Grønlandssaken
Grønlandssaken var en tvist i mellomkrigstiden mellom Norge og Danmark om suvereniteten over Grønland. Konflikten nådde sitt høydepunkt med en okkupasjon av deler av kysten av Øst-Grønland av norske fangstmenn i 1931 og ved domavsigelse i den internasjonale domstolen i Haag i 1933, hvor Norge tapte på alle punkter.
Bakgrunn
Kieltraktaten av 1814 bestemte at Norge skulle gå i personalunion med Sverige, mens Danmark skulle beholde de gamle norske områdene i Nord-Atlanterhavet, Grønland, Island og Færøyene. Disse øyene hadde inntil 1814 blitt regnet som norske besittelser, og ble overført til dansk suverenitet.
Da unionen ble oppløst i 1905 kom spørsmålet opp om ikke Grønland var et gammel norsk land, dette hadde sammenheng med at Norge hadde fangstinteresser på kysten av Øst-Grønland. Danske suverenitet over det dansk-koloniserte Vest-Grønland ble ikke bestridt, men særlig nasjonalistiske kretser i Norge betraktet det ikke-koloniserte Øst-Grønland, bortsett fra Ammassalik fra 1894 lengre sør, som ingenmannsland.
Skiftende regjeringer
Den unge staten Norge hadde lite utenrikspolitisk og diplomatisk erfaringer. I tillegg var periode preget av stadige regjeringskifter. Fra 1920 til 1935 hadde Norge 10 borgerlige mindretallsregjeringer, som gjennomsnittlig styrte i underkant av ett og et halvt år. Dette gjorde det vanskelig å holde en klar og stødig utenrikspolitisk linje, også fordi de ulike regjeringene hadde ulike oppfatninger om Grønlandssaken.
Under forhandlingene om Spitsbergen etter første verdenskrig, hadde utenriksminister Nils Claus Ihlen i samtaler med den danske ambassadøren i Norge 22. juli 1919 garantert at Norge ikke ville motsette seg at de danske interesser ble utvidet til hele Grønland, mot at Danmark støttet Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i Paris.
Imidlertid gikk Ihlen og Gunnar Knudsens andre regjering av 21. juni 1920 og ble erstattet av Otto B. Halvorsens første regjering med Christian Fredrik Michelet som ny utenriksminister som 7. mai 1921 presiserte overfor den danske sendemannen at Norge ikke kunne gi fra seg sine rettigheter til fangst og fiske i farvannene rundt Grønland.
Danmark kunngjorde da 10. mai 1921 at hele Grønland ble lagt under det danske handelsmonopolet, noe Norge ikke godtok da dette truet de norske fiske- og fangstinteressene på Øst-Grønland. Imidlertid gikk Otto B. Halvorsens regjering av 22. juni samme år, og Otto Blehrs andre regjering overtok, med Arnold Ræstad som utenrikminister.
Ræstad kom en en offisiell protest, som danskene leverte et langt svar på i desember samme år hvor det ble argumentert for danske suverenitet for hele Grønland, men var villige til å innrømme særvilkår for nordmenn. Det tok lang tid før det kom noe norsk svar på dette, og etter atter et regjeringsskifte, denne gang med Otto B. Halvorsens andre regjering og med Michelet tilbake som utenriksminister fra 5 mars 1923, kom saken til behandling i Stortinget i form av en proposisjon 3. juli samme år og fikk grundig behandling i Konstitusjonskomitéen.
Østgrønlandsoverenskomsten av 1924
Stortinget nedsatte 21. august en forhandlingsdelegasjon som fikk klare føringer, blant annet på å ikke godta de danske suverenitetskravene og ikke anerkjenne Ihlens muntlige garanti fra 1919.
Forhandlingene ble åpnet i København med første møte 25. september og varte fram til 4. oktober uten at det ble oppnådd enighet. 14. januar 1924 ble forhandlingene gjenopptatt i Kristiania, og varte da fram til 28. januar 1924. Forhandlingsresultatet ble deretter godkjent i den danske Rigsdagen og Stortinget og traktaten, kalt Østgrønlandsoverenskomsten ble undertegnet 9. juli 1924 i København og trådte i kraft dagen etter.
Traktaten regulerte adgangen til Øst-Grønland, og slo fast at det var tillatt for norske, danske og islandske borgere å gå i land, overvintre og drive jakt, fangst og fiske, og bosette seg under spesielle vilkår. Dette sikret norske fangstinteresser i Øst-Grønland, mens suverenitetsspørsmålet skulle bli endelig avgjort senere da partene i traktaten slår fast at de står på sine prinsippielle standpunkter.
Trakaten bærer slik sterkt preg av kompromiss, hvor ingen av partene skulle oppleve et fullt nederlag. Imidlertid utløste traktaten store folkelige protester i begge land, i Danmark skrev 70 000 mennesser under på en protest da en mente at Danmark hadde gitt for store innrømmelseer og satte dansk kontroll over Grønland i fare. Også Grønlands Landsråd protesterte mot det de oppfattet som et overgrep mot deres land.
Men det lå klart at det gikk mot dansk suverenitet over hele Grønland. I løpet av den kommende tiden fikk danskene bygget ut to radiostasjoner, en seismografisk stasjon og en kirke og en kirke på Grønland.
Private politiske initiativ i Norge
Også i Norge var det mange som var imot traktaten som ble oppfattet som en implisitt anerkjennelse av dansk overopphøyet, samtidig var det dem som mente at nettopp fordi suverenitetsspørsmålet var åpent, var det muligheter for Norge å få gjenopprettet kontroll over deler av sine tidligere nordområder, også sett på bakgrunn av anerkjennelsen av Svalbard og Jan Mayen som norsk territorium. Privatpersoner organiserte seg i 1926 gjennom Norges Grønlandslag under ledelse av advokat Gustav Smedal. Smedal og dosent Adolf Hoel drev en intens lobbyvirksomhet overfor myndighetene og det politiske liv, og laget fikk en viss tilslutning i borgerlige kretser, særlig i Bondepartiet.
I 1922 ble det opprettet en norsk fangst-, radio- og meteorologstasjon, men ble lagt ned etter bare et års drift. Driften ble gjenopptatt i 1926 og var for øvrig i drift helt fram til 1959, kun avbrudt av krigsårene.
I 1929 ble det gjennomført en offentlig finanisert vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland, og i 1931 opprettet regjeringen det såkalte Ishavsrådet.
Okkupasjon av Eirik Raudes land
Spørsmålet om overopphøyet sto åpent, men i norske kretser ble det opplevet at denne saken ville komme under sterkt dansk press da det i 1930 ble kjent at det skulle være en treårig, privatfinansiert dansk polarekspedisjon med 109 deltakere til Øst-Grønland i perioden 1931 til 1934.
Hoel og Smedal ville komme den danske ekspedisjonen i forkjøpet, og sendte 26. juni 1931 et kodet telegram til lederen for den norske ekspedisjonen i Myggbukta, Hallvard Devold. Devold hadde vært bestyrer for den meteorologiske stasjonen på Jan Mayen under den private annekteringen av øya i 1926.
Hoel og Smedal skrev til Devold blant annet at det var en sterk stemning i Norge for å iverksette en okkupasjon, med myndighetene nølte. De oppfordret derfor Devold til å heise det norske flagget så snart som mulig og proklamere at området mellom Carlsberg Fjord og Bessel Fjord var okkupert i kong Haakon VIIs navn. Samtidig skulle han umiddelbart telegrafere til den norske statsminister og orientere ham om okkupasjonen og be om å innlemme området under norsk overhøyhet.
Dette skjedde også da de fem norske fangsmenn 27. juni 1931 okkuperte deler av Øst-Grønland, som de ga navnet Eirik Raudes land under en seremoni i Myggbukta. Dette utgjorde området mellom 71° 30ʹ og 75° 40ʹ nordlig breddegrad.
Samtidig ble det undertegnet en deklarasjon av de tilstedeværende, skrevet av ekspedisjoonslederen Hallvard Devold med følgende tekst:
Idag kl. 5 eftm. har vi heist det norske flagg og tatt landet fra Carlsbergfjorden i syd til Besselfjorden i nord i besiddelse i H.M. Haakon den 7.'s navn, og kaldt dette område Eirik Raudes Land. Myggbukta den 27. juni 1931 | ||
Devold sendte også følgende telegram til Norge for å informere om okkupasjonen (utdrag):
I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Carlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land | ||
Okkupasjonen ble stadfestet av den nyutnevnte Peder Kolstads regjering 10. juli og Devold fikk politimyndighet for området. Regjeringens offisielle støtte til okkupasjonen kan skyldes at denne hadde behov for en nasjonal sak å støtte seg til, ikke minst etter Lilleborgsaken, som gjorde at denne regjeringen kom til makten. Sikkert var det i alle fall at motstanden mot okkupasjonen var sterk, også innen regjjerngen da både stats- og utenriksministeren var mot denne.
10. juni 1932 ble Helge Ingstad utnevnt til sysselmann over det okkuperte området, og forsvarsminister Vidkun Quisling beordret marinen om å støtte annekteringen, om det skulle bli nødvendig.
Ingstad ankom Eirik Raudes Land i 1932 med ishavsskuta «Polarbjørn», og han overvintret sammen med sin fem manns store stab i Antarctichavn vinteren 1932-1933. De reiste rundt i området ved hjelp av båt og hundespann og besøkte fangstmenn og sørget for lov og orden. Etter annekteringen økte det norske aktivitetsnivået, blant annet ble en større ekspedisjon sendt ut i 1932 med ishavsskuta «Polarbjørn», sammen med to fly som hadde i oppdrag å ta flyfotografier av området.
Den danskfødte kong Haakon engasjerte seg på sitt nye fedrelands side. Det har senere kommet fram at han drøftet saken med sin far Frederik VIII allerede i 1906. Kong Haakon mente Danmark hadde en dårlig sak, og trodde fullt og fast på norsk seier i striden.
Domstolen i Haag
Samme dag som okkupasjonen ble proklamert, brakte Danmark saken inn for den internasjonale domstolen i Haag, som den gang het Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie.
I domstolsbehandlingen tapte Norge på alle punkter i domsavsigelsen 5. april 1933. Skuffelsen var meget stor i de norske kretsene som hadde arebeidet for Norges sak i dette spørsmålet, herunder hos kongen. Dommen ble respektert og okkupasjonen ble opphevet samme dag som dommen falt, 5. april 1933. Eirik Raudes land ble av danskene omdøpt til Kong Christian X's land etter den da regjerende kongen og kong Haakons bror. Området er i dag en del av Nordøstgrønlands Nationalpark.
Politisk etterspill i Norge
Grønlandssaken kom i en tid hvor kolonialisme og imperialisme sto sterkt i flere europeiske land, og territoriell ekspansjon framstod da som et utenrikspolitisk mål også for Norge i flere kretser, særlig på høyresiden og i nasjonale miljøer. Saken mobiliserte private aktører utover den tradisjonelle partipolitiske sektoren.
Nederlaget førte til bitter krangel om hvem som hadde skylden, og krangelen avslørte indre motsetninger, intrigespill og klossete håndtering av utenrikspolitikken. Etter regjeringsskiftet i 1933, da Jens Hundseids Bondepartiregjering gikk av 3. mars 1933, beklaget Stortinget regjeringens handlemåte i Grønlandssaken.
Også stiftelsen av Nasjonal Samling bare uker etter nederlaget i Haag, med den avgåtte regjeringens forsvarsminister Vidkun Quisling i spissen, kan også sees på bakgrunn av nederlaget i Grønlandssaken. Flere aktører i saken, som Hoel og Smedal meldte seg inn i det nye partiet.
Kilder
- Grønlandssaken i Store norske leksikon
- «Østgrønlandsoverenskomsten», Aschehougs konversasjonsleksikon, 2. utgave: Supplementsbind (Oslo 1932) pp. 981-982)]
- «Da Norge plantet flagget på Grønland» Aftenposten 11. august 2006
- Finn H. Eriksen (2010). «Grønlandssaken : Dansk grønlandspolitikk og norske reaksjoner 1909- 1933», Masteroppgave i historie, våren 2010, Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo
- Østergaard Kristiansen, Birthe: «Grønlandssaken. Diplomaten Frederik Hartvig Herman Wedel Jarlsbergs rolle i forliksforsøkene i Grønlandssaken 1931–1932», Masteroppgave i samfunnsvitenskap, våren 2018, Institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap, Høgskolen i Sørøst-Norge
- Skeie, Jon: Grønlandssaken : tvisten mellom Norge og Danmark om Øst-Grønland : en kort historisk og juridisk redegjørelse. Utg. Norli. 1931. Digital versjon på Nettbiblioteket.