 Fra 1767 ble det pålagt alle bygg i norske byer å ta ut brannforsikring. Dette ble registrert i branntakster som fremdeles er bevart på statsarkivene (Bilde: Oslo domkirke. Maler: Edy) Branntakster gir forhåndsvurderinger av bygningers forsikringsverdi, framfor at takseringen gjøres etter at skaden er skjedd. I 1765 ble det påbudt å tegne brannforsikring for alle bygninger i norske kjøpsteder. I 1767 ble den statlige brannforsikringsinnretning ”Den almindelige brandcasse” etablert. Byggene i landets kjøpsteder ble taksert og registrert i Branncassen med detaljer som spenner fra byggematerialer, formfordeling og antall etasjer, til detaljer om interiør som jernovner, tapeter inn i protokoller, og arkivert. For bygningene på landet var det frivilling å tre frivillig inn i ordningen.
I Christiania (Oslo) var situasjonen noe annerledes. Byen hadde hatt en privat forsikringsordning siden 1755 og ordningen ble derfor frivillig her. Dette har den konsekvens at materialet for Christiania er noe uoversiktlig, mens de andre kjøpstedene i Norge har komplette og godt organiserte protokoller.
Brannkassematerialet i Norge på 1700-tallet kan således deles opp i tre kategorier, som skiller seg kvalitativt fra hverandre. Branntakstprotokollene fra kjøpstedene i Norge i perioden 1767-1814, Landbygningenes branntaksasjonsforretninger 1767-1814 og materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» i samme periode. De to førstnevnte finnes i arkivet etter Kommersekollegiet – kjøpstedenes branntakster finnes også som duplikat i stiftsamtarkivene – mens materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» (den private brannkassen) finnes i arkivet etter Christiania magistrat. Les mer …
 Kobberkjele produsert i Singsås i 1885. Singsåskobberet var viden kjent, og bygda hadde aktive kobberslagere fra 1600-tallet og helt fram til omkring 1945. Foto: Norsk Folkemuseum ( bokmål; nynorsk koparslagar) eller kobbersmed (bokm.; nyn. koparsmed) var betegnelsen på de som lagde kobbertøy, altså kjøkkenutstyr, brennevinsapparater, stamper og bøtter og annet av kobber. Den første referansen til en kobbersmed i Norge er fra Bergen, der en katlasmiðr er nevnt i 1282. Kjeltepinker eller kjelesmed var også vanlige navn på yrket. Storhetstida for yrket var gjennom 1700-åra og fram til 1850. Etter dette tok blikkenslagerne over det meste av produksjonen.
Den eneste byen som fikk et laug for kobberslagere var Bergen. Håndverket ble skilt ut som eget fag på 1400-tallet. Vi vet ikke sikkert når lauget i Bergen ble grunnlagt; det er nevnt første gang i 1674, men kan være fra middelalderen. Kobberslagernes nærmeste yrkesbrødre var gjørtlerne, som støpte i messing og bronse. Som yrkesnavnet tilsier brukte kobberslagerne hammer og ambolt for å forme metallet. På 1700-tallet begynte de også å bruke trykkbenker for å forme produktene, og senere kom også valser.
Les mer …
 Risør 1817 Foto: ukjent/kilde fikk kjøpstadsprivilegier samtidig med Arendal i 1723. Risør var en av havnene med flest skipsanløp i hele Norge på slutten av 1700-tallet. Båtene var allikevel relativt små og mange gikk i pendelfart med jernvarer og trelast til Danmark. Med seg hjem fra Danmark hadde disse med seg korn og andre fødevarer. Les mer …
 I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler. Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina.
Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til. Les mer …
 Tegning av kakaofrukt. Det er frøene, kakaobønnene, som brukes til å lage sjokolade. Fra Franz Eugen Köhler, Köhler's Medizinal-Pflanzen utg. 1897. Kakao var den første av drikkene med eksotisk opphav som ble populære i Europa. Europeerne møtte drikken i Sør-Amerika, og brakte den med seg tilbake til Europa. Først kom den til Spania, men den spredde seg etter hvert også til andre europeiske land. I Europa ble den tilpasset lokal smak ved at man i større grad kokte den på melk, ikke vann, slik den opprinnelig ble servert. Etter hvert som økt tilgang på sukker økte gjennom 1600- og 1700-tallet ble det også brukt i kakaoen.
Trolig kom det noe kakao til Norge alt på 1600-tallet, men de fleste av de tidlige sporene finner vi på 1700-tallet. Disse forteller litt om tilgjengelighet både målt i mengde og pris, men også i lys av kjøpekraft. Les mer …
 Slaget på Bergens Våg i 1665 mellom nederlenderne og engelskmennene Foto: Arnold Bloem/ : Bergen ble tidlig en transitt- og omlastingshavn for fisk nordfra, et lukrativt marked som brakte tyske handelsfolk til byen. Hanseatene fikk helt grep om fiskehandelen omkring 1350: en stilling de holdt i flere hundre år. Det hanseatiske kontor ble nedlagt i 1754. Bergen hadde hatt ansvar for islandshandelen til midt på 1400-tallet og forestod også en periode handelen på Grønland. Eksporten fra Bergen var på 1700-tallet i all hovedsak fisk, men også noen skinnprodukter. Bergen utmerker seg også som en havn hvor det ble importert mange eksotiske og luksuriøse varer. I 1786 ble det for eksempel importert 14 fuglebur, ca. 100 kg gurkemeie, 100 stråhatter og 37000 hårnåler. Les mer … | .jpg)
