Lillestrøm Dampsag og Høvleri
Lillestrøm Dampsag & Høvleri ble bygd i 1869 med midler fra et aksjeselskap på åtte personer. I begynnelsen ble sagbruket kalt Hønensaga etter en av aksjeeierne og initiativtakerne, overbanemester og ingeniør Johan Chr. Hønen, men bruket ble vanligvis kalt Dampsaga eller Lillestrømbruket. Hønen sørget for at bruket ble anlagt på den statseide tomta like ved Lillestrøm stasjon. Tomta var ideell for sagbruksvirksomhet, for der lå det allerede et sidespor til jernbanen, og det flate terrenget passet ypperlig til fabrikklokaler og lagerplass for trelast. Dessuten lå sagtomta ved elvebredden, og det kunne bygges kjerrat ned til tømmeret som enten ble fløtt på Nitelva eller slept hit med dampslepebåt fra Fetsund lenser. Sagbruket holdt det gående til 1965, da det ble ødelagt i en brann.
Oppstarten
Rundt 1870 satset andre enn kapitalsterke skogeiere og trelasthandlere på sagbruksvirksomhet fordi opphevelsen av sagbruksprivilegiene ga anledning til det. Grunnleggerne av Dampsaga tilhørte en ny type gründere som satset innen skurlast og treforedling. Ingeniør og overbanemester Johan Chr. Hønen og ingeniør Chr. Theiste var typiske representanter for yrkesgrupper som ble skapt av den industrielle revolusjonen. De andre aksjonærene var malermestrene H. H. Hjerleid og A. Petersen, murermester Clement Johansen, amtsagronom Bernhard Kjekstad, gårdbruker og skogeier Søren A. Vestbye og inspektør Johannes A. Hvalstad. Sistnevnte ble brukets bestyrer og drivende kraft fram til 1918.
De åtte aksjonærene satset til sammen kr 48 000 på tiltaket. Summen kan illustreres med dette eksempelet: Inngangsbilletten til interesseselskapet på kr 6000 tilsvarte en tømmerdrift på vinterstid på ca 2000 kubikkmeter utført av en arbeidsstokk på 15-20 mann og to-tre hester.[1] Bruket hadde en eventyrlig økonomisk utvikling i perioden 1869-1918, og veksten skyldtes akkumulerte overskudd. Aksjekapitalen økte fra kr 420 000 i 1880 til kr 700 000 i 1900, og den ble oppskrevet til 1 260 000 i 1901.[2]. De åtte aksjonærene bevilget seg klekkelige utbytter.
Tiltak for å unngå økonomisk krise
Konjunktursvingningene i trelastnæringen etter 1875 medvirket til økonomiske vanskeligheter for skogbruksnæringen i perioder fram til midten av 1890-åra. Som svar på prisfallet på trelast i 1880-åra ble produksjonen ved bruket økt, og driften ble rasjonalisert ved at ny teknologi ble tatt i bruk. De nye maskinene reduserte arbeidsstokken fra 188 i 1890 til 120 i 1900. Et annet tiltak som ble gjennomført når fortjenesten uteble i nedgangstider, var å sette i verk full driftsstans og permittere arbeiderne. I disse periodene kjøpte bruket tømmer til lavest mulig pris, og bruksbestyreren som hadde nese for oversjøisk trelastbehov, sørget for eksport av trelastlagrene. Dessuten presset bruket arbeidslønningene ned ved å benytte lavere betalt svensk arbeidskraft.
Bruket gikk med overskudd i de økonomiske kriseåra i 1880-åra, og det ble bygd opp et reservefond. Dette fondet og annen kapital som ble lagt opp mellom 1870 og 1875, ble benyttet til å modernisere og utvide bruket.
Investeringer i krisetider
Fram til 1910 ble det gjort betydelige investeringer. Da den økonomiske krisen satte inn i 1874, ble bruket utvidet med flere driftsbygninger, ny dampkjele, en større dampmaskin, plankekløvsag, balansekappsag, høvelmaskin og en spesialmaskin for produksjon av tønnestaver. Det ble bygd ny bestyrerbolig og to nye arbeiderboliger for 20 familier. Bestyrerboligen ble renovert i 2010.
Enda en fornying av bruket ble gjort i det gode driftsåret 1899 ved at større og mer moderne maskiner ble innkjøpt, flere saggrinder installert og ny kjerrat bygd. Ved utløpet av Akerselva i Kristiania ble det kjøpt tomt for lagring av trelast som skulle eksporteres.
I 1901 gikk bruket med sitt første tap, men allerede i 1902 hadde det igjen et solid driftsoverskudd. Hovedgrunnen var at Australia trengte trelast, og bruket eksporterte flere tusen kubikkmeter dit. Det samme året ble fabrikkområdet utvidet med 70 dekar.
Brann i 1880
Sagbruksbygningene ble totalskadet av brann i 1880. Eierne kjøpte i 1881 den konkursrammede Brandvalsaga, og nye bygninger ble reist på Brandvaldsagas tomt. De gamle bygningene ble også benyttet.
Skogkjøp
Fra 1894 begynte brukseierne å kjøpe opp betydelige skogsområder på Hadeland, i Brandval, i Nord-Odal kommune og Elverum. I denne første fasen kjøpte bedriften 70 000 dekar produktiv skog til en verdi av 555 000 kr.[3]. Dampsaga var da et gjeldfritt og toppmoderne sagbruk med en aksjesekapital på 1,3 mill. kr.
Gode tider under første verdenskrig
Sagbrukene økte produksjonen under første verdenskrig pga stor etterspørsel etter foredlet trelast i England og Frankrike, og særlig gjorde Lillestrøm Dampsag & Høvleri det godt i disse fire årene. Denne anerkjente pengemaskinen var ettertraktet, og bruket ble solgt i 1918. Før salget gikk i orden, besluttet de gamle eierne å skrive opp aksjekapitalen. Oppskrivningen skjedde i den mest aktive jobbetida, og selskapets aksjeverdi var derfor kunstig. Bruket ble likevel solgt til et enda høyere beløp.
.
Nye eiere, nytt selskap
Bruket var attraktivt som investeringsobjekt, men det var svært vanskelig å bli aksjonær. Demningen brast ved at aksjene til en av grunnleggerne, Bernhard Kjekstad, ble solgt i 1911 gjennom flere ledd til firmaet Mads Wiel Stang. Etter noen år med uenighet om aksjeprisene overtok firmaet uventet ledelsen av bruket i 1918 sammen med kjente ledere i norsk skogbruk og forretningsliv. Det nye selskapet som nå hadde 231 aksjer, var fordelt på eiere av de største skogeierne og trelastfirmaene i landet. Firmaet Mads Wiel Stang var den største aksjonæren med 25 % av aksjene. Blant de andre 33 aksjonærene var flere kjente navn fra skogeierkretser.
Fra store driftsoverskudd til økonomisk krise
1919 var brukets beste driftsår. Verdien på selskapets skoger ble skrevet opp, og aksjonærenes utbytte dette året ble satt til 6 %, dvs. kr 350 000 pr. aksjonær. De to-tre første åra etter krigen var gode tider for norsk trelastnæring, og det skyldtes stor utenlandsk etterspørsel. Våren 1921 kom krisen. Hovedårsaken var svikt i den internasjonale etterspørselen etter foredlet trevirke.
Den ble forsterket av den økonomiske innstrammingspolitikken som Stortinget satte i verk for å redde norsk økonomi. Kroneverdien ble skrevet opp, og det førte til at prisene sank. Dette ble et mareritt for sagbruket som i forbindelse med overtakelsen i 1918 hadde tatt opp lån med inflatorisk kroneverdi. Lånet skulle nå betales tilbake under deflasjonen som varte til slutten av 1920-årae. Flesteparten av de 23 aksjeeierne gikk personlig konkurs i 1920-åra, og firmaet Mads Wiel Stang ble oppløst.
For å imøtekomme gjeldsavdrag og renter ble avvirkningen i egne skoger særlig høy, og i tillegg ble aktiviteten ved bruket intensivert. Likevel tjente ikke bruket penger. Dette var i tråd med trenden i skogbasert industri under depresjonen i mellomkrigstida da eksportprisene sank raskere enn bedriftene rakk å skjære ned produksjonskostnadene.
Styret la dessuten fram en plan om en vidtgående rasjonalisering, men bankene ville ikke gi lån. Den norske Creditbank krevde i 1928 gjelden umiddelbart. I realiteten var bruket konkurs. Redningen ble at bruket ble solgt i 1930 til Norsk Trelast Industri A/S som besto av tre andre sagbruk og høvlerier. I 1932 skiftet selskapet navn til A/S Lillestrøm Dampsag & Høvleri’s skoge.
Krakket ved Lillestrøm Dampsag & Høvleri var som ellers i sagbruksnæringen i mellomkrigstida. I Lillestrøm derimot greide de to brukene Skedsmo Dampsag & Høvleri og Egeberg Bruk seg gjennom krisen fordi de drev med moderne teknologi. Av den grunn fikk de et driftsoverskudd i motsetning til Dampsaga som drev med gammeldags teknologi.
Lillestrømskogene A/S
Lillestrøm Dampsag & Høvleri’s skoge utgjorde skogområder, gårdsbruk, sagbruk, møller og elektrisitetsverk. Selskapet klarte å holde sagbruket i Lillestrøm gående med større og mindre tap fram til 1937 da det gikk med små overskudd fram til 1940. I 1938 skiftet selskapet navn til Lillestrømskogene A/S. Selskapet ble oppløst i 1993.
Brannen i 1965 avsluttet virksomheten
Under andre verdenskrig produserte bruket både for sivile formål og for okkupasjonsmakten som hadde et umettelig behov for trelast. Etter krigen var det tre bruk igjen i Lillestrøm med litt over 300 arbeidere. I tillegg til Lillestrøm Dampsag & Høvleri var det drift ved det nye Skedsmo & Egeberg Bruk og ved Øieren Sagbruk. I tillegg hadde impregneringsverkene 125 arbeidere.
De første åra etter krigen var etterspørselen stor, og alle sagbrukene gikk godt, men i 1950-åra begynte nedgangen. Annen industri ble etablert i Lillestrøm, og mange valgte andre arbeidsplasser framfor trelastbedriftene. Dessuten hadde sagbrukene mindre økonomisk betydning for kommunen.
Brannen i 1965 satte stopper for Lillestrøm Dampsag & Høvleri. Bare dampmaskinhuset med fyrhus og pipe sto igjen, men pipa og fyrhuset ble revet. Maskinhuset inneholder en dampmaskin av typen Bolinder Horisontal Tvilling som ble produsert i Stockholm i 1899. Disse industriminnene er de eneste som står igjen etter 100 års sagbruksvirksomhet i Lillestrøm.
Kilder og litteratur
- Halberg, Paul Tage: Aktieselskapet Lillestrøm Dampsag & Høvleri/Lillestrømskogene A/S 1869-1993. Gjøvik 2004.
- Hals, Harald (1934): Lillestrøms historie. I. Lillestrøm 1978. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Hals, Harald (1934): Lillestrøms historie. II. Lillestrøm 1978. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hodne, Fritz: Norges økonomiske historie 1815-1970. Bergen 1981.
- Kiær, A. Th.: Akershus Amt 1814-1914. En oversight over amtets økonomiske og kulturelle utvikling i hundreaaret 1814-1914 med enkelte oplysninger fra de senere aar. Kristiania 1921.
- Sejersted, Francis: «Teknisk utvikling i sagbruks- og treforedlingsindustrien under krisen i 1880-årene.» I Vekst gjennom krise. Oslo 1982.
- Wiig, Jan: «Trelastindustrien.» I Mamen, H. Chr. (red.): Akershus. Bygd og by i Norge. Oslo 1981.