Forside:Prosjektgruppen Historisk infrastruktur

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Toll- og skipsanløpslister • Kobbereksportprosjektet • Branntakstprosjektet • Prishistorisk database

Om Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Prosjektgruppen Historisk infrastruktur er en uavhengig prosjektgruppe som i perioden 2014 til våren 2017 hospiterte ved Norsk lokalhistorisk institutt. Etter NLIs sammenslåing med Nasjonalbiblioteket fra 1. januar 2017 er Historisk infrastruktur blitt en del av Tidvis AS.

Historisk infrastrukturs mål er å gjøre tilgjengelig historisk kildemateriale for et bredt publikum. Hovedmålgruppen er skolen, det historieinteresserte publikum og forskere. Tilgjengeliggjøringen av kildematerialet har blitt gjort ved å transkribere, digitalisere og legge ut historisk kildemateriale fra 1600-, 1700- og 1800-tallet i egenutviklede søkbare databaser. Formidling har skjedd gjennom en utstilling med aktivitetsopplegg, undervisningsopplegg for skoler, flere radioserier og vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Kobberkjele produsert i Singsås i 1885. Singsåskobberet var viden kjent, og bygda hadde aktive kobberslagere fra 1600-tallet og helt fram til omkring 1945.
Foto: Norsk Folkemuseum
Kobberslager (bokmål; nynorsk koparslagar) eller kobbersmed (bokm.; nyn. koparsmed) var betegnelsen på de som lagde kobbertøy, altså kjøkkenutstyr, brennevinsapparater, stamper og bøtter og annet av kobber. Den første referansen til en kobbersmed i Norge er fra Bergen, der en katlasmiðr er nevnt i 1282. Kjeltepinker eller kjelesmed var også vanlige navn på yrket. Storhetstida for yrket var gjennom 1700-åra og fram til 1850. Etter dette tok blikkenslagerne over det meste av produksjonen.

Den eneste byen som fikk et laug for kobberslagere var Bergen. Håndverket ble skilt ut som eget fag på 1400-tallet. Vi vet ikke sikkert når lauget i Bergen ble grunnlagt; det er nevnt første gang i 1674, men kan være fra middelalderen. Kobberslagernes nærmeste yrkesbrødre var gjørtlerne, som støpte i messing og bronse. Som yrkesnavnet tilsier brukte kobberslagerne hammer og ambolt for å forme metallet. På 1700-tallet begynte de også å bruke trykkbenker for å forme produktene, og senere kom også valser.

  Les mer …

Stavanger tollsted har en historie som går tilbake til middelalderen. I motsetning til de fleste bydannelser langs norskekysten handler ikke Stavangers oppkomsthistorie om handel og tollinntekter, men om opprettelsen av et bispedømme omkring 1125. Byen fikk allikevel fulle kjøpstadsrettigheter i 1425 og Stavanger hadde en oppgangstid på 1500-tallet. Det finnes bevarte tollister fra starten av 1600-tallet som forteller at byen eksporterte trelast i hovedsak til Skottland og Holland i denne perioden, mens de selv importerte korn og andre nødvendighetsvarer. Stavanger fikk et tilbakeslag med opprettelsen av Kristiansand i 1641, da mange administrative oppgaver ble flyttet dit. Stavanger mistet sågar kjøpstadsrettighetene noen år på 1680-tallet. Byen slo seg opp på sildefikset og etterhvert hermetikkindustrien på midten og slutten av 1800-tallet. Det sies at kunsten har gode tider i dårlige tider og fra importlistene fra 1700-tallet kan vi se at det til Stavanger ble importert varer som munnharper, fioliner, fiolinstrenger, harpiks og trykte noter.   Les mer …

Prospekt av Halden av Jacob Conning fra 1699. Tilhører Norsk Folkemuseum
Foto: Jacob Coning /kilde
Halden ble grunnlagt som kjøpstad i 1665 med navnet Fredrikshald oppkalt etter Fredrik III. Tollstedet Halden – som før 1660 kaltes enten Idd og Marker len eller Halden med Knivsøy og Svinesund eller bare Svinesund – har røtter lengre tilbake: Det ble utskipet trelast fra munningen av Haldenvassdraget og elva Tista i hvert fall siden 1500-tallet. Tollprotokollenes lister over inn- og utførte varer fra og til Halden er bevart fra midten av 1660-årene. Fra disse varelistene kan vi se at det allerede i 1685 ble innført 3,5 tonn tobakk (7466 pund) samt eksotiske varer som kamelhår, kanel og kapers. Dette i tillegg til de sedvanlige korn- og fetevarer fra Danmark. Eksporten gjennom 1700-tallet bestod i hovedsak av ulike trelastprodukter til England, Frankrike og Danmark. Halden hadde også et sukkerraffineri som bidro med sukker til mange norske havner. Aalborg, København og Rørvig i Danmark var av de viktigste oversjøiske handelspunktene til kjøpmennene i Halden på slutten av 1700-tallet.   Les mer …

Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der.
Foto: Chris Nyborg
(2014)
Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.

Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.

De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi.   Les mer …

Annonse for Coop kaffe fra Astafjord Samvirkelags årsmelding 1969.
Kaffe (bokmål) eller kaffi (nynorsk) er en drikk som lages av frø fra kaffetreet, Coffea arabica. Treet er viltvoksende i Afrika, og dyrkes i dag overalt i tropiske strøk. Det dyrkes også andre varianter, som Coffea liberica, Coffea robusta og Coffea stenophylla. Hver frukt på treet inneholder to frø, som kalles kaffebønner. Disse ristes og males før man brygger kaffe på dem. Kaffe nytes oftest som en varm drikk, men kan også drikkes nedkjølt som iskaffe. I Norge har kaffen en viktig plass i sosiale sammenhenger, og nordmenn bruker i snitt ti kilo kaffe i året. Man mener at kaffen først ble introdusert i Norge mot slutten av 1600-tallet. Den var da en luksusvare, som var forbeholdt den velstående del av befolkninga. Kaffen nevnes først skriftlig i Norge i skiftet etter overtollbetjent Nicolai Flyg fra 1694; han etterlot seg blant annet en kaffekjele. Gjennom 1700-tallet ble kaffen mer utbredt i overklassen, og på 1800-tallet begynte prisene å bli slik at kaffen fikk større utbredelse også på landet.   Les mer …

Tollboden i Arendal.

Arendal fikk kjøpstadsprivilegier samtidig med Risør i 1723 og etter en lengre drakamp med Kristiansand. Arendal hadde lange tradisjoner som utskipingssted for trelast og handelsmøteplass for hollandske skippere og lokale bønder og handlende i hvert fall siden tidlig på 1500-tallet. På 1700-tallet var fremdeles trelasthandelen stor på grunn av stadig tilsig av tømmer fra det omfangsrike Arendalsvassdraget med Nidelva som hovedåre. Mange av byens skippere gikk også på fraktfart på havner på Østlandet og i utlandet. Byen hadde også en del innenlandsskippere som fraktet jernmalm fra Solberg-gruvene og andre gruver i Arendalsdistriktet til jernverk østover.

Grimstad lå under Arendal, men fikk egen tollbetjent i 1780 som følge av at Froland jernverk hadde fått losse- og lasterett for verkets produkter og for varer man trengte på verket. Det var imidlertid svært svært få skipsanløp inn og ut av Grimstad de første årene og i 1786 er det kun registrert ett inngående og to utgående skip. I 1794 var det tre inngående og fire utgående skip. Alle skipene gikk til eller fra Danmark eller andre innenlandske havner.   Les mer …
 
Se også
 
Prosjektets databaser (på nettstedet Tidvis)