Hestegjøpel
Hestegjøpel var en teknisk innretning som ble brukt til vannlensing og heising av stein fra gruver. Det var en hestevandring av varierende størrelse, oftest drevet av 2-3 hester. Den kunne heise tønner med opptil 200 kg stein fra dyp på opptil 200 meter. De kunne også brukes til å drive pumper for å tømme gruvesjaktene for vann. Gjøplene hadde kjegleformede overbygg, som ga gruvelandskapet et særpreg.
Ved Kongsberg Sølvverk ble hestegjøpel ble innført rundt 1670, da mengden av brutt stein hadde økt sterkt etter innføring av kraftigere fyrsetting. De var langt mer effektive enn de hånddrevne «hasplene», som bare kunne brukes på mindre dype skjerp. Et alternativ til gjøplene var drift ved hjelp av vannhjul og seinere også dampdrevne heise- og pumpeinnretninger. Hestegjøplene imidlertid var i bruk til rundt til 1870.
Drivingen av hver hestegjøpel ble satt bort etter lisitasjon, en auksjon hvor folk bød under hverandre på driveprisen. Gjøpeldrivere var mest bønder, som ofte delte drivingen seg imellom, slik at hver gård hadde faste driveuker hver måned.
Navnet «gjøpel» kommer av det tyske ordet for hestevandring: «Göpel». Det ble også kalt for «djeveldrivning».
.jpg)
Kilder:
- Berg, Bjørn Ivar: Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1958. (Norsk Bergverksmuseum) (1991).