Lageråen fra de tidligste tider til det store hamskiftet

Lageråen (Lageraaen) er en gård i gamle Vang kommune, i dag Hamar. Gården ligger i et flatt lende, ca. 230 meter over havet ved elva Lageråa. Artikkelen om gården bygger på Torgeir Lageraaens mappeeksamen i gardshistorie ved Høgskolen i Volda, Historisk institutt: Gården Lageraaen fra de tidligste tider. Hvilke sosiale og økonomiske følger fikk «det store hamskiftet» for denne gården på 1800-tallet?

Innledning

Odd Stensrud har skrevet bygdebok om gårdene i Vang. Her tar han for seg grundig hver gård, topografi, brukere, slekt, gårdssamfunnet, husdyrhold, utsæd og betydning av navnet etter Rygh.

Når jeg likevel valgte gardhistorie var det for jeg sitter igjen med mange spørsmål som ikke er besvart av Stensrud. Jeg har lagt vekt på to hovedtemaer i denne oppgaven. I første del vil jeg prøve å undersøke hvor langt tilbake i tid kan vi spore navnet? Hvorfor ble gården anlagt der og da? Hvilken produksjon var viktig fram til 1347? Tradisjonelt har denne delen av vår forhistorie forbeholdt arkeologene. Man kan diskutere om det har vært en heldig løsning at arkeologene har hatt enerett på vår uskrevne forhistorie. Jeg er av den mening at arkeologen og historikeren må samarbeide for å få et helhetsperspektiv, derfor har jeg tatt til hjelp arkeolog Lars Pilø både muntlig og hans doktoravhandling Bosted-urgård- enkeltgård. Geolog Ole Nashoug har vært en viktig støtte i topografiske spørsmål. Line Bårdseng har jeg og hatt god nytte av både muntlig og hennes hovedoppgave Jernvinna på Hedemarken. På grunnlag av en sammenfatning av de overnevnte og min analyse setter jeg fram tese at førsteleddet i navnet Lageraaen lager- kan spores tilbake til neolitikum og finnes på elver i Sverige, Nord-Irland og Island. Andre del har jeg begrenset til årene1835 til1896 med problemstillingen: Hvilken sosiale og økonomiske følger fikk «det store hamskiftet» (mek.) for denne gården i det 19 århundre? I oppgaven kommer klart fram at hamskiftet ikke bare var til det gode for brukeren på gården, men var en indirekte årsak til at gården ble solgt på auksjon.

Definisjon

I oppgaven er det brukt bokstavene GDE for gjødseldyrenhet, dette brukes oftest om ei kus gjødselmengde pr. måned, ca. 1500 kg. fast og flytende.

Bolløkser er smidd jern som har en form som en åre og er ca. 30 cm lang, har forholdsvis lik vekt. Denne likhetsform forteller oss at bolløksene var et betalingsmiddel isteden for penger.

Investitur: høytidelig innsettelse i (geistlig) embete el. Fyrsteverdighet.

Den oppmerksomme leser vil også se at jeg har brukt to skrivemåter av begrepet Hedemarken/Hedmark. Hedemarken er i bestemt form om kommunene: Stange, Vang og Ringsaker med Nes og Helgøya. Hedmark er i ubestemt form og om fylket.

Betegnelsen Det store hamskiftet er en litterær og ideologisk konstruksjon brukt første gang som titteloverskrift i femte bind av norsk kulturhistorie (1942), der Inge Krokann skrev om det norske bondesamfunnet i et hundreårsperspektiv. Krokann fant ikke opp uttrykket, heller ikke i overført betydning. Bladet Fedraheimen brukte ordet i den overførte betydning i 1878, Arne Garborg i Bondestudentar og Ivar Mortensson Egnund i Nyklar. I 1897 brukte Jens Tvedt ordet Hamskifte som boktittel.

1647: Samlet skyld 1 hud 9 skinn 1723: matr. Nr. 60 1838: nytt matr. Nr. 260 1888 skyldmark 10,72

Lageraaen Gnr.170. Bnr.1

Lageraaen ligger i gamle Vang kommune, i dag Hamar. Gården ligger i et flatt lende, ca. 230 meter over havet ved elva Lageråa. Lageråa har sitt utspring ved Lageråkvisla ca. 15 kilometer nord for gården, og har i dag sitt utløp i Svartelva som renner ut i Mjøsa ved Åker gård. Etter geolog Ole Nashoug er Lageråa opprinnelig en breelv fra istiden, flere steder syntes grusavleiringer fra den tiden. Nashoug nevner videre at elven har hatt en betydelig større bredde enn den har nå særlig sør for Skramstad.

Ved slutten av istida hadde elva sitt utspring i Mjøsa ved Tangen etter å ha rent gjennom Romedal og Stange. Berggrunnen i området er kambrosiluriske avsetninger, hovedsakelig kalkstein og alunskifer. I dette flate landskapet ved Lageraaen er det fluviale avsetninger etter elven. Sedimentærjorden er vanligvis næringsfattig og tørkesvak, men fri for større stein og lett å dyrke.

I 1723 het det at Lageraaen lå i sollia og at jorda var lettbrukt, men frostlendt. Matrikuleringskommisjonen fra 1863 vurderte Lageraaen som lettbrukt gard. Husa på garden ligger sør for riksveg 25 veien mellom Hamar og Elverum, men har jorder på begge sider av riksveien.

Bonitet og klima

Fylkeslandbrukskontoret i Hedmark har klassifisert jorda i Vang til klasse 1-2 hvor 6 er dårligst. En sammenlikning mellom dagens klassifikasjon og landskylden fra 1604 viser samsvar.

Hedemarken har i dag typisk innlandsklima med varme somre og kalde vintrer, med temperaturer opp mot +30 grader Celsius om sommeren og ned mot –30 grader Celsius om vinteren, noe som er et utpreget kontinentalt klima. Det er vanlig å bruke varmesum som mål på et områdes klimatiske egnethet for landbruk. Vang har en varmesum på 2000 døgngrader, mot for eksempel Oslo som har en varmesum på 2340. Gjennomsnittsnedbøren på Hedemarken er ca. 600 millimeter årlig.

Klimaet har forandret seg gjennom tidene. I subboreal tid (5000-2500 f.Kr.) var klimaet litt varmere enn i dag. Gjennomsnittstemperaturen varierer noe gjennom perioden. I subbatlantisk tid (2500 f. Kr.) blir det litt kaldere. I løpet av romertid stiger temperaturen igjen frem til ca. 400 e. Kr. Da faller den for å stige igjen utover i vikingtid. På 1200- tallet var gjennomsnittstemperaturen ca. 0,5o varmere enn i dag, på 1300-tallet inntreffer igjen et mindre temperaturfall. Dette gjentar seg på 1500-tallet. Temperatursvingningene i jernalder og middelalder var generelt mindre enn 1o. Det er klart at temperatursvingninger har hatt betydning for landbruket på Hedemarken. Særlig vil det ha hatt innflytelse på hvilke områder det var sikker kornmodning. Med stigende gjennomsnittstemperatur blir områdene hvor det kan dyrkes matkorn utvidet. Tilsvarende vil det bli innskrenket ved fallende temperatur.

Navnet Lageraaen

Oluf Rygh skriver at:

Gaarden er kaldet efter en Elv af samme Navn. . . . Grunde for at antage, at denne Elv opr. har havt et andet Navn. Er dette saa, kunde Overgangen til nuv. tænkes foregaaet saaledes, at man havde begyndt at kalde Elven med det ved flere Elve halvt som Fællesord brugte Navn Lǫgr og deraf senere havde dannet det sms. Navn Lagerá (jfr. inl. S 18)

Rygh har ingen sikker tolkning, men bygger på antagelser, men han har antagelig rett når han nevner navnet er opprinnelig Lagerá, for Gerhard Schønning nevner i sin reisebeskrivelse fra 1775 en «Aa kaldet Lageraa». Vi skal her være oppmerksom på at det er elva Rygh og Schønning omtaler når de nevner navnet i ubestemt form, og ikke gården som er skrevet i bestemt form allerede i 1550.

Navnetolkninger som bygger på topografiske særegenheter, bør ha sin basis i visse grunnleggende forutsetninger. Først og fremst gir inngående kjennskap til topografien i det område man behandler et stedsnavn visshet for etymologien ikke motsies av terrenget. Videre spiller kvaliteten av de kart man bruker – og derved deres målestokk – en avgjørende rolle når jeg skal danne meg et inntrykk ev en egns topografi. Ved tolkninger av stedsnavn der den isostatiske bevegelse gjør seg gjeldende – og dette angår ikke minst nedre deler av Lageråa – er det viktig å ha gode kunnskaper om og forståelse av de naturkrefter som bidrar til å omforme et landskap. For Lageråa sin del har elva de siste 4000 år forandret seg en del som et resultat av forskjellige «naturprosesser». Ryghs tolkning hviler ikke på slike forutsetninger. Det er innlysende at han ikke kjenner den egn han beskriver fra selvsyn. Det fremgår og hans mangel av forståelse av elvens stadige forandringer gjennom tidene. Det kan tenkes at Lageråa i løpet av de siste 4000-5000 år har forandret seg en del, som resultat av forskjellige naturprosesser, oppdemning eller tvert i mot utgraving av elveløpet, jordras, sedimentering osv., noe jeg kommer tilbake til.

I Sverige er det en elv sør for Jönköping med utløp ved Laholm med navnet Lagan, Elof Hellquist skriver om Lagan: «Lagan fsv. Lagha jfr. fno. Lagerá nu Laggeraaen innhållande fsv. lagher, ”vätska” fda *lagh gammelnorsk lǫgr ”vann, sjø, elv. eng. lough, loch ”sjø, innsjø, vann, ”av avestisk dānu , opprinelig av indoeuropeisk *pidskā ”vatten”»

Samme elvenavn, Lagan/Lagáin finner vi i Nord-Irland denne elva renner gjennom Belfast, og ut i Belfast Lough. Med tanke på norske vikinger som i 840 brukte denne elva som innfart til sitt oppholdssted i Linnduavhaill (Linn-Duachaill) er det nærliggende å tro at elven har sin opprinnelse i fra det nordiske språk.

På Island er det en elv med navnet Lagarfljót, en elv som utvider seg som et langt smalt vann. Hellquist nevner dessuten at sjønavnet Vättern er av samme ordstamme.

Er dette tilfelle er elvenavn som kommer av gammelnorsk lǫgr (uttales låger) å være elver med stor vassføring, eller før har vært større, bredere eller har lett for å gå over sine bredder slik at det dannes fluviale avsetninger eller små vann. Dette stemmer både med Lageråa, Lagarfljót og Lågen i Gudbrandsdalen, særlig ved Sel. Et godt døme på denne tydning er Lagan i Sverige som gikk over sine bredder og skapte store oversvømmelser ved et stort regnskyll, mellom 12-15 Juli 2004.

En ytterligere bekreftelse på denne tydning får vi ved besiktelse av nabogården Opstad i 1727 heter det at «jordarten er god, dog waadlendt». Omtrent likelydende uttalelse kommer fra Fossum (Husmannsplass under Ingvoldstad, grenser til Lageraaen i sør): «Elva, Lageråa, har ofte ødlagt mye jord både her og på gården Lageraaen». Magnar Simensen nevner for meg at i 1927 gikk elva helt opptil grunnmuren på låven.

Gården Kallerud ligger rett nord for Lageraaen, førsteleddet er av Rygh tolket til egennavn, men er trolig av käl > brukt om granskog på myrlendtmark.

Ordet lǫgr er opprinnelig av urnordisk lǫger. Stammesuffikset -e- som går tilbake til enda eldre språksteg enn det urnordiske, fall i synkopetida, slik at skrift, uttale forkortet til lǫgr i norrøn tid. Førsteleddet Lager- kan dermed stamme fra urnordisk tid. Skrift og uttale av andre bokstav –a- er av urnordisk opprinnelse.

Spørsmålet en må stille seg er om navnet kan gå så langt tilbake til en tid Lageråa flommet utover landskapet. I den forbindelse er det hvert å merke seg stedsnavnet Skramstad som ligger litt ovenfor Kallerud. Oluf Rygh nevner at førsteleddet kommer av gammelnorsk skráma «skinne, lyse», og at det kan være et eldre navn på elva. Etter Hellquist kommer førsteleddet av indoeuropeisk skrē, latin crēna > innsmalning. Denne tydningen stemmer godt overens med den smale passasjen elva har på stedet, før den kommer ut i flatere landskap med fluviale avsetninger.

Det samme topografiske forhold har også Skramstad i Løten hvor elven Vingergissa har en innsmalning ved denne gården før den renner ut i et flatere landskap med fluviale avsetninger. Skramstad i Åmot har samme beliggenhet med en innsmalning av en kildeelv til Sorkas. Dette er med å vise at navnet Lagerá kan spores tilbake i en tid når elven flommet ut over området fra Skramstad og sørover.

Kan så navnet ha oppstått når de første mennesker kom til Vang? Enda et spørsmål blir da naturlig å stille seg; når får vi den første bosetning i området?

De første spor

Poenget her er å gjøre oppmerksom på problemstillingen. Dessuten er det spørsmål i hvilken grad bosetningen på Lageraaen fra 1600-tallet og fram til i dag har relevans for forholdene i neolitikum og bronsealderen. Når bebyggelsesekspansjonen inntraff kan ikke sies med sikkerhet; den kan ha inntruffet ved overgangen til yngre bronsealder, men kan også ha foregått tidligere. Etter Pilø er det en tydelig markert landbruksfase i pollendiagrammet på By i Løten (5-6 km. sørøst for Lageraaen) i overgangen mellom yngre bronsealder og før romersk jernalder. Dette kan tyde på at landbruket og dermed de bebygde områder ekspanderte i denne tid.

Kart over løsmasseforhold på Hedemarken. Omtegnet og forenklet etter Statens Kartverk av Lars Pilø

I forbindelse med Lars Piløs doktoravhandling ble Helge Irgens Høeg bedt om å gjøre en pollenanalytisk undersøkelse i Vang. Han utarbeidet pollendiagram fra to lokaliteter: Narmo, ca 250 meter over havet, ca. 5 kilometer nordvest for Lageraaen; og Gryttingødegård ca. 300 meter over havet, ca. 2 kilometer nordøst for Lageraaen. Hensikten med undersøkelsen var ved hjelp av naturvitenskapelige metoder å belyse bosetnings- og jordbrukhistorien i området. Undersøkelsen tyder på at det har bodd mennesker i Vang i en periode rundt 8000-7900 f. Kr. og fra 7400 - 4300 f. Kr. Ved 4900 f. Kr. skjer det en forandring, jordbruket i området tar til. Fra 4600 f. Kr. har det vært dyrket korn fram til 3800 f.Kr.. Det er spor etter tråkk og beite 3450 og 2100 f. Kr, korndyrking 2450 f. Kr og muligens bosetning 2700 f. Kr og fra 1900 f. Kr. Fra 1600 f. Kr., og særlig 1300 f. Kr., har det vært til dels kraftig korndyrking frem til i dag, men et opphold etter svartedauden.

Alle kornslag har vært dyrket, men mest bygg. Muligens er det dyrket hamp ved Narmo i tiden før svartedauden. Det har også vært dyrket lin . Pollenprøvene fra Vang viser samsvar med Bjørn Myhres beretning om tilflyttning fra Europa av mennesker omkring 2000 f. Kr. som hadde et indoeuropeisk språk.

Derfor må vi legge til grunn den indoeuropeiske betydning av stedsnavnene. Høeg nevner en fast agrarbosetning i området fra 1600 f. Kr. Men hadde de første gardene navn?

På grunnlag av overnevnte pollenanalyser, paleo-arkeologisk datering og middelalderens litteratur som Diplomatarium Norvegicum, biskop Eystein Jordbok og de eldste skattelister fra 1604 , kan en fastlå at det har vært befolkningskontinuitet i området, fra 1600 f. Kr. Dette betyr at området har en bostedkontinuitet slik at navnet Lageraaen eller som nevnt ovenfor Lagerá, faktisk kan stamme fra de første som bosatte seg i området.

Bengt Pamp er av den formening ved diskusjon av naturnavnens alder først må ta hensyn til størrelsen hos den lokalitet som bærer navnet, og til alderen på bebyggelsen i nærheten. Han nevner videre: «Större berg, öar, älver och sjöar kan ha mycket gamla navn». Det er viktig å merke seg at språkhistorisk datering belyser stedsnavnenes alder som navn, ikke som bebyggelsesnavn, men hvor lenge har Lageraaen vært fast bosted?

Historikernes meninger om gårdsutvidelser

Historikeren Tore Iversen publiserte en artikkel i tidsskriftet Heimen om leilendingen kunne ha ulik status med bakgrunn i hans sosiale opphav trell – løysing –fri. Siden Iversen publiserte sin artikkel i Heimen har det i tidsskriftet pågått en polarisert diskusjon om samfunnsorganiseringen i Norge i jernalder og tidlig middelalder mellom Iversen og Skre på den ene siden, og Knut Dørum på den andre. Jørn Sandnes har kommet med ytterligere dimensjon i debatten.

I den bosetningshistoriske forskningstradisjon, og særlig i den bebyggelseshistoriske delen, har det vært en oppfatning av en tretrinnsutvikling i samfunnsforholdene i perioden jernalder - middelalder, som noe forenklet kan beskrives slik:

Gårdssamfunnet i eldre jernalder var basert på ætten – fellesskapet i den utvidete familiegruppen.

I løpet av yngre jernalder ble gårdene flere, det individuelle aspektet viktigere og frie, selveiende bonden ble grunnpilaren i samfunnet, selv om ætten stadig spilte en viktig rolle. Bøndenes uavhengighet bygget på flere elementer: tingordning, bygdeorganisasjonen, ættenes rolle og forhold til kongen.

I middelalderen ble mange bønder leilendinger under kirke og konge, men noen egentlig adel oppsto ikke, vesentlig fordi de naturlige forhold ikke ligger til rette for store sammenhenghende jordeiendommer.

Derimot oppsto det såkalte strøgods, hvor institusjoner eller enkeltpersoner eide større og mindre eiendommer. Dette synet var enerådende frem til midten av 1990-tallet. Historikeren Tore Iversens artikkel i tidsskriftet Heimen, kritiserer denne oppfatningen, og særlig at det frie selveiende bønder skulle ha vært et bærende samfunnselement.

Iversen søkte isteden å argumentere for en alternativ samfunnsorganisering i Norge, som tar sitt utgangspunkt i et leilendingsvesen som er basert på personlige avhengighetsformer mellom jordherre og leilending, heller enn i middelalderens saklig-økonomiske relasjoner.

Leilendingen kunne ha ulik status med bakgrunn i hans sosiale opphav trell – løysing –fri.

En slik samfunnsorganisering ville ha kunnet føre til dannelsen av mindre jordgods, som ikke ville ha vært stabile. Han aviste også at ætten skulle ha vært et av de viktige samfunnselementene. Støtte for sitt syn fant Iversen både i det norske kildematerialet og ved komparasjon med kontinentale forhold.

Dagfinn Skre har i sin avhandling Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romeriket 200-1350 e. Kr. at gravfunn og gravminner ikke er representative for bebyggelsen som helhet. I stedet viser gravfunn og gravminner ifølge Skre til det øverste sjikt i samfunnet til frie jordeiende bøndene. Utenom disse sentrale gårdene søker han å påvise agrare boplasser med lavere sosial status og uten kjente graver.

Menneskene på disse gårdene var ifølge Skre ufrie og undergitt den gården hvorfra de hadde fått tildelt sin boplass, altså en styrt bebyggelse. Etter Skres syn var det kun frie som ble begravet i haug, og kun i forbindelse med arverett til gården. Gravene er altså, ifølge Skre, knyttet til eiendomsrett til jord. Likevel vil en, med utgangspunkt i Skres tolkning, forvente en ikke alt for lang avstand mellom bebyggelsen med graver og den uten, fordi den sekundære bosetning oppstår som en slags satellittbosetning rundt hovedgårdene.

I det siste har Pilø kommet med nye oppsiktvekkende oppdagelser ved hans feltarbeid i Vang. En undersøkelse i Heggvinområdet viste at dagens gårdsgrenser delvis er fiksjon. Piløs bebyggelsesarkeologiske feltarbeid viser i flere tilfeller at gårdsgrensene har blitt betydelig regulert etter svartedauden, for de nå eksisterende grenser går rett over boplasser fra yngre jernalder/middelalder.

Er disse grensereguleringene utbredt fenomen betyr det at relativ datering av jernalderbebyggelse ved hjelp av yngre gårdsgrenser vanskelig kan foretas.

Piløs feltarbeid i Lageraaens nærområde, viser at forholdet mellom agrar bebyggelse og graver er knyttet boplasspor til alle gravminner. Samtidig har undersøkelsen vist at bevarte gravminner på dagens gårdseiendommer er knyttet til ødegårder, ikke til eldre faser av nåværende bebyggelse. Konklusjonen må bli etter mitt syn, at hele forskningstradisjonens fundament punkt for punkt hviler på antagelser som er svakt belagt i den empiriske materialet.

I den grad det finnes bebyggelsesarkeologisk materiale i form av boplasser virker antagelsene ikke å være riktige. Dette betyr at graver som er funnet på en av dagens navnegårder uten nærmere stedsfestning vanskelig kan anvendes som dateringsgrunnlag for verken gårdens eller bebyggelsesnavnets alder. Det bildet av bebyggelsen som fremkommer av Piløs feltarbeid i Lageraaens nærhet harmonerer dårlig med «urgårdsmodellen» som har vært enerådende hos mange historikere (se ovenfor).

Jeg vil likevel hevde, det som har styrt bosetningsutviklingen, er den befolkningsveksten som fant sted i jernalder og høymiddelalderen, men det kan allikevel være en styrt bosetning fra en opphavgård (se kapittelet «Styrt bosetning» nedenfor).

I Vang ser vi hvordan naturnavngårdene klumper seg sammen ved Svartelva, med –heimgårdene utenfor og –stad gårdene i mer periferi strøk og på mindre sjøldrenerende jord. Når det ikke er gjort arkeologiske undersøkelser på disse gårder, er det vanskelig avgjøre deres alder. En –stadir gård kan dermed være eldre enn en –heim gård, selv om det ikke tyder på det i Vang.

Styrt bosetning

Det jeg legger inn som et moment i tillegg til bosetningsekspansjonen, er en styrt bosetning. Det kan ha foregått med høyest ulik grad av styring, fra en dominerende jordherre som setter sin trell og hans make til å stifte hushold og dyrke en teig, til en mann som lar en jordløs venn eller slektning ta opp et bruk i utmarken sin. En slik form for bosetningsekspansjon er på samme tid kjent fra områder med enkeltgårdsbebyggelse på kontinentet, og flere passasjer i sagaene tyder på at en lignende praksis har funnet sted i norske områder og ved bosettingen på Island. I historien om den kjente Egils-sagaen og Landnåmabok fortelles det hvordan Skallagrim gav jord og boplasser innenfor sitt vidstrakte landnåm på Island til sine treller. Snorre velkjente beretning om Erling Skjalgsson fra Sola forteller likeså hvordan han gav sine treller jord for å dyrke, trolig i nærheten av Erlings hovedgård.

Siden styrt bosetning vil føre til at den nye gården allerede fra starten av ligger under en jordherre, og at gårdens bruker står i et skyldner forhold til ham, danner denne formen for bosetningsekspansjon i jernalder en rimelig forståelsesbakgrunn for middelalderens leilendingsvesen. Et moment av styring i den sterke bosetningsekspansjonen som finner sted i det første årtusen, passer også bedre inn i det bildet av hierarkisk samfunn som nyere forskning viser til i skandinavisk jernalder. Det passer også godt med den geografiske fordelingen vi ser av ulike eieformer i middelalderen. Andelen av leilendingsgårder i middelalderen høyest i de beste jordbruksstrøkene – nettopp der hvor vitnemålene om eksistensen av et dominerende samfunnssjikt i jernalder er tydeligst som på Hedemarken.

Dagfinn Skre fører den styrte nyrydding ved hjelp av treller og ufrie videre bakover i tid. Han regner med at mange gårder med sisteledd –stad ( av urnordisk. –stadir) kan være ryddet av treller. Når de har førsteledd som personnavn. Etter min personlige mening er det ingen –stad gårder i Vang som har slikt førsteledd. Derfor tror jeg ikke på slikt styrt bosetning ved hjelp av treller av –stad gårder i Vang. Det som først og fremst har styrt bosetningsutviklingen av de eldste gårdene i Vang er den demografiske veksten. I stedet for styrt nyrydding ved treller og frigitte tror jeg en først og fremst skal regne med at gamle gårder ble oppdelt og nye ryddet, ved at yngre sønner og ættemedlemmer flyttet ut og etablerte seg på egen hånd. Forutsetter en at det ved slutten av vikingtida var flere titusen treller i Norge, så følger av det at treller, løysinger og trelleætlinger må ha utgjort en ganske stor del av flikken med nyrydningsmenn og bureisere som I vekstperioden fram mot 1200-tallet tok opp nye gårdsbruk i titusentall. Dette var slike som I lovene og samtidssagaene kalles einvirkmenn, kotkarer, stokklendinger og annet, og som hyppig står bak ryddingen av gårdsbruk med navn på –rud, -bud, -reit, -gjerde, -hage, -holt, -torp, -tveit og kot for å nevne noen.

De gårder som peker seg lettest ut som slike satelittbosetinger bebygd av treller i Skramstad krets, er Kallerud, Lindholt og tomten- gårdene. Deres navn vitner om en styrt nyrydding (av gammelnorsk tompt, «hustomt, mindre eiendom») ved hjelp av treller og ufrie (for eksempel. Kattomten hvor førsteleddet er av opprinnelig gammelnorsk kot, «lite simpelt hus» ).

Lageraaen blir bosted

I Lageraaens nærhet er det ingen kjente gravfunn fra eldre jernalder (se kart 9.0) Det er heller ikke funnet sikre spor etter eldre jernalderbebyggelse f.eks. bryggestein som gir utrykk for produsert mat/øl. Problemet er som nevnt ovenfor, at graver ikke nødvendigvis alltid skal være representative for bebyggelsen. Arkeologiske undersøkelser på Forsandmoen, Rogaland underbygger Piløs påstander, her finnes det en rekke hustomter fra eldre romertid uten at en eneste samtidig grav er kjent. Generelt syntes det å være et kontinuitetsbrudd mellom boplasser fra eldre jernalder til yngre jernalder flere steder i Skandinavia.

Dagfinn Skre har på Romerike likeledes påvist romertid og folkevandringstids bebyggelser uten at det kan konstanteres graver knyttet til disse . Skre har tolket bebyggelse uten graver som agrar bebyggelse av ufrie, styrt fra en hovedgård.

Likevel vil Pilø og Skre som nevnt forvente at det ikke er alt for betydelig avstand mellom bebyggelsen med graver og den uten. De nærmeste gårdene til Lageraaen; Ålstad, Opstad og Ingvoldstad, har arkeologiske funn fra merovingertid, vikingtid og alle har gravhauger fra eldre jernalder.

Spørsmålet i den forbindelse er om gravene på disse –stad gårdene, er representative for bebyggelsen på et makroplan, som er avgjørende for om gravenes utbredelse gjenspeiler bebyggelsesområdet.

Både til Ingvoldstad og Ålstad ligger ca. en kilometer fra Lageraaen, mens til Opstad er det bare vel femhundremeter. Piløs åkervandring hvor det er boplasser tilknyttet gravhauger på eller ved dagens navnegård, viser at avstanden fra Lageraaen til gravhauger er i drøyeste laget. Derfor kan ikke Lageraaen knyttes til disse gravhauger.

Skres bebyggelsesmodell for romertid/folkevandringstid med bebyggelse uten graver kan også være aktuell for vikingtid.

Kan så Lageraaen være en satellittbosetning bosatt av en ufri?

For å vite når Lageraaen ble bosted er dateringen av –stadir- en viktig detalj. Datering av –stadir gårdene har lenge vært et omstridt tema i bebyggelsesforskningen. Opprinnelig var det yngre jernalder som var den foreslåtte dateringsrammen. Siden har en på bakgrunn av gravfunn og retrogressiv analyse av skattetakster søkt å datere disse navnegårdene tilbake til romertid og folkevandringstid. –stadir gårdene er faktisk de eneste navnegårdstyper på Hedemarken som har funn fra samtlige tidsperioder. Pilø nevner at navneklassen er aktiv i yngre jernalder, men kan også ha vært i bruk tidligere.

Det en skal legge merke til er at –stadir-gårdene i Lageraaens nærhet ikke har personnavn som førsteledd, men førsteleddet angir topografien på stedet eller dens plassering forhold til andre –stadir-gårder (Opstad).

Mye tyder på at en opphavgård har sin beliggenhet ved Svartelva, (se kart 9.0) og da O eller Frogne som peker seg ut som opphavgård i Vang. Kartet viser også hvordan funnmengden av artefakter fra neolitikum sprer seg i to retninger, mot nord og øst. Vi kan nå se konturene av en videre ekspansjon oppover mot Heggvinsåsen som og er tolket av Jansson til hægdvin, «den høgere liggende engen». Senere fortsetter ekspansjonen mot det flatere landskapet mot Helstad, Nashaug, Blæstad og Ålstad.

I østlig retning finner vi de første bosetninger ved Horne, Vold, Hol, Bjørke, Hummelstad, Ingvoldstad og Opstad. Horne peker seg her klart ut som opphavsgård for disse gårdene.

Noe utmarksfellesskapet på Hornemoen vitner om en felles opprinnelse.

Ekspansjonen fra –stadir gårdene fortsetter mot det fluviale landskapet mot Lageråa, men også her med navn etter topografien som sammensatte naturnavn, ryddet i utmarka til Horne. De må også ha oppstått som fast bosted etter bryggesteinperioden, trolig en gang på 800-900 tallet. Noe og som er i samsvar med Stensrud datering av Lageraaen.

Lageraaen en eldre boplass?

Med første øyekast kan vi si at Lageraaen har oppstått som bosted av en videre ekspansjon på grunn av befolkningsveksten i vikingtid, men ble ødegård ved Svartedauden.

Tar vi utgangspunkt i Pamps uttaleser om at elver har mycket gamla navn, og snur hele problemstillingen på hodet og spør: Er Lageraaen en opprinnelig en eldre boplass?

Fordelen ved dyrke ved Lageråa er at det gjennom årtier har elven avsatt flomjord som er lett å dyrke. Elveavsetningen inneholder ikke stor stein og er lett å dyrke. Bakdelen ved slik jord er at den er næringsfattig, men den er spesielt tørkesterk. Ved god kultivering er det en bra dyrkingsjord. Pollenanalysene i Vang tyder på at folk bosatte seg i et fossilt landskap. (se side 10 og kart 9.0) Etter Holmsens utbygningsmodell, kommer det klart til utrykk ved avstanden til heim og –stadir gårdene i Vang fra Lageråa. Det samme ser vi på Forsandmoen hvor bebyggelsen først startet høyere opp for siden og spre seg nedover mot elva.

Vi må heller prøve å finne andre grunner for at Lageraaen kan ha vært boplass ved romertid/folkevandringstid.

Svaret kan vi finner trolig i dagens jordbruksdrift hvor Lageraaen har et stort problem i dag, ved at alle grøftene tetter seg igjen med jernutfelling.

Når en tenker på den svake sørvendte helningen som er på stedet og den myrlendte skogen som stod ovenfor (Kallerud), sammen med navnet på den andre siden av elva ved gården Finberg hvor havnehagen kalles Mosemyrene.

Og den nærhet til Lageråa hvor vann er en nødvendighet til framstilling av jern og til foredling. Kan en si at både Lageraaen og særlig Kallerud passer godt til den beskrivelse som Ole Evenstad beskriver hvor en kan finne jern i undergrunnen. Selv om det ikke i dag er nevneverdig med myr på Lageraaen kan stedet vært en blestringsplass.

Line Bårdseng har i sin hovedoppgave om jernvinna i Hedemark, pekt på at det har foregått en spesialisert jernutvinning på Hedemarken som først startet nede i bygda.

Hun peker også på at det er påfallende sammenfallet mellom den daterte spesialiserte jernproduksjonen og jernaldersenteret Åker.

Pilø nevner også for meg at det er funnet spor etter jernutvinning ved Gryttingsøgarden. Slagget var knyttet til tre jernfremstillingovner. I tillegg ble det funnet smieslagg i åkrene tett ved tunet på Alderslyst.

Bårdsengs eldste datering av jernvinna i utmarka er fra 260 e. Kr., de eldste sikre dateringen av jernvinna i Norge går tilbake til ca. 200 f. Kr. På plassen for blesteren, blestervollen, synes det ofte at det har stått en liten bygning. Den kunne ligge ved en slåttemyr eller ved en engslått. Man kan av den grunn tro at Lageraaen som boplass kan ha oppstått på grunn av det har fra først av vært en blestringsplass, og ikke som agrarbebyggelse.

Næring i mellomalderen

L Bakke hevder at jernutvinning var alminnelig i Hedemark i tida før Svartedauden, der myrmalm og trevirke var frie ressurser med grunnlag for en omfattende næringsvirksomhet som innbefattet fremstilling og salg av jern. Det samme viser den systematiske utgravningen på Åker gård i 1993-94, hvor det har foregått avansert husflidproduksjon av jern. Det ble funnet spor etter en smykkeproduksjon og flere esser og et betydelig antall fragmenter av esseforing, sammen med essene ble det funnet kompakt smieslagg med rennestruktur og blærete smieslagg, støpeformer, smeltedigler, smieslagg, kløvd råjern, støpeformer, støpeformfragmenter. Datering av essene viser til at de er fra yngre romertid og folkevandringstid.

Sammen med de mengder av kullgroper som er funnet i skogen mellom Lageraaen og Ingvoldstad, Hornemoen som skriver seg fra 600-/700-tallet til middelalder, som har vært et ledd i smiekullproduksjon til foredling av jern og jernutvinning på Lageraaen og omliggende gårder. Den store inntektkilden i førhistorisk tid var nok jernutvinning og husflidproduksjonen av jern. Schønning beskriver noe av denne produksjonen i Vang:

En særdeles beregnings-Maade af Landskylden er her, i Vangs Giæld, bruglig, da man regner den, efter saa og saa mange Bolløxer. Man maae heraf slutte, at jærn-Virkning og Jærn-Smidderie har her i gamle Dage, været meget giengs, eller en af Landets fornemste og giængse Producte. . . . Dette viiser, at disse Steders fornemste Varer og Producter have, i fordum Dage, været Øxer, hvormed vedkommende har betalt deres Landskyld og at Jærn-Smidderiet har været her i særdeles Drivft, og mueligt have de derved frembragte Varer været af særdeles Godhed,saa at man derfor har heller taget Landskylden deri end andre Ting.

I senere tid er det avdekket jernfremstillingsplasser på Rødsmoen, Gråfjell og nå til sist i Trysil. I forbindelse med de arkeologiske undersøkelser av Gråfjell nevner Ole Risbøl: «at det er helt klart at det ble produsert mer jern enn det var bruk for, og det er grunn til å tro at varene ble eksportert». Han nevner videre at jernvinna må ha vært egen industri.

I og med at jernvinna har vært egen industri, må man gå ut ifra at foredling av jernet har også vært egen industri. I perioden 700-950 e. Kr. ser det ut til at produksjonen av jern har vært minimal i Hedemark, dette stemmer overens med resultater fra Dokkfløy, Trøndelag og Jämtland.

Samtidig viser som nevnt pollendiagrammet til Pilø at landbruket i området for alvor tar seg opp ca. 700 e. Kr., og bosetningen ekspanderer og nå ble også nye landområder tatt i bruk. På 700-tallet var faktisk det meste av det området i Vang som er landbruksareal i dag, brukt til landbruksformål. I den samme periode viser en oppgang av jernutvinning i østre deler av Hedmark: Hernes, Trysil og i Värmland. Det kan nå tenkes at jernproduksjonen ble flyttet østover, og gårdene Hedemarken nå gikk mer over til foredling av jernet som Risbøl er inne på ovenfor.

Folket på Lageraaen har foruten husflidproduksjon av jern, satset nå etter hvert mer på jordbruket med husdyr. En må videre anta at brukeren på Lageraaen gjorde bruk av elva og anla kvern på 1200-1300-tallet, noe som også kommer fram ved en skattetvist på gården Opstad om skyldig skatt av en kvern på Finberg fra 1634. Under befaring på stedet fant man rester etter to nedlagte kvernsteder. Den ene lå på gården Finberg. Vitnene anga at kvernen hadde vært i bruk for 60 år siden, men ingen visste når den var nedlagt. Den andre lå på gården Lageraaen, denne mente man det var enda lenger tid siden hadde vært i bruk. Her var det også kun rester igjen.

Biskop Jens Nilssøn som gjestet Vang nevner og kvern på Lageraaen i 1594. Han reiser samme vei som Schønning som er nevnt ovenfor fra Ingvoldstad: «... ij øster offuer en liden aa kallis Laueraaen, der offuer i øster, oc saa øster langs met aaen, om it quernehuss paa venstre haand»

Bjørn Lageraaen (født 5. mai 1910, død 11. februar 1998) sier at det var rester etter en kvern da han var smågutt.

I en matrikkel for Vang fra 1668-69 var de fleste gårdene skattelagt for kverner, i jordbok for 1723 var antallet driftsklare kverner gått tilbake, og en del gårder hadde bare quernstød eller ruin av en kvern som nevnt ovenfor.

I høymiddelalderen fortsatte folketallet i Norge å stige. På grunn av økende folketall i middelalderen ble levevilkårene dårligere, det stigende folketallet førte til en videre landbruksekspansjon, som var i hovedsak en oppdeling av gårdene i flere bruk. For Lageraaens vedkommende førte trolig dette til at gården ble delt i en øvre og nedre Lageraaen. Videre er det grunn til å anta at bondefamiliene på Lageraaen satt i trangere kår ikke bare for at gården ble delt, men det var også begrensning på dyrkingsjord i rimelig nærhet.

Spørsmålet i denne henseende var om brukerne på Lageraaen ble leilendinger under bispesetet på Hamarhus av økonomiske årsaker, eller ble gården gitt som gave til kirka for å sikre brukerne og hans etterfølgende slektninger et godt tilvære etter døden. Eventuelt kan gården ha vært en leilendingsgård etter Iversen og Skres patron-klient modell?

Svartdauden og agrar krise

Den store mannedøden eller svartedauden som den og ble kalt, førte til ufattelig lidelse for befolkningen i Vang, mange gårder ble helt utslettet. Bare i Vang var bare prestgården, Valum, Skattum, Hjellum og O som vi med sikkerhet kan si var bebodd under og like etter Svartedauden. Med andre ord var det høyst 150-160 personer i Vang som overlevde pesten. Ca. en generasjon senere blir Skråstad, Hommelstad, Hårstad, Opstad og Nashaug antagelig tatt i bruk. Frogne og Myr blir befolket i 1400 og 1408.

Det var ikke bare en epidemi, det var to slag lungepest og byllepest som opererte i 16-17 varianter mellom 1359 og 1654. Dette forklarer hvorfor så mange gårdsbruk lå folketomme i denne perioden. Det har vært hevdet at områder med kalde vintrer er særlig utsatt for den farligste varianten av pesten, lungepesten som ble overført ved dråpesmitte. Dette skulle bla. gjøre Hedemark mer utsatt med sine kalde vintrer, men ikke mer enn Sverige. Bagge/Mykland har et relevant spørsmål i forhold til dette momentet: Vi må dermed konkludere med at ikke har lykkes å finne noen rimelig forklaring på at folketapet i Norge skal ha vært større enn i de øvrige nordiske land, og må derfor stille spørsmålet om andre forhold kan forklare de forskjellige forskere har iakttatt.

Det kan derfor stilles spørsmål om avfolkningen alene skyldes svartedauden? Hvorfor ble Norge hardere rammet enn Sverige?

Samtidig med mannedauden inntreffer en klimaforverring med et temperaturfall på ca. 1o grad. Det er klart at dette temperaturfallet har hatt stor innvirkning på kornmodningen. En veksttid på 100 dager som er vanlig for bygg, gir en reduksjon av varmesum på 100 døgngrader. Selv om Vang har enda flere hundre døgn grader å gå på, vil en kortere og våtere høst by på problemer med tørking av kornet som igjen vil føre til mugg i kornet. Hva gjør så et normalt menneske når folk «dør som fluer» rundt omkring og kornhøsten slår feil år etter år? Folket tar til vandring fra katastrofen som truer dem. Det er da naturlig å bruke den vandringssveien som er brukt siden neolitikum fra Tiveden i Västergötland til Hedemarken.

Fra Tiveden har det vært en ferdselsvei som går over Mellan-Fryken, Øvre-Fryken vannveien nordvestover til Røgden på norsk side, Skasen, Frysjøen og Tysjøen frem til Gårdsjøen i Grue. Hovedmengden av flintinnførsel til Hedemark i tidligere tider har kommet denne østlige veien fra Västergötland og Skåne.

Fra Grue fulgte de Glomma nordover til Maurud i Heradsbygda. Det finnes ikke mer naturlig overgang fra Solør til Hedemark enn langs Nørderå, Rudtjern, Rokosjøen og Svartelva til Mjøsa. I denne traseen finner vi og de eldste spor på menneskelig aktivitet.

Etter Bagge/Mykland er det nettopp Västergötland som hadde mest stabil folkemengde og minst nedgang i landskyld på 1400-tallet. Vi aner nå konturen av en trekkspilleffekt; folket på Hedemarken og i Vang trekker sydover til Vänern området, og folk fra mer høyereliggende strøk for eksempel Østerdalen, trekker ned til Hedemarken. Dette er nettopp det Høeg nevner i sin rapport fra «Østerdalsområdet». Temperatursvigningene i Østerdalen var mer markerte enn resten av landet.

Jeg ser for meg folk fra klimatiske marginale gårder i Østerdalen trekker ned til Hedemarken hvor det var rikelig med gårder å leie til rimelige leiepriser.

Dette er noe også ødegardsprosjektet peker på i sin granskning: Generalkonklusjonen var at «den typiske øydegarden låg nokså høgt opp i åsane, langt frå sjøen og det lokale sentret, jorda var lite fruktbar, garden var relativt seint rydda, til dømes i høgmellomalderen, og han var liten, det vil seie at landskylda var låg.»

Det er tydelig at som vi har nevnt ovenfor ble Lageraaen brukt av Opstad, men likevel ble gården betraktet som øde. Vi kan her antagelig trekke sammenligning med den gården i Luster i Sogn, som Kåre Lunden viser til, hvor arkeologene gjorde funn av dyrkningsspor som bekrefter at det har vært kontinuerlig drift på den gården siden 1285, og likevel har vært betegnet som ødegård. Lunden avslutter med å si: «Men det blir spanande å sjå i framtida, kor mange gonger det kan visast arkeologisk at ein gard som skal vere øyde etter dei skriftlege kjeldene, verklege hadde hus og busetnad likevel. Mest truleg blir ikkje dette noko vanleg fenomen.»

En må anta at like etter folket på Lageraaen ble borte, kom det nye folk til som antagelig bosatte seg på Øvre-Lageraaen. Etter at det kom folk på Opstad bygslet de jord på Ner-Lageraaen av bispesetet. I en rettsbok fra 13.12.1686 får vi en bekreftelse på at Lageraaen blir brukt i en ødeperiode av Opstad, der heter det at Christoffer Opstad som hadde bygslet 1 hud i Lageraaen måtte møte på tinget, innstevnet av sognepresten Lars Sverdrup for landskyld av Lageraaen for året 1685. Dette beløp seg til 3 daler.

Med andre ord; Lageraaen var i ødetiden demografisk øde, men ikke økonomisk øde.

Vi skal også her legge merke til Jens Nilssøns reise beskrivelser fra Vang fra 1550-årene (se side 18). Han nevner gårder han ser på sin ferd, men nevner overhode ikke Lageraaen som bebodd gård. Alt tyder på at Lageraaen ikke ble fast bosted igjen før på 1700-tallet, men da kom gården fort i produksjon igjen for gården hadde vært brukt av Opstad

Driftsform

Mellom 1600-tallet og 1800-tallet ble åkerarealet tredoblet i Vang, de største gårdene hadde opp imot 200 mål. Avkastningen på slutten av 1700-tallet varierte fra 6-12 foll, alt etter kornslagene. Rug gav størst utbytte. Med en utsæd på 25 kg avlet man 150-300 kg på målet. Forutsetningene for å kunne avle korn år etter år på samme jordstykke var følgende: Sædskifte, omhyggelig jordbearbeiding om våren og grundig brakkbehandling. Vekselbruk var ikke alminnelig i Vang før etter 1850, før 1800 drev vangsokningene med sædskifte, der de vekslet mellom blandkorn, bygg, havre, hvete, rug og erter. Omløpstiden var 9-12 år. Arden var hovedredskapet i åkerbruket fram til begynnelsen av 1900-tallet. Ugraset ble holdt under kontroll ved å arde åkeren på kryss og tvers 3-6 ganger i våronna, korsarding. Kornet kom derfor sent i jorda, og skuronna ble tilsvarende sein og hektisk. Rugåkeren som ble sådd i august, ble ardet opptil 12 ganger i løpet av sommeren, den såkalte brakkbehandling. Åkrene lå sjelden brakk, og det var flere år mellom gjødslingene. Arden var et ypperlig redskap i den steinete åker, og den hadde den fordel framfor plogen at den ikke vendte jorda, slik forsommertørken ble begrenset.

Lageraaen under Storhamargodset

Etter reformasjonen overtok kronen ved mester Rohde på Storhamar 9 skinn i Øvre-Lageraaen. Prestebolet i Vang beholdt 1 kuhud i Ner-Lageraaen. Øvre Lageraaen kom nå under kong Kristian IVs energiske svigersønn Hannibal Sehested. Han kom til Norge i 1642 som stattholder, og fem år senere var Hannibal Sehested Norges regent, om ikke i navnet så i realiteten.

Han drev i 1650-60 oppsamling av jordgods i Vang, med utgangspunkt i det gamle Gyrvild-godset. Han drev makeskifte med kronen og kirkelige institusjoner som la ut gårder og gårdparter i bygdene omkring setegården Storhamar. Bare i Vang eide Sehested 97 gårder. Dertil hadde han visse inntekter, så som foring og wisøre av 26 andre gårder i Vang. Godssamlinga hans beløp seg til 247 skippund tunge. I 1577 eide den katolske kirke 92% krongodset i Hedemark. Når vi ser på den imponerende samling av katolsk kirkegods, reiser naturlig dette spørsmålet seg: Hvordan hadde kirka greid å få tak i så mye jordgods?

Svaret må bli: Disse godssamlingene representerer i stor grad det eldste stadiet av krongodset som ble tilegnet ved den styrte bosetningen (se kap. 2.5 side 13).

Da Hamar bispestol ble grunnet, var det naturlig at kongen la ut mye jordgods både til erkebispen og kanniken. Den katolske kirken var internasjonal, hadde – farlige våpen å sette opp mot motmenn, var i det hele en viktig maktfaktor å regne med for kongedømmet.

Det var derfor ikke uvanlig at det ble dannet allianser mellom kongedømmet og kirka, noe som senere førte til bitre strider mellom de to maktene senere. Som investiturstriden mellom den tyske keiser Henrik 4 og pave Gregor 7 i tiden 1075 og 1122.

Kirka fikk også gaver for å lese bønner og således sikret giveren og hans familie et godt tilvære etter døden.

En kan derfor at det i Vang må det fra gammelt av vært en oppsamling av godseiendom som trolig går tilbake til de gamle opplandskongene (se kapittelet «Styrt bosetting»).

Hannibal Sehested fikk mange fiender som med misunnelse så på hans voksende makt. Sehesteds fiender besørget at han kom i unåde hos daværende konge kong Fredrik III, og den 24.06.1651 tvang kongen han til å underskrive på en forpliktelse til under æres og livs fortabelse å avstå til kongen og kronen alle sine eiendommer i Norge. Fredrik den III var stadig i pengeknipe og i 1661 pantsatte han Storhamargodset til Marcelius. I 1675 ga så kongen avkall på godset, og gården ble solgt til Andreas Tomloe.

Tomloe overdrog godset til Jens Grønbech i 1716. Allerede året etter bød Grønbech fram en rekke av gårdene på auksjon etter «Foregaaende proclamation, ved udslagene trøgte Placater. . . til een hvers underretning, huor ved ej allene Oppsidderne paa samme Goedz i Særdeleshed, saadant er biendt giort.»

Først 9. mars 1730 kjøpte Sjurd Kristoffersen Vardum som var leilending på Øvre-Lageraaen gården for 220 rd. Ole Andersen Torshoug som hadde bygselbrev fra sogneprest Pihl på 1 hud på Ner-Lageraaen datert 12 mars 1807. Ved kongelig skjøte av 5 juni 1847 fikk han kjøpt gården for 700 spd.

Arbeidsfellesskap

Et norsk gårdsbruk på 1700- og 1800-tallet kan sammenlignes med en bedrift der mannen og kona utgjorde bedriftsledelsen i et arbeidsfellesskap. Dersom en av ektefellene døde, ville det kunne bety at gården gikk konkurs og barna ble satt bort til andre. Derfor var omgifte vanlig i det gamle samfunnet, både i bonde- og husmannsfamilier. Loven sa at enker og enkemenn måtte vente et helt år – sørgeåret – før de giftet seg på nytt.

Men i 1752 lempet kongen på disse bestemmelsene fordi omgifte var så viktig. Nå het det at menn kunne gifte seg på nytt etter seks måneder og kvinner etter tolv, «med mindre det måtte være ringe folk, hvis vilkår og tilstand det ei annerledes tillater». Det er nettopp dette som skjer på Øver-Lageraaen i 1835.

Brukeren Anders Olsen gift med Mari Nilsdatter 1823. Anders dør i 1835, og Mari blir sittende alene med en datter. På Østre Arnset er det en ungkar Pål Andersen uten odel, han benytter nå sjansen for å gifte seg inn i likesinnede stand. Han går på friføtter til Mari. De blir gift samme år som Anders døde i 1835.

Hamskiftet: Lageraaen blir samlet

Fra midten av 1800-tallet ble landbruket stadig mer intensivert, som følge av mekanisering og omlegging fra naturalhusholdning til markedsproduksjon. Denne tiden går under samlebegrepet Det store hamskiftet.

Jørn Sandnes har definert det store hamskiftet: «Det store hamskiftet er en samlebetegnelse for de sosiale, økonomiske og kulturelle endringsprosessene i norske bygdesamfunn fra det tidspunkt av endringene går over fra å være sporadiske og langsomme, - for hver mannsalder nesten umerkelige – til å bli raske og gjennomgripende, med sterkt økende tilpassing til markedsøkonomi og pengehushold.»

Det viktigste ved det store hamskiftet var at bondeøkonomien ble intrigert i den moderne markedsøkonomi, og derved ble også den sosial strukturen endret på bygdene. Forutsetningene for markedsjordbruket var bedre redskaper, jordskifte til en mer helhetlig eiendomsstruktur, nydyrkning og sammenslåing av eiendommer til mer rasjonelle enheter. Dette ser vi på Lageraaen, for i samme år som Ola Andersen kjøpte Ner-Lageraaen 1847 kjøpte Pål Ner-Lageraaen av Ola for samme sum, 700 spd., pluss føderåd til Ola og hans hustru. Pål slo seg nå stort opp, han økte dyretallet og utsæden. Husfolk, tjenere og innerster økte også betydelig.

Utsæd i tønner 1661-1875. Hvete Rug Bygg Blandkorn Havre Erter Samlet kornutsæd Poteter 1661 3 1669 4 1723 Jon 1/2 1 1/4 1/4 2 1/4 1723 Lars 1 2 11/2 2 1865 1 2 11 1 15 15 1875 1 2 7 3 2 15 20

Husdyrhold 1657-1935. Hester Storfe Voksne + unge Småfe Sauer + Gjeter Gris 1657 2 4+2 3 + 0 1669 1 7 + 0 1709 1 6 + 2 5 + 4 1 1723 Jon 1 5 + 0 4 +0 1723 Lars 1/2 -1 1790 1 3 + 0 2 + 0 1865 3 15 + 0 18 + 0 1 1875 3 9 + 5 18+ 0 3

Gardssamfunnet 1732-1900

Antall husholdninger Gardsfolk 12-70 år Arbeidskraft på gården: husfolk innerster, tjenere arbeidere Barn u. 12 år Gamle o. 70 år Legdslemmer Oa. Personer i alt 1732 3 5 2 5 12 1801 2 6 2 5 12 1865 4 4 8 5 17 1875 3 4 9 5 18 1891 4 8 7 7 22

  Tabellene er etter Odd Stensrud

Vi ser i 1723 ble det sådd 7,5 tønner til sammen på øvre og nedre Lageraaen, dette tilsvarer utsæd til ca 50 mål ( 1 tønne 145,8 kg. * 7,5 = 1093 kg á 22 kg pr da. = 49,7 da.). I disse 50 mål lå bygsling av halve Finnberg, og som vi kan se var ikke Lageraaen noen stor gård på denne tid. Men likevel fryktet bøndene på Lageraaen at deres gårder skulle bli så store at de risikerte å bli utlagt til dragonkvarter, når det nye dragonkvarteret ble opprettet. Hvilket de mente de ikke hadde hatt råd til, de sa derfor opp bykselingen av Finnberg. I 1865 ble det sådd 15 tønner pluss 15 tønner poteter. Denne økning i utsæden kan bare forklares i omfattende nydyrkning. Nydyrkningen må ha startet allerede i 1850 årene for i 1863 ble åker og eng satt til 80 da. Denne nydyrkning faller sammen med den omfattende dyrkingen som fant sted på Hedemarken i tida 1836-55. Den omfattende nydyrkningen som fant sted har sin bakgrunn i svenske arbeidere som kom til Hedemarken i 1850 årene og til omkring 1905. Denne omfattende invasjon av svenske håndverkere i sommerhalvåret, var vesentlig fra Värmland, Dalerne, Jämtland og Härjedalen hvor det var dårlige tider.

Figur 5 Svenske jenter i fjøset

Det fortelles at de ofte var utsultet når de kom i april måned. Deres spesialitet var dyrking av jord og graving av grøfter. En må her stille spørsmålet hvorfor benyttet Hedemarksbonden svensker når det var nok norske arbeidere? Ett svar kan være at svenskene som kom fra trangere kår enn det var i Norge på den tiden, og var billigere enn norske arbeidere. En skal ikke se bort ifra at denne «billige» arbeidskraft innvandringen fra Sverige tvang den norske arbeiderungdommen til byene, først og fremst til Kristiania, hvor industrien også hadde sitt «hamskifte», og var i rivende utvikling. Amerika var og en stor magnet for mange i årene 1866-74, 1879-93 og 1903-07 . Svenskene hadde gjerne en leder som kom igjen år etter år. En slik leder var Gustav Järnberg fra Malungdistriktet. Han bodde som regel på Opstad, hans arbeids gjeng arbeidet på Opstad og Lageraaen. Av svenske arbeidere var det også med snekkere, de flyttet stua fra Ner-Lageraaen og satte den sammen med stua på Øvre-Lageraaen. De bygde antagelig også stabbur, stallåve, fjøs i tømmer, et vognskjul og hønehus, et grisehus og ei smie. De laget og det meste av møblene på Lageraaen. Svenskene hadde med seg jenter som var budeier, og andre vasket tøy for gårdene omkring i Lageråa. Stedet hvor tøyet ble vasket kalles den dag i dag for bleikeplassen . En bleikeplass er et sted hvor en la tøyet utover bakken etter at det var vasket for å bleike det solen. Jeg har sett på tallene og kommet fram til at arealet på Lageraaen ha vært omkring minst 130 da. i 1865-75, men det er mulig dette tallet er noe for høyt for en må regne med at de brukte all halmen til dyrefor. Ser vi på GDE vil de 18 sauene utgjøre 4,5 ku, legger vi det til de 15 kuene får vi 19-20 GDE. Er gården på 80 da., har de ca. tre tonn gjødsel pr. da. (utregningen forutsetter 8 måneder inneforing), og tilsvarende mindre med økende areal. Denne gjødselmengden tilsvarer 4,5 kg N som er i minstelaget til eng med lite kløver, men kan forsvares til blandkorn med erter og havre (erter og kløver nitrogenfikserer fra luft).

Grøde og Industrialisering

Produksjonen på gårdene før 1850 var først og fremst for å dekke egne behov. Nesten all mat på gårdene var egenprodusert, og det meste av ressursene ble utnyttet. Folk kjøpte bare de nødvendigste varer. Overskuddet solgte de for å dekke skatter. Inntil 1853 var tidene vanskelig. Mange bønder var dårlig økonomisk stillet. I desember 1850 kan man lese i Hamar Budstikke: Nu er bondestanden her oppe saaledes medtaget at saare faa eie sine gaarde infriede, medens flerheden sidder i betydelig gjæld og hvoraf ret mange have den ubehagelig udsigt at gaa tilgrunde.

Under Krimkrigen i årene 1853 –56 steg prisene på korn fordi importen av korn fra Svarthavslandene ble hindret. I dette tidsrommet steig prisene med opptil 80% på Hedemarken, jordbruket ble nå forretning og produksjonen blei industrialisert. Dette får vi et klart innblikk i når vi ser hvordan Pål samler Lageraaen til en gård og øker dyretallet for å skaffe gjødsel til det økende arealet. Arbeidsstokken øker fra 2 i 1801 til 8 i 1865 og 9 i 1875.

Lageraaen tar nå form som en middels stor gård med omtrent samme størrelse som Stor-Ingvoldstad, eller halvparten så stor som Ålstad på den tiden. Etter hvert kom nye jordbruksredskaper i bruk, og nye driftsmetoder. Alt dette nye hadde da, som nå, vanskelig for å slå igjennom, det ble bl.a. sett med stor mistro på plogen. Man mente at den dårligere undergrunnsjord ville komme opp, fruktbarheten ville avta og ugresset tilta. Selv i mange år etter plogen kom på markedet, var det først og fremst arden som ble brukt. Selv om vekselbruk og bruk av plog var vanskelig å få hedemarkingen til å gå over til. Opprettelsen av Jønsberg landbruksskole i 1850 årene var en viktig inspirasjon kilde både til innføring av vekselbruk og maskiner. I 1867 berettes det at kløver og timotei ble brukt på de fleste gårder i distriktet og plogen ble mer akseptert.

Når vi ser den økende antallet hester på gården må dette ha sammenheng med bruk av hestekraft til jordbruksredskaper. Først tok de bruk plogen, og fra 1880- årene slåmaskinen og radsåmaskinen.

Figur 6 Stabbur fra 1870-tallet

På 1600-tallet var det først og fremst bygg man sådde, senere gikk man over til havre. Blandkorn en blanding av totredjedeler havre og en tredjedel bygg, ble brukt til å bake flatbrød. Hvete ble tydeligvis ikke sådd før på 1700-tallet.

På Opstad er hvete først nevnt i 1829 og i 1852 var det vanlig å dyrke hvete. Av andre vekster som ble dyrket på gårdene i tidligere tider, kan nevnes hamp, lin og humle. Kraft nevner at man avler lin og hamp til eget forbruk i Vang, men han tilføyer «…men alligevel kjøbes fine lærreder fra Sverige, da disse her ikke kunde bringes til den Fiinhed og godhed, som de svenske».

Det ble og dyrket erter, en type som het gråerter. Disse ble brukt foruten i husholdningen også som kraftfôr til dyrene.

Det første treskeverket, den såkalte dreper’n, kom til Lageraaen antagelig siste halvdel av 1870-tallet. Men på Kallerud kom det første treskeverket tidlig i 1830 årene som var drevet av et vasshjul. Det er mulig at det var kvernhuset som Bjørn Lageraaen så tidlig på 1900-tallet , og er et møllehus brukt på 1800-tallet.

Vi ser først ved jordbruktellingen i 1865 at poteter ble dyrket, men Seland nevner at det i 1829 ble det dyrket poteter på Opstad. Potetavlen har antagelig tatt seg kraftig opp allerede i 1816, da ble nemlig forbudet mot brennvins-brenning opphevet. Potetdyrkningen kan man si var lav på Hedemarken inntil 1870 på grunn av at åkrene var hardt rammet av tørråte, men 1870 kom det nye potetsort som magnum bonum og champion disse var mer motstandsdyktige mot smitte. Etter hvert ble poteten en god inntektkilde for Hedemarksgårdene, og det forklarer hvorfor man i 1875 setter hele 20 tønner poteter på Lageraaen som ble levert til Løiten Brenneri.

På tross av at det var forbudt å brenne og selge brennevin i tidsrommet 1757-1816, var brennevinsproduksjonen en vesentlig del av næringsgrunnlaget. Vangsokningene gav simpelthen blaffen i lovverket og tok bøter som måtte falle. Hedemarksbrennevinet var viden kjent for sin gode kvalitet, og var langt bedre enn det afskyelige danske og flensborgske med sin modbydelige hæslige afsmag.

Handelsblokaden under Napoleonskrigene førte til at det i flere år kom for lite korn til landet, særlig i tiden 1807-09 og 1812-14. Det førte til at etterspørselen etter korn steg drastisk og prisene føyk i været. Da var det godt å være kornselger, verre var det å være kjøper. Nå fikk kornbøndene på Hedemarken gode tider. De satt nå bokstavelig talt på Norges kornkammer. Våren 1809 reiste justisråd Wexelsen rundt på Hedemarken. Han beundret bøndenes flid og skrev i et brev til myndighetene i København:

Det var en glæde at see, med hvilken usedvanlig iver og flid, man der fulgte ploven og harven. Ligså fuldt natten som dagen. Held være krigen!

Kornbøndene i Vang visste hurtig og effektivt å utnytte sitasjonen, og utbyttet ble stort. Høsten 1808 lå byggtønna på 10 rdl og den følgende våren på 13 til 17 rdl. De største bøndene solgte korn for 1000 rdl til 1200 rdl, på tross at avlingene var små etter dagens målestokk, bare på 4.5 foll. Presten i Vang Abraham Pihl var bekymret for denne oppgangen og skrev:

Alt er rasende dyrt, men til bondens berigelse. Måtte kun denne så pludselige forøgelse i deres velstand ikke virke det for moraliteten så skadelig penge-hovmod.

Kapellan Rynning i Ringsaker så noe mer nøkternt på det et år seinere:

De høye kornpriser, og i sær bondens fordeelagtige handel har udbredt meget velstand her i de sidste år, hvorfor ogsaa luksus betydelig har vokset.

Amtmannen opplyser at det aldri har vært en bedre tid for åkerbruket, og at det i løpet av krigsårene ble ryddet mer jord enn de foregående femti år. Derved fik den som jordbruger driftige og ikke ukyndige Hedemarkens bonde midler til at kunne giøre forskud til jordforbedringer, af de så velsignede frugter af sin møie

Samtiden så ikke bare med blide øyne på hedemarkingene; de vakte forargelse for de viste ikke den rette patriotiske offervilje. Allerede i 1808 kommenterte regjeringskommisjonen «den vindesyge Hedemarkers kræmmerånd». I trengselårene 1812-14 måtte befolkningen spe ut melet med barkemjøl. Barken ble tørret og malt og blandet med melet. Beinmjøl ble også iblandet, men det var vanskelig å få knust beinene: De ble først banket sundt i små biter, for så å bli malt på en kvern.

Det var denne forøkelse i formue på enkelte storbønder som siden slo seg inn på utlåns marked. De lånte ut penger mot skyhøye renter, og når en ikke kunne betale for seg jaget de folket fra gård og grunn for å legge under seg mer areal (mer under kap. Bondens sanne blodigler).

Kornet ble omsatt på forskjellig vis: Mine muntlige kilder forklarer at det så snart det ble sledeføre før jul, reiste de med foredlede kornvarer: Mjøl, gryn, malt, ovnsbrød, brennevin og noen tekstiler til Rørosmarkedet. Særlig lønnsomt var det å gjøre om kornet til brennevin, da det hadde mye større verdi pr. vektenhet enn andre kornvarer. Hedemarksbøndene hadde god avsetning på sitt mel på Rørosmarkedet. En tur til Røros tok tre uker på bra sledeføre, enkelte bønder kunne foreta tre reiser om vinteren. På Røros markedet fikk hedemarksbonden sild som returlass, silda ble betalt med 12 spd. pr tønne og et lass bestod av 4 tønner. Selv om mange hedemarksbønder dro til Røros med varene, dro Lageraaen bonden sammen med bøndene på Ingvoldstad like ofte til Trysil, Høljes og Sälen i Sverige.

Folket på de kanter hadde dårlig med penger, slik at varene som bøndene hadde med seg ble oftest byttet i skinnvarer og råjern. Skinnvarene ble solgt på Grundtsetmart’n, som var det opprinelig Trysiltinget.

Smith skriver om tinget i 1775:

Dette Nilsmesse eller Trysild-Ting er som et lidet Marked. En Hoben Folk sales til Ting-Stedet fra nærgrensende Sogne baade for å kjøbe og sælge. Trysilderne bringe did deres Fede-Varer, Fersmad, Skind, Fisk, og andre mer, hvoraf de søge at anskaffe sig Penge til Skatternes Udredning. Tømmerbrugende faa og paa dette Sted Forskudd af Tømmermærkerne, hvoraf de kan tilhandle sig udfordrende Korn-Varer, Meel, Brød, m.m. som fra Hedemarken tilbringes.

På våren gjentok bøndene turen, men nå kunne det og være høy med på lasset for å hjelpe Trysil-bøndene i vårknipa. Betaling var nå som sist skinn og jern.

I et intervju med Østlendingen i 1964 fortalte Ole Ingvoldstad om karavanekjøringer med høy til Sverige. Særlig nevner han en tur som var i drøyeste laget:

Med fire hester reiste Ole til Høljes, men tok veien om Trysil. Omsider kom han til Høljes og fikk solgt høyet for 13 øre pr. kg. levert i Høljes. Så var det å kjøre om Klarabrom-Medskogen-Flisa og hjem. Ole brukte åtte dager på turen.

Figur 7 Hovedbygningen sett fra tunet

De harde 80-årene

Vi vet lite om Påls økonomi når han kom til Lageraaen, men vi må anta at han hadde med noe arv fra Arnset. Han må antagelig likevel hatt et lånebehov for å gjennomføre oppkjøpet av Ner-Lageraaen. Senere har sønn Andreas hatt like stort lånebehov ved kjøpet av gården etter sin far i 1866 for 1500spd. til kontant utlegg ved arveskifte til sine søsken Simen og Karen. Jordbrukerne hadde også behov for lån til sin årlige drift, men Hypotekinstitusjonene gav ingen driftskreditt. Vang Sparebank ble først opprettet i 1853, Elverum Sparebank ble etablert 1846, deres hovedformål var først og fremst å fremme sparingen. Gjennom hypotekinstitusjonene og sparebanker var jord og skogbrukere langsiktige lånebehov langt på vei sikret et stykke ut i århundret. Behovet for kortsiktige driftslån var fortsatt uløst. Kravene til lån på 1850-tallet var strenge, blant annet å kunne bare tiendedelen av midlene plasseres i lån mot personlig sikkerhet, mens resten sikres gjennom pant i fast eiendom. Lånene var forbeholdt kjøp av jord og skogbrukseiendom, kortsiktig kassakreditt kom først rundt 1900-tallet, men i svært begrenset omfang. Jeg har ikke funnet noen dokumenter på at Andreas tok opp lån i noen banker i forbindelse med overtakelse av gården i 1866, men i 1867 lånte Andreas 800 spd. av Johan Pedersen Kjelsrudstad som var privat utlåner. Mangel på penger gav lånehaiene vingeslag. I dagspressen skrev jord og skogbrukere: Pengemangelen tiltager daglig. Allerede strømmer Inkassatorer, Prokuratorer og Prokuratorfuldmæktige udover Landet som glupende ulve,…thi Penge findes ei, Penge kan man ikke skaffe.

Ågrene tok ikke bare en høy rente, men ofte sa de opp lånene på kort varsel for å drive vekk låneren fra gård og grunn. Lånehaiene spekulerte i jord, jorda ble derfor ofte et spekulasjonsobjekt. På Hedemarken steg prisen på jord drastisk som jeg har vært inne på ovenfor hvor prisen på Lageraaen var på hele 1500 spd. Andreas lånte den 30.06.1877 av Kjelsrudstad kr.1600,00. Dessuten lånte han av sin kone Helene Jensdatter Karseth kr.500,00 i 1887 og samme år av Even Hansen Kristiania, kr.2000,00, i 1888 fornyet han obligasjonen fra Hansen på kr.2000,00. I 188l lånte han av Andreas Sæhli kr.1650,00. Av banker lånte Andreas kr.9500,00 av Hypotekbanken i 1883. Andreas har et låneopptak i ti års periode fra 1877-88 på kr.13650 pluss 800 spd., av dette var det lånt av private kr.4150,00. Lånet på 800 spd kan nok tilskrives kjøpet av gården. Det jeg legger merke til her er det store låneopptaket fra Hypotekbanken i 1883, etter min mening er det ved første øyekast ingen ting ved gardsdriften som skulle tilsi et så stort låneopptak. Det samme skjer i 1887-88 hvor Andreas låner av private utlånere. Det eneste som jeg ser ved driften er at gardsfolket har øket med 4 personer, men det er barna til Andreas. De var en viktig del og nødvendig for å holde husholdøkonomien oppe. Barna var med husarbeid, omsorgsarbeid med barnepass, utearbeid som fjøsarbeid, vedsanking, bærsanking og gjeting i utmarka og oppe på Brumund. Hamskiftet endret barnearbeidet noe ny teknologi skapte nye gjøremål for barna, på den måten ble det et forsterket sosialsamkvem mellom generasjonene. En annen mulig utgiftspost er arbeiderne på gården som ved folketellingene varierte mellom 8-9 personer. Sammenligner vi med Vesle- Ingvoldstad som er en gård på samme størrelse var også her 8 arbeidere i 1891, noe som antyder at arbeidsstokken var på normalstørrelse. Lønnen utgjorde bare ca. 40 øre dagen pluss kosten i 1870 årene, som utgjør i kontant utlegg på kr.1200,00 i året. Heller ikke dette skulle tilsi så stort låneopptak. Ser vi dette i sammenheng med fallet i kornprisene fra 1857 og uårene på 1860- tallet, kan noe av årsaken ligge her, men heller ikke nedgangen kan være hele forklaringen. Fra først på 1870 kom det en liten oppgang i landbruket som måtte bedre sitasjonen noe, men oppgangen snudde og det kom et nytt prisfall på landbruksprodukter med opptil 25%. Smør kostet kr. 1,62 pr. kg. I 1865, 1,86 i 1880, 1,78 i 1905. Slik utvikling måtte føre til at Lageraaen ble mer og mer skyldbunnen. Men det er nok hamskiftet med den mekaniseringsbølgen med de økende maskininvesteringer, kjøp av renrasa kyr, forhøyet levestandard og sammen med det økende antall folk i husholdet som er årsaken til lånene.

Økonomien: bondens sanne blodigler

I tidsrommet 1865-1890 steig Panteskylden på gårdene i Norge med det dobbelte og stigningsprosenten steig med omtrent det samme de neste 25 år, så Andreas var ikke alene med stor gjeldsbyrde blant bøndene.

Hypotekbanken kunne ikke vike fra de lovfestede vedtekter var lån et lån og de måtte drives inn, sto pantet i fare. Den 24.12 94 ble det holdt første gangs tvangsauksjon over gården, annen gangstvangsauksjon den 09.01.95 og tredjegangs tvangsauksjon 07.10. 95 på lensmannskontoret i Vang. Gårdbruker Syver Ålstad fikk tilslaget for kr.11000,00, og som det heter i skjøtet;

…approberendes 16 november 1895. Dette sit bud har Ålstad ved nedenfor indtagne kjøbekontrakt og erklæring overdraget til Mathias Furuseth for kr.13000,00 og føderåd til Anders og Simen Lageraaen verdi kr. 140,00.

Vi ser her hvordan Syver Ålstad bruker Lageraaen som spekulasjonsobjekt. Han overtok lånet i Hypotekbanken Furuseth betalte kr. 2475,00 som Ålstad igjen betalte til Hansen (kr.2000,00 + renter) Furuseth overtok gården med den gjeld til Hypotekbanken som stod igjen kr.6525,00 + kr. 4000,00 til Ålstad (2475+6525+4000= 13000). På denne handelen tjente Ålstad kr.4000,00 uten noen form for pengeutlegg.

Det gamle bondesamfunnet hadde funnet fram til en løsning som er eldgammel, med yting av kår (føderåd, vilkår, livaure) som en pensjonsordning som kvilte på gården ved eierskifte. Derfor måtte Ålstad sørge for at Andreas og Simen fikk føderåd. Når verdien var satt til kr. 140,00, men oftest måtte føderådsfolket arbeide på gårdene for verdien av føderåd. Simen måtte yte Furuseth hjelp som kjøre kar i onnene.

Ålstad-bøndene som også var kjent for sine pengeutlån til bønder allerede fra 1700-tallet, må betegnes det Brynjulv Gjerdåker kaller «bondens sanne blodigler». Det var på denne måten Ålstad bøndene bygde seg opp, fra en middelmådig gård til en storgård. Det samme kan og si om Sælhi brukerne som tilegnet seg Valum, Gjæsen. Østre Skjeset, Vestre Sælid, Fredriksberg og Ener på samme lysskye måten og la dem under Sæhli, slik at gården i dag står fram som en storgård. I 1798 heter det når Gudbrand Pedersen kjøpte Østre Sælid var gården «Forfalden og bedærvet». Det er innlysende at hvis en gård var i relativ framgang i en periode, må denne framgangen ha skjedd på bekostning av en eller flere andre gårder og husmannsplasser.

Følgene av tvangsauksjonen

Vi legger også merke til at Andreas har klart å betale omtrent halvparten av gjelda til 1893, men det må det ha skjedd en ytterligere forverring rundt driften av gården på 90-tallet som utløste tvangsauksjonen. Det jeg først legger merke til er at kona Helene døde i 1891.

Mye tyder på at dette kan være en utløsende faktor, Andreas blir sittende igjen med to unger i alderen 14-16 år de eldre sønnene som var tjue år og eldre klarte seg nok sjøl. Andreas kan ha hatt store sorgproblemer etter tapet av kona og mistet gløden og latt det gården skure og gå. Dette får meg til å tenke på ordtaket: «Det er bedre å ha en god kjerring på en dårlig gård, enn en dårlig kjerring på en god gård, men det verste er ikke å noen kjerring.» Tapet av kona kan med andre ord være den direkte årsaken til at gården ble solgt på tvangsauksjon.

Noen år etter tvangsauksjonen flytter Jens f. 1877 til Oslo og tar seg jobb. Etter noen år starter han sammen med en venn Olberg&Lageraaen Ost&fedevarer og var de første som eksporterte geitost til USA. Det økende antall nordmenn i Amerika var hungrende etter norske varer og omsetningen var meget god. Martin f. 1874 gjorde som herren sa til Moses i første mosebok kapittel 12 og emigrerte til Amerika. I 1862 framstod Amerika som det lovende landet da homestead-loven åpnet for fri eiendomsrett til jord. Alle som ville bosette seg og drive jordbruk, fikk 650 mål til odel og eie Avslutningen på borgerkrigen i USA var nok òg impulsgivende for masseutflyttingen. Den første stor utvandringsbølgen slo ut i årene 1880-1893, med over 250 000 utvandrer. Det var nesten like mange som tallet på innbyggere i norske byer i 1865. I tidsrommet 1836-1915 utvandret det godt og vel 750 000 nordmenn. Det var nesten like mange mennesker som det bodde i Norge i 1801. Per f. 1872 blir gardsbestyrer på Nørseng i Løten. Tilbake er nå bare datteren Gúnnaar (Gønner) Hun blir boende hos sin far til 1908, da blir hun gravid med Karl Ingvoldstad fra Nedre-Ingvoldstad. Han var den fjerde i odelsrekken på den gården. Nå viste Andreas hvilke stormann han hadde vært. I forskjell fra de konkursrammende flest bevarte Andreas sin verdighet. Han satte betingelser for at Karl skulle få Gønner: Karl skal ha Nedre-Ingvoldstad. (Gønner skulle ikke bli noen vanlig husmannsjente.) Karl ble derfor neste bruker på Nedre-Ingvoldstad og Andreas flyttet med hvor han døde 1929.

Avslutning

I første avsnitt har jeg drøftet at første leddet i navnet Lagerá, Lager- opprinnelig en elv som har store variasjoner i sin vannføring og dermed ofte har gått over sine bredder.

Denne konklusjon er på litt på siden til tydningen til bla. Rygh, men jeg hevder sammen med min tydning av Skramstad og terreng formasjonen at elva har hatt en utvidelse sør for Skramstad. Det samme ser en ved Skramstad i Løten og i Åmot. En ytterligere bekreftelse får jeg av Ole Nashoug: Han nevner for meg at elva sør for Skramstad er jordsmonnet av fluvioglasial avsetninger, og at elva ofte har gått over sine bredder fra istidens slutt og senere.

Med den befolkningskontinuitet som har eksistert i Vang, kan man anta at navnet stammer som elvenavn like fra neolitikum. I andre del har jeg stilt spørsmålet om gården Lageraaen er et resultat av en naturlig ekspansjon, eller om gården har oppstått først som en blestringsplass.

Når det ikke er funnet artefakter i området ved elva, og det er heller ingen tegn til blestring. Kan jeg dermed slå fast at gården er en naturlig ekspansjon på grunn av befolkningsveksten fra slutten av vikingtid. Men kullgropene som ligger i Hornemoen tyder på at det har vært drevet foredling av jern på gården fra mellomalder. Jeg er av den formening at gården ikke er eldre enn vikingtid eller tidlig middelalder.

Det var mekaniseringen i industrien, de nye kommunikasjonene og de nye markedene som drev fram hamskiftet i jordbruket. Hamskiftet var ikke bare et spørsmål om teknologi, men det var like mye et spørsmål om holdninger, og sosiale forhold.

I 1850 fikk bøndene en ny giv i næringen på grunn av økende priser på korn under Krimkrigen. I kjølevannet av oppgangstiden fra 1850, samlet Pål Lageraaen til en gård, dyrket jord og bygde våning, fjøs og stabbur. De siste 10-20 år før forrige århundreskifte var en økonomisk nedgangstid ikke bare for landbruket, men også for landet. Prisene og lønningene falt, bønder og arbeidere var ille ute. Noe vi bla. har sett på Lageraaen. De tunge tider ga også fremgang på viktige områder, ikke minst for samferdsel. Folketallet i byene steg, i Kristiania dramatisk, fra 75000 på midten av 1870-tallet til omkring 230 000 tjuefem år etter. Flukten fra landsbygda hadde begynt, forsterket av utvandringen til Amerika. Noe av flukten fra landsbygda ble erstattet av svenske landarbeidere.

Befolkningsoverskuddet i bygdene hadde tidligere betydd nok billig arbeidskraft. Nå meldte mangelen på jordbruksarbeidere seg. Mekaniseringens tidsalder begynte. Kanskje den viktigste nyvinningen, slåmaskinen kom og revolusjonerte grasdyrkinga. I kjølevannet av de trengseltider på slutten av 1800-tallet så Lånehaiene sin sjanse til å tjene til å spekulere bøndenes behov for kapital, jorda ble derfor et spekulasjonsobjekt. Mye av lånene brukte Andreas til kjøp av maskiner, og til en høynet levestandard.

Fra et enkelt spartansk innredet stue til et hjem med møbler av bjørk, eik og mahogni med plysj trekk på sofa og stoler, tallerkener i flint og porselen, bestikk av metall, og ikke for å glemme gaffelen som hadde sitt inntog på bygdene i denne tiden. Duker på bordene, gardiner i vinduene, parafinlamper gjorde livet lysere. Vi har og sett hvordan svenske jentene kom og vasket de nye sengekledene av bomull og lin. Overgangen som startet i 1850 til et forretningsmannsjordbruk, etter et prinsipp som i hovedsakelig var nytt: Kombinasjonen av produksjonsfaktorer som i stor grad var innkjøpte maskiner, redskaper, byggematerialer, såfrø og avlsdyr, med sikte på profitt på salget av produktene i nesteledd. Denne overgangen startet i USA som innebar avskaffinga av et familiebasert jordbruk. Jeg har i denne avhandlingen ført empiriske bevis for at innkjøp av maskiner var ofte ikke økonomisk regningsvarende. Ofte var det for å spare familiemedlemmene for slitet i onnene.

Jeg har beskrevet gården Lageraaen på 1800-tallet, det en kan legge merke til hvordan gården passer til historikernes beskrivelse av landbrukshistorien på 1800-tallet. Vi kan si at gården er en mikrobrikke på et makroplan.

Av husdyrtabellen hvor vi ser at det er tre hester i 1865, jeg kan derfor dra den slutning at hamskiftet på Lageraaen startet allerede i 1865. Lånene til mekaniseringen av gården var den direkte årsak til tvangsauksjon i 1895, med konas død var nok en medvirkende årsak til tvangsauksjonen.

Tutte le vie conducono a Roma

Litteraturliste

• Bagge Sverre og Mykland Knut Norge i danske tiden ISBN 82-02-12369
• Bakke L. ”Myrmalmen i Tomsmarka”, Ringsaker og Veldre Historielags årbok 1991
• Bjørkvik Halvard Kven åtte jorda i den gamle leiglendingstida? ISBN 8251900247
• Bårdseng Line Jernproduksjonen på Hedemarken Hovedfagoppgave i nordisk arkeologi Det Historisk-filosofiske faktultet Universitet Oslo 1998
• Dørum K. 1995 ”Leilendingsvesenet i Norge i eldre tider” Heimen 4 1995
• Dørum K. 1999 ”Leilendingsforhold, føydalisme og statsutvikling”. Heimen 36
• Dørum K. 1999 Modeller, empiri, kildekritikk og det før- og tidligstatlige samfunnet Heimen 36
• Eggen Alf ”Skisser frå ei fjellbygd med sideblikk mot hamskiftedebatten” Heimen nr. 3 1993
• Emblem Terje, Libæk Ivar, Stenersen Øyvind Norge I Norges historie før 1850 ISBN 82-02-14174-5
• Engen Steinar Minner frå Vang 1999 Vang Historielag
• Evenstad Ole Afhandling om jern-malm som findes i myerer og moradser i Norge, og omgangsmaaden med at forvandle den til jern og staal Forlaget Arketype Trondheim Gjerdåker Brynjulv Norges Landbrukshistorie III Det norske samlaget 2002
• Halberg Paul Tage. Bjelker i Bygde-Norge Glommen Skogeierforening 1999
• Hellquist Elof svensk etymologisk ordbok I og II Lund C. W. K. Gleerups Forlag
• Holmsen Andreas V. Studiet av gården i Norge HI 110 Oppgaveemne
• Gardshistorie
• Holmsen Andreas Norges Historie Fra de eldste tider til 1660 ISBN82-00-03244-2 1996
• Hveberg Harald Grueboka I Grue Historielag
• Høeg Lars Irgens Pollenanalytiske undersøkelser i ”Østerdalsområdet” Universitets oldsaksamling Varia 39 Oslo
• Høeg Helge Irgens Bosted-urgård- enkeltgård avhandling for dr. art. graden ved universitetet i Oslo 2002
• Iversen T. 1995. ”Framveksten av det norske leilendingsvesenet i middelalderen – en forklaringsskisse” Heimen 31995
• Iversen 1996 ”Jordleie, patroner og klienter før høymiddelalderens leilendingsvesen i Norge” Heimen 2
• Iversen 1999 Til diskusjonen om det tidlige leilendsvesenet. Heimen 2
• Kalsson Hugo Ortnamn Vid Älven kulturhistorisk Rapport 14 Länsstyrelsen i Göteborg Län 1984
• Krokan Inge ”Det store hamskiftet” Norsk kulturhistorie J. W. Cappelens Forlag Oslo 1942
• Kaartvedt, Alf og Hartsang, Leif Chr.: Kongeriket Norges Hypotekbank. 1852-1952 Oslo 1952
• Lindberg Carl Köl, Käl, Kielas En betydelsehistorisk och –georgrafisk undersøkning Uppsala 1941
• Lunden Kåre Norges Landbrukshistorie II 1350-1814 ISBN 82-521-6010-7
• Narmo E. ”Jernvinna i Valdres og Gausdal-et fragmentav middelalderens økonomi” Hovedfagsavhandling universitet i Bergen 1991. Varia 38 Oslo
• Nashoug Ole Demring Stangeboka I Stange Historielag ISBN 82-91366-12-8
• Nerbøvik Jostein ”Inge Krokann og Det store hamskiftet” Heimen (nr.4 1993)
• Nerbøvik Josteinm Norsk Historie 1860-1914 Det Norske Samlaget Oslo 1999
• Nilssøn Jens Visitatsbøger og Reiseoptegnelser 1574-97 utgivet ved Dr. Y. Nilsen Kristiania 1885
• Pilø Lars Bosted-urgård- enkeltgård avhandling for dr. art. graden ved universitetet i Oslo 2002
• Pilø Lars Jernalderens bosetningshistorie på Hedemarken Hamar bibliotek
• Pryser Tore Norsk Historie 1800-1870 ISBN 82-521-2388-0
• Rygh Oluf Norske Gaardnavne III Kristiania 1900 W. C. Fabritius & Sønner A/S
• Schønning Gerhard Reise gjennem Hedemarken 1775 særtrykk av Hamar Stiftstiende 1942
• Skramstad Olea A. artikkel i Minner frå Vang 2000
• Skre D. 1999 ”Eiendom og hierarki i det før- og tidligstatlige norske samfunnet” Heimen 2
• Skre D. 2001. ”Hvordan gripe den tidlige historien?” Heimen 1
• Stensrud Odd Vangsboka II ISBN 82-90318-04-9
• Smith Axel Christian Beskrivelse over Trysild Præstegjeld i Aggershus Stift
• Tranberg Anna Kremmerånd på Hedmarken Heimen 3 1992
• Valebrokk Eva, Norske Slott Herregårder og gods
• Viking Network Irland http://www.ntc.ie/ viking/ paul. Htm
• Worm-Mûller Jakob S, Norge gjennem nødsårene Kristiania 1918

Kilder

Muntlige kilder

Bårdseng Line Lageraaen Walborg 90 år Holte Olav Nashoug Ole Hedemarken Sparebank Pilø Lars Lageraaen Bjørn 90 år Simensen Magnar

Arkivalie

• Hamar bibliotek Hamar budstikke
• Risbøl Ole, Artikkel i Hamar Arbeiderblad 14 Juni 2000
• Statsarkivet i Hamar: Gard 170 løbenr. 337, 338 336b Lageraaen
• Pantebok 8-1271/2
• Statsarkivet Hamar, priv. Ark. 11, H B. Svendsen: Brev fra A Pihl til Chr. Pram 22.11 1808 og 25.06 1809. Brev fra kapellan Rynning til Chr. Pram 26.08.1811. Trykt i Tidskrift For Norske Landbruk hefte 8 1938 :311
• Vang bibliotek Seland Per Opstad i Vang Gårds- og slektshistorie 1960