapportert til Folkeregisteret i tide, vil det bli satt et navn, som så senere må endres dersom man ikke er fornøyd med det.

Det er noen begrensninger på hva som kan tas som fornavn. Den viktigste begrensningen er at navn som er eller har vært i bruk som mellomnavn eller etternavn ikke kan tas som fornavn (§ 8). Unntaket fra dette er om de har sitt opphav som fornavn i Norge, eller at det er en sterk tradisjon her; at de er vanlige som fornavn i foreldrenes opphavsland dersom de ikke er norske, eller at de har tradisjon fra en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Noen vanlige eksempler på navn som brukes som etternavn, men som allikevel kan brukes som fornavn, er Bjørn, Magnus og Stein.

Det er også en begrensning i form av et krav om at navnet ikke skal godtas av Folkeregisteret dersom det kan «[...] bli til vesentlig ulempe for vedkommende eller andre sterke grunner tilsier det». Dette er en skjønnsmessig vurdering som foretas av Folkeregisteret. En kjent konsekvens av regelen er at navnet Vidkun i praksis ble forbudt etter andre verdenskrig. Her har det også være diskusjon om enkelte utenlandske navn, som det tyrkiske Musa som kan være noe uheldig i norsk sammenheng.

Fornavnet kan kun endres gjennom en formell navneendring. Dette kan i utgangspunktet gjøres maksimalt hvert tiende år. Unntak fra tiårsregelen er om man vil ta tilbake sitt tidligere fornavn, altså reversere en endring, eller det «foreligger særlige grunner» (§ 10). Med særlige grunner kan man som et eksempel tenke seg at et navn går fra å være uproblematisk til å bli til vesentlig ulempe, slik Vidkun gikk fra å være et vanlig navn til å bli uløselig knytta til Vidkun Quisling.

Dåpsnavn

Fornavn omtales ofte som døpenavn eller dåpsnavn. Dette er forsåvidt presist for den perioden hvor alle barn i Norge ble døpt, men alle har fått fornavn både før kristendommen kom til landet og i tida etter at dåpen ble valgfri på 1800-tallen.

Betegnelsen dåpsnavn kan allikevel være praktisk å bruke dersom man skal henvise spesifikt til navnet som ble notert ved dåpen. Før navneloven kom i 1920-åra var det svært vanlig at det kunne være store avvik mellom nedtegna dåpsnavn og det faktiske fornavnet folk brukte.

Forbindelsen mellom dåp og navn er åpenbar; tradisjonelt ble man døpt kort tid etter fødselen, og dette var anledningen hvor barnet ble presentert for menigheten for første gang. Det var tidligere vanlig at prestene spurte «Hva skal barnet hete», men det som faktisk sto i det eldre dåpsritualet var at presten skulle spørre om barnets navn, uten noen spesifikk formulering. I dagens dåpsrituale i Den norske kirke spør presten i stedet «Hva heter barnet?». Dette er både mer presist i dag, i og med at de fleste venter lenger med å døpe barnet, og det er teologisk uproblematisk i og med at det egentlig ikke er noen sammenheng mellom dåp og navnetildeling.

Skrivemåter og uttale

Fram til den første navneloven trådte i kraft i 1925 var det ingen regulering av skrivemåten. Ser vi på kilder før dette, og forsåvidt også i noen år etter at navneloven kom, ser det ut til at de fleste i svært liten grad brydde seg om hvordan navnet ble skrevet. Tanken om at det finnes rett og gal skrivemåte for navn kom nok først i de øvre lag i samfunnet, blant de som skrev mest, men for eksempel blant Eidsvollsmennene, inkludert blant prester og embetsmenn, ser vi at de kunne skrive sitt eget navn på flere måter ved ulike anledninger.

Noe som var svært typisk tidligere var at det ble skrevet ned en dansk form ved dåpen, mens man senere ofte brukte en mer lokal form. Typiske eksempler er Peder / Per, Olaf / Ola, Sigrid / Siri og Dorothea / Dordei. Navneformen som ble skrevet ned ved dåpen er ofte et stykke unna den lokale formen i skrivemåte, fordi presten var utenbygds fra – eller til og med utenlands fra i tida da mange danske prester ble sendt til Norge.

I mange land er det slik at man har én form av hvert navn, og denne brukes overalt. I Norge har dialektformer bidratt til et langt større mangfold. Et eksempel er det engelske John, som i Norge kan være på formene John, Johan, Johannes, Johanes, Hans, Jan, Jon, Jens og Ivan.

Nå som skrivemåten er fast for hvert enkelt navn, er det også vanlig at uttalen er gitt av denne. Men her finnes det en del unntak, fordi man på forskjellige dialekter legger tonefall og trykk forskjellig, eller at man trekker sammen noen steder og uttaler alle stavelser andre steder. Navnet Maren uttales som det skrives noen steder, mens det andre steder uttales mer som 'Ma'arn'. Et eksempel på at tonefallet varierer er Anders, som kan uttales både med tonem 1 og 2, og som også kan få trykk på forskjellige stavelser. Navnet Johan uttales noen steder med trykk på første stavelse, og andre steder med trykk på andre stavelse. Dette er ofte en kilde til irritasjon, men uten diakritiske tegn (aksenter) er det ikke mulig å vite hvordan slike navn uttales bare ut fra skriftbildet.

I enkelte dialekter er det også vanlig å uttale navn helt forskjellig fra skrivemåten. Et eksempel på dette er navnet Tellef (Tollef), som i Setesdal uttales Taddeiv.

Navneskikker

Navneskikker har endra seg mye gjennom åras løp. I nyere tid svinger motene svært fort, mens det tidligere kunne være mer stabilt – ikke minst for oppkalling var regulert gjennom uskrevne lover.

De eldste nordiske fornavnene vi kjenner kommer fra runeinnskrifter fra omkring 200 til 500 e.Kr, i urnordisk tid. Eksempler er StainawarjaR og HagustaldaR. Navn fra denne perioden ser ut til å ha forsvunnet helt innen norrøn tid.

I norrøn tid, fra omkring 700 til 1350, var det vanlig med navn bestående av vanlige ord. De hadde ofte to sammensatte ledd, men kunne også ha bare ett ledd. Vi finner for eksempel Gunn ('strid'), men også sammensetninger som Gunnbjørn ('strid' + 'bjørn'). Det var vanlig med leddvariasjon, slik at man fikk man navn på Ås-, Gunn-, Tor- og så videre. Dette var vanlig ved oppkalling; en mann ved navn Torstein kunne gjerne gi barna navn som Torgunn, Torfinn og Torgrim. En del navn oppsto også som kortformer av toledda navn, som Åsa av navn på Ås- og Arne av navn på Arn-.

Rundt midten av den norrøne perioden kom også en ny navneskikk til landet med kristendommen. Bibelske navn og helgennavn ble raskt tatt i bruk, og eksisterte side om side med de norrøne navnene. De kom gjerne til landet i latinsk form, men mange av dem ble fornorska. Eksempler er Johannes -> Jon, Laurentius -> Lavrans og Anna -> Anne/Ane.

Gjennom middelalderen kom det også mange impulser fra andre land, og spesielt fra tysktalende områder tok vi inn navn. Disse var nok ofte fremmede, men kunne lett tilpasses til norsk uttale. Navn som Konrad og Mathilde kom inn på denne måten. På samme måte kom flere former av navn vi allerede hadde fått inn gjennom kristendommen, som de tyske formene Hans og Johan for Johannes.

Fram til 1700-tallet var det vanlig å ha bare ett fornavn. Skikken med å ha to eller flere kom via Danmark og Tyskland, og ble først vanlig i øvre samfunnslag. Etter hvert spredde den seg også, og fra midten av 1800-tallet ser vi i kirkebøkene at det blir stadig vanligere med to fornavn.

Med nasjonalromantikken kom en revitalisering av de norrøne navnene. Mens mange land har mista de fleste av sine førkristne navn, eksisterte de i Norge i forskjellige dialektformer. Med nasjonalromantikken ble en del av dem tatt fram igjen med skrivemåter og uttaler som lå nærmere det norrøne. Former som Øyvind som stort sett var erstatta av Even, og Sigrid som stort sett var erstatta av Siri ble vanlige, og fikk uttale basert på skriftbildet.

Det ble på slutten av 1700-tallet, og i enda større grad mot slutten av 1800-tallet, også vanlig å lage nye kvinnenavn av mannsnavn ved å legge til en endelse. Det vanlige var å legge til -ine, -a eller -ette. Eksempler på de tre typene er Jensine, Arnolda og Jonette. Et noe merkelig tilfelle er Abeline: Abel var mannsnavn i noen deler av landet, og kvinnenavn andre steder. I Nordfjord, der det var et mannsnavn, lagde man da formen Abeline. Abel er forøvrig et svært sjeldent tilfelle av et navn som er både mannsnavn, kvinnenavn og slektsnavn).

En gruppe av navn som har fått nokså stor utbredelse i Norge er svenske navn. De merkes mest i grensetraktene, men har også spredd seg til andre deler av landet. Samtidig er det enkelte svenske navn som overhodet ikke har fått fotfeste i Norge; mens Linnea er populært, er Hampus rimelig ukjent her, for å ta to eksempler.

Den siste store tilføyelsen til navnetyper kom i mellomkrigstida, da mange navn av engelsk opphav kom inn i språket. Eksempler på dette er Steve, Ken og Kevin. Bruken av engelske navn går i bølger, men kommer stadig tilbake. Det har også blitt vanlig med navn inspirert av litteratur, og i senere år fra film og fjernsyn.

Norsk navnestatistikk preges i dag også av innvandring. Et spesielt utslag er navnet Mohammed (som også forekommer i flere varianter som Mohammad og Mehmet). Dette slår ut som et av de populære guttenavnene i statistikken, ikke fordi innvandrere fra muslimske land er i flertall, men fordi det er en så enormt høy andel av guttene som får dette navnet – mens norske foreldre velger fra en samling av navn som går tilbake til norrøn tid og ender med det som gikk på fjernsynet siste uke.

Litteratur og kilder

• Lov om personnnavn (navneloven), Lovdata.
• Navn på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Navn på personer, Språkrådet.