Fredrikstad Guttehjem
Fredrikstad Guttehjem lå i St. Croix gate 16 på St. Croix i Vestre Fredrikstad. Etter en brann i 1954 ble virksomheten flyttet til Glemmen i perioden 1957 til 1975.
Hjemmet ble stiftet i 1889 da det første formelle styret ble etablert 26. februar, etter initiativ fra foreningen Guttehjemmets Dameforening, stiftet 25. april 1887. Kvinnene var religiøst og sosialt interesserte og mobiliserte menn fra byens presteskap og middelklasse til det første styret, inklusive egne ektemenn og sønner. Kombinasjonen av embetsmenn og borgerskap gjorde det lettere å få gjennomslag politisk og for å få pengestøtte eksternt.
Den første perioden gikk med til å etablere en finansiering. I februar 1892 fikk hjemmet en gratis tomt av kommunen, og guttehjemmets bygning ble reist og ferdigstilt 15. desember 1895. Bygningen var dimensjonert for 20-30 gutter og lå ved siden av St. Croix skole på en tomt som i dag er en del av rundkjøringen i krysset mellom St. Croix gate og St. Olavs gate (dagens riksvei 110). Den første tiden bodde pikene fra hjemmet i Bjørndalen på Trara her, mens deres eget «Børnehjem for Vestre Fredrikstad og Glemmen» ble bygget om og utvidet. Guttehjemmet ble ikke tatt i bruk for gutter før i 1897. Guttene på barnehjemmet gikk på skolen ved siden av sammen med øvrige barn fra byen. De opplevde imidlertid å stå helt nederst på elevenes rangstige.
Den første bestyreren, frk. Trine Rove ble ansatt og selve driften var i gang sent på våren 1896, men med bare 5-6 gutter den første tiden. Den høytidelige, offisielle åpningen var imidlertid først 24. mai 1897. Samme høst var belegget på 12 gutter, og i 1906 rundt 20 gutter, noe man så på som det ideelle belegge for å unngå kasernepreget. Hjemmet ønsket å unngå å ta inn gutter som var over 10-11 år, og var der fram til konfirmasjonsalderen. Hjemmet var preget av streng disiplin.
Finansieringen var gjennom egenbetaling, enten noe fra guttens familie/arv, eller som oftes fra fattigvesenet. Av hjemmet egeninntekter var gaver, basarer og renteinntekter. Hjemmet forsøkte å skaffe arbeid til guttene når de skulle flytte fra hjemmet, «fortrinsvis paa Landet» (styreprotokoll fra 1907), men man kan anta, utfra hva man vet om tilsvarende fra andre steder i landet, at de fikk arbeid i industrien eller reiste til sjøs.
Trine Rove var bestyrer fram til 1913, og det fulgte en krevende periode, blant annet som følge av dyrtiden som fulgte første verdenskrig. Men i 1915 ble nyutdannet diakon Steinar Sannes (1879-1982), og hans tilkommende hustru, sykepleier Maren Brandsrud (1883-1960) ansatt som bestyrerpar. Sannes er kjent for å ikke ha voldelige avstraffelser.
Både dyrtiden og minskende bidrag fra fattigvesenet første til økonomiske problemer, og et tiltak var å øke antall gutter på hjemmet. I 1918 var det hele 28 gutter som bodde der.
I 1920 sluttet eksteparet Sannes som bestyrerpar, og blant mange søkere ble diakon Michael Gangfløt (1882-1963) og hustruen Anna (1891-1952) som ble værende helt fram til 1948. Deres sønn Søren Gangfløt (1921-1997) var for øvrig komponist og kirkemusiker.
Barnehjemmet hadde gjennom hele mellomkrigstiden en anstrengt økonomi, og hjemmet opererte med svært små marginer, også under andre verdenskrig. Hjemmet måtte våren 1940 gå offentlig ut og be om økonomisk hjelp. Dette medførte noen private gaver og en viss økning av hva det offentlige betalte pr. barn. I 1941 ble det problematisk da Nasjonal Samlings hjelpeorganisasjon NS Hjelpeorganisasjon (NSH) tilbød økonomisk hjelp, noe hjemmet avviste. dette kan være medvirkende til at de private gavene til hjemmet økte utover i krigsårene.
Hjemmet klarte imidlertid å finansiere et lite feriested i Engelsviken i Onsøy, på en tomt innkjøpt i 1932.
Etter krigen begynte guttehjemmets bygning å bli nedslitt og det ble et stadig større sprik mellom de faktiske kostnadene og den offentlige refusjonen for guttene. Sommeren 1948 tiltrådte en ny bestyrer, frk. Olaug Jacobsen. Samtidig kom det kritikk mot hvordan forholdene hadde vært på guttehjemmet. Særlig kom det fram en omfattende fysisk mishandling, angivelig for bagateller. Særlig ble fru Gangfløt framhevet som sentral og initierende i den fysiske mishandlingen. Videre ble guttene angivelig pålagt så mye eksternt arbeid for inntekt for guttehjemmet slik at det gikk på bekostning av skolearbeidet, og dette medførte nye avstraffinger på skolen.
Striden etter krigen medførte at det ble innført instruks for bestyrer og rapporteringsplikt om flere forhold. Da Lov om barnevern av 17. juni 1953 kom, ble det langt strengere krav som måtte oppfylles for en slik institusjon, og den lokale barnevernsnemnda fikk tilsynsplikt med driften. Også fysiske avstraffelser ble forbudt.
Sommeren 1951 var bygningen pusset opp og sovesalen ble delt inn i flere firemannsrom. Da antall gutter på hjemmet sank fra 25 til 15, kunne også flere av de eldre guttene få egne rom. Bygningen fikk også sentralfyr.
I 1953 ble frk. Wilhelmine Jacobsen (f. 1905) ny bestyrer, og skulle bli den siste.
Hjemmet i St. Croix gate ble lagt ned da bygningen ble totalskadet av brann tirsdag 16. november 1954, og det ikke var noen andre alternativer enn å rive denne. Guttene ble midlertid innlosjert på St. Croix skole eller i private hjem. Det ble gjort forsøk på å etablere en nytt guttehjem, og det ble etablert på en tomt ved Glemmen pleiehjem, på Kirkeleie med adresse Kirkeveien 80 (dag Gamle Kirkevei) i Glemmen. Det nye hjemmet med plass til 12 gutter ble innviet 10. november 1957, finansiert gjennom forsikringssummen, private gaver og offentlige tilskudd. Tiden hadde imidlertid løpt fra institusjonstanken, til fordel for fosterhjem. I 1975 ble virksomheten lagt ned.
Bygningen i Glemmen ble etter hvert til vernede boliger for funksjonshemmede i regi av kommunen.
Kilder
- Arne Bugge Amundsen: I mors og fars sted - Fredrikstad guttehjem 100 år, (1989), Digital versjon på Nettbiblioteket
- Marianne Holøien: «En oppvekst på Fredrikstad guttehjem», Fredriksstad Blad 15. april 2006.