Hamarkaupangen

Domkirkeruinene på Storhamar i 1890-åra.

Foto: Axel Lindahl.

Ruinene av bispeborgen med Storhamarlåven i bakgrunnen.

Foto: Jensens (2008).

Hamarkaupangen er en vanlig betegnelse på middelalderens Hamar. Kaupangen lå hovedsakelig på Domkirkeodden, som igjen ligger i området Storhamar.

Det er usikkert når byen ble anlagt, men arkeologiske funn og historiske kilder antyder at det skjedde rundt tiden for kristningen av Norge, mot slutten av vikingtiden. Det eldste funnet er et myntfunn fra Helgelandsmoen på Ringerike. Der ble det funnet to mynter fra omkring 1050, og den ene er merket med Haralds rex, og den andre med Olafr á Hamarkaupangr. Førstnevnte er den kongen som klarte å legge Hedemarken varig under Norge, og det er naturlig at han ville samle handelen her for å ha kontroll med den. Sistnevnte er antakelig myntmesteren, og i moderne tid har man valgt å gi en av gatene i området navnet Olav Myntmesters gate.

I 1152 ble Hamar bispesete i forbindelse med kardinal Nicholas Breakspears besøk i Norge, noe som nok gjenspeiler at kaupangen hadde vokst i betydning de foregående hundre åra. Første biskop av Hamar ble Arnald, men det er uvisst hvor lenge han satt. Dette året ble også Hamardomen påbegynt. Året etter ble også Hamar katedralskole opprettet som presteskole for bispedømmet. Hamar ble med dette etter hvert et geistlig sentrum, og det lille samfunnet som var her var sannsynligvis avhengig av kirka. I tillegg til katedralskolen fikk kaupangen kloster og hospital med egen kirke, og ble sete for lagmann og sysselmann. Konservator Tor Sæther ved Hedmarksmuseet mener imidlertid at Hamar ikke kan ha vært en særlig stor by, og karakteriserer den som «en organisme med et stort hode og en svært liten kropp.» Dette underbygger han for det første med tynne kulturlag og manglende brannlag i jorda, for det andre med at det er få skriftlige kilder som beskriver byen, og for det tredje med at domkirka ikke kan ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her.

Bispedømmet fikk ved reformasjonen felles biskop med Oslo, etter at biskop Mogens Lauritsson hadde satt seg til motverge, og etter noen år ble området formelt innlemmet i Oslo stift. Kaupangsbygningene sto imidlertid til 1567, da en svensk hær brente ned borgen, og brannen spredte seg til katedralen. Hamar ble ikke grunnlagt igjen som by før i 1849.

En svært viktig kilde til kunnskap om Hamarkaupangen er Hamarkrøniken, som ble nedtegnet i 1553.

Den dag i dag er middelalderhistorien sterkt tilstede i området. Først og fremst er den tilstede gjennom alle ruinene som stadig ligger her, men i tillegg har de fleste gatene her fått navn som har med Hamar i middelalderen å gjøre. Særlig er mange av dem oppkalt etter tidligere Hamar-biskoper, for eksempel Arnalds gate, Torfinns gate og Mogens gate.

Litteratur

• «Hamarkaupangen» på no.wikipedia.org
• Per-Øivind Sandberg. «Gatenavn i Hamar».
• Tor Sæther. Hamar i Middelalderen, Fra kaupang og bygd 1994.