Honning
Honning lages ved at bier omdanner nektar fra blomster til en søt, tyktflytende substans ved å tilsette et kjertelsekret. Honninga har omkring ti prosent høyere søtningsgrad enn sukker. Den har en særegen smak, som gjør den mindre egna enn sukker dersom man ønsker et nøytralt søtstoff, men som på den annen side kan bidra som smakssetning til kaker, sauser, marinader og annet. Navnet kommer fra germansk honang, som betyr 'den gylne'.
Før man begynte med industriell framstilling av sukker var honning det viktigste søtstoffet. Vi vet fra hulemalerier at man allerede for rundt 12 000 samla inn honning fra villbier, og i romersk tid ble birøkt utbredt i Middelhavsområdet. I Norge begynte man trolig ikke med birøkt før etter middelalderen, men det ble funnet bivoks i Osebergskipet fra omkring år 800, og importert honning nevnes i sagalitteraturen. Der opptrer den ofte i forbindelse med mjød, en alkoholholdig drikk laget av vann, honning og gjær. En norsk honningproduksjon av noe omfang kom først på 1800-tallet.
Honning tar smak etter nektaren biene samler inn. Ettersom de bare bruker nektar fra én sort blomster, får man spesielle former for honning, som lynghonning, lønnehonning, løvetannhonning og så videre.
I folkemedisin og naturmedisin har honning lenge vært i bruk. Kjemiske analyser har vist at dette har flere gode virkninger. Tatt innvortes gir den enzymer som hjelper med fordøyelsen av annen mat, og den inneholder alle de mineraler som skjelettet trenger, riktignok bare som sporstoffer slik at også må få tilskudd fra andre kilder. En særegenhet ved honning er at den ikke må gis til barn under tolv måneder, da den kan inneholde endosporer av Clostridium botulinum, en bakterie som kan utløse den potensielt dødelige forgiftninga botulisme. For voksne er ikke dette farlig, da tarmsystemet hos personer over omkring ett års alder forhindrer bakteriene i å formere seg. Til utvortes bruk har honning vært viktig i omslag, og det er påvist at den har antiseptiske og sårlegende egenskaper. Det er den lave pH-verdien (3,2 til 4,5) og lav vannaktivitet som sørger for at mikroorganismer ikke kan formere seg i honning som gir honninga disse egenskapene.
Det meste som produseres av norsk honning er svært tyktflytende, mer eller mindre en fast masse. Med unntak av honning fra nektaren av klokkelyng har den en tendens til å krystallisere seg over tid på grunn av det svært høye sukkerinnholdet. I mange andre land finner man mer tyntflytende honningsorter, som i mindre grad krystalliserer seg. En effekt av honningas antiseptiske egenskaper er at den ikke blir skjemt eller muggen; selv når den har krystallisert seg er den helt trygg å spise, selv om den da er mindre egna som pålegg på grunn av den harde konsistensen. Brukes den i bakverk, som søtning i te eller på annen måte løses opp smaker den fortsatt det samme etter krystallisering.
Se også
- Birøkt (om honningproduksjon).