Herman Harris Aall

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Gulbrand Lunde på talerstolen under tildelingen av kulturprisen for 1942 til Aall i Universitetets aula 26. september 1942.
Foto: Nasjonal Samling (1942).

Herman Johan Regnor Harris Aall (født 22. september 1871 i Nesseby, død 27. desember 1957) var jurist, rettsfilosof og og politiker for Nasjonal Samling (NS).

Bakgrunn

Han var sønn av sogneprest Niels Anton Aall (1833–1896) og Mathilde Susanne Dahl (1842–1910). og vokste opp i Øst-Finnmark, men tok examen artium ved Kristiania katedralskole i 1891. Som sin eldre bror, senere professor i filosofi Anathon (1867–1943) gikk han først igang med teologistudier, men gikk over til jus og ble cand.jur. i 1900.

Han fikk bevilling som overrettssakfører i 1902 og drev privat sakførerpraksis i Kristiania frem til 1908. Aall ble dr.philos. ved universitetet i Kristiania 1913 og dr.juris 1921 på ulike deler av sitt flerbindsverk Interessen som normativ idé.

7. februar 1907 ble han gift i København med Gerhardine Jochumine Gersdorff de Serène d'Acqueria Aall fra den adelige, danske godseierklasse. Med sin bakgrunn var Acqueria den økonomisk sterke halvdelen av ekteskapet, og hun skal ha finansiert Aalls forfatterskap.

Virke før andre verdenskrig

Strategidokument og vedtekter for Nordisk Folkereisning, med solkorset som symbol.

I tiden før, under og etter første verdenskrig drev Aall en utstrakt publikasjonsvirksomhet. I tillegg til hans filosofiske og juridiske avhandlinger og andre vitenskapelige arbeider, skrev han dikt og skuespill, aviskronikker og samtidskommentarer av forskjellig art. Et av hans hovedsynspunkter gjaldt britisk sjøherredømme og tollpolitikk, som han stadig angrep. Han talte varmt for Tysklands sak under den første verdenskrig, noe som skaffet ham mange tyske kontakter og en æresdoktorgrad i Berlin.

Aall var sentral i dannelsen av Nordisk Folkereisning i Norge i mars 1931 sammen med Frederik Prytz og Vidkun Quisling, og i den partipolitiske forlengelsen Nasjonal Samling i mai 1933.

Nasjonal Samling

Historikeren Hans Fredrik Dahl beskriver Aall som «en av de eiendommeligste skikkelser i NS-regimets brokete persongalleri». Han var en «Einzelgänger», en som gikk sine egne veier, og som «klarte å stelle til skjebnesvangre situasjoner» i den nazistiske politikken. I NS var han stadig på kant med Quisling og partiledelsen. På tross av dette ble han gitt betrodde verv, bl.a. som leder av Granskningskommisjonen av 1943, også kalt Aall-kommisjonen. Mandatet for dette utvalget var gjennom rettslige avhør å avsløre kongens og regjeringens angivelige dobbeltspill før 9. april, og påvise at nøytraliteten ble brutt gjennom underhåndskontakter med Storbritannia. Dette arbeidet rant ut i sanden, og Aall hadde da mistet all tro på NS og meldte seg ut i 1944.

Rettsoppgjør

Ved rettsoppgjøret etter krigen sies det i domsavsigelsen i landssviksaken mot Aall blant annet følgende om hans karakter: «Tiltalte er tydeligvis en meget ensidig innstillet person. Han har noen bestemte ideer som behersker ham. En av disse er at England gjennom alle år har hindret det han kaller «havenes frihet», og derfor er skyld i både den første og annen verdenskrig. Han synes å være ledet av et sterkt hat til England.»

Rettens flertall fant Aalls atferd så grovt forrædersk, ikke minst ved hans hatske utfall mot konge og regjeringen, og den 76 år gamle Aall ble dømt til 15 år i fengsel, men dommen ble ikke fullbyrdet av alders-og helbredshensyn.

Litteratur