Ingeborg Akeleye

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Ingeborg Frederika Akeleye (født 13. mai 1741 i Danmark, død 2. juni 1800 i Sverige) var adelskvinne, og levde et hendelsesrikt liv som ble stående som en illustrasjon på konflikten mellom adelskvinners ufrihet og dragningen mot et mer selvstendig liv. Hun opplevde samlivsbrudd og samboerskap, og ser ut til å ha forsøkt å styre sitt eget liv samtidig som mennene rundt henne hele tiden tok kontrollen.

Slekt og familie

Hun var datter av kommandørkaptein og overlos i det sønnafjelske Jens Werner Akeleye (1703–1772) og Martha Bruun (1710–1797). Faren tilhørte den dansk-norske adelsslekta Akeleye.

I 1763 ble hun gift for første gang i København med jernverkseier Herman Løvenskiold (1739–1799). Han var sønn av kanselliråd Herman Løvenskiold og Margrethe Deichman fra slektene Løvenskiold og Deichman. Dette ekteskapet endte i separasjon den 31. mars 1766; vi skal komme tilbake til skandalen rundt dette lenger ned.

Fra 1767 til 1783 var hun samboer med grev Christian Conrad Danneskiold-Laurvig (1723–1783).

Hun ble så etter grevens død gift med legasjonssekretær Carl Ingman Manderfeldt (1747–1813), som var sønn av landskamrer Jonas Ingman og Maria Sandberg.

Liv og virke

Det første ekteskap, som ble inngått da hun var 22 år gammel, var arrangert av faren. Året etter at hun ble gift med Herman Løvenskiold var de på besøk hos hennes far i Tønsberg, der de ble kjent med grev Christian Conrad Danneskiold-Laurvig. Han hadde i 1762 arva Larvik grevskap etter broren Frederik Ludvig Danneskiold-Laurvig. De var sønnesønner av Ulrik Fredrik Gyldenløve, og dermed oldebarn av Frederik III. I 1764 var han i Norge for å se til sitt gods, og han besøkte Jens Werner Akeleye hjem flere ganger under dette oppholdet.

I 1765 ble så grev Danneskiold-Laurvig forvist fra hoffet i København, etter at han skal ha bortført ei skuespillerinne. Han bosatte seg da i grevskapet sitt, og tok opp igjen vennskapet med ekteparet Løvenskiold. Herman Løvenskiold hadde en baktanke med å bli god venn med greven. Det var nemlig en konflikt rundt sirkumferensen til Fossum Verk, som støtte opp mot sirkumferensen til Fritsø jernverk som greven eide. Det var viktig at sirkumferensen var omfattende nok, ettersom dette var området der bønder var pålagt å produsere trekull til verket.

Løvenskiolds plan slo spektakulært feil. Det viste seg at det å bortføre skuespillerinner ikke var det eneste greven hadde på sitt repertoar; det utvikla seg også et kjærlighetsforhold mellom ham og Ingeborg Akeleye. Da Løvenskiold fant ut det krevde han separasjon. Hennes far førte forhandlinger på hennes vegne, og han var tydeligvis en hard mann. Separasjonskontrakten medførte at Løvenskiold måtte betale 13 000 riksdaler.

Som separert var Ingeborg Akeleye nå under farens vergemål. Han kunne bestemme hvor hun skulle bo, og han bestyrte hennes midler. Summen som ble betalt av Løvenskiold ser det ut til at han underslo det meste av. Han skal i tillegg til å være grådig også ha vært brutal, og Ingeborg søkte tilflukt hos venner. Først var hun hos sorenskriver Jens Friis på Falkensten. Deretter bodde hun en tid hos Kaj Brandt på Hadelands glassverk, og så hos kaptein d'Orchimont ved Strømstad i Sverige. Faren klagde til kongen over at hun hadde rømt fra ham. I mai 1767 ble det nedsatt en kongelig kommisjon bestående av justitiarius Christian Magnus de Falsen d.e. og Christianias politimester Mathias Stub. De som var mistenkt i saken, samt rundt 70 vitner, ble innkalt til avhør. Jens Friis fikk forklart seg, men så ble undersøkelsen brått lagt ned på kongens ordre. Etter all sannsynlighet hadde greven brukt sin innflytelse som adelsmann og nær slektning av kongen. I oktober 1767 ble farens vergemål oppheva.

Ingeborg Akeleye var dermed ei fri kvinne, med samme rettigheter som enker hadde. Greven hadde, under hennes flukt fra faren, blitt enkemann. Dermed bosatte hun seg hos ham. Han hadde lovet henne at de skulle gifte seg, men det løftet holdt han ikke. I stedet ble de samboere. I 1767 kunne han reise tilbake til København; bortføringsskandalen var nå glemt. Men han fikk økonomiske problemer der, og Johann Friedrich Struensee oppheva adelens vern mot å bli satt i gjeldsfengsel. Fra 1771 bodde han igjen i grevskapet sitt. Ekteparet bosatte seg der på gården Rolighed i Hedrum. Denne gården ble oppretta ved at de kjøpte Smør-Rauan og Gulle-Rauan, slo dem sammen og bygde en herskapelig bolig der.

I april 1783 døde greven. Ingeborg Akeleye ble allerede i november samme år gift med den svenske diplomaten Carl Ingman, som senere tok navnet Manderfeldt. Han hadde vært i Norge siden 1778, da han flykta fra Sverige etter anklager om underslag. De to hadde kjent hverandre en tid, ettersom han var godsintendant hos greven. Gjennom Ingeborg fikk han tilgang til skogen ved Rolighed, og der drev han rovhugst i strid med reglementet for grevskapet. Etter at arvetvisten om grevskapet var løst i 1785 kom Christian Ahlefeldt-Laurvig inn som ny greve, og han kjøpte ut ekteparet ved å betale en drøy overpris for Rolighed. Ingeborg hadde også penger, for grev Danneskiold-Laurvig hadde sørget for å testamentere 13 000 riksdaler til henne. Ekteparet bosatte seg deretter i en herskapelig bolig i Christiania.

Manderfeldt forsøkte å bøte på sitt forhold til Sverige, og opptrådte flere ganger som politisk agent for Gustav III. Hans håp var å få stillingen som svensk visekonsul når den ble ledig. I 1787 ble den det, men han fikk den ikke. Paret reiste da til København, der de bygde et stort hus på Karlso ved Tårbæk. Dette ble dyrt for dem, og formuen krympa raskt. Manderfeldt forsøkte seg på flere politiske krumspring, blant annet for å få på plass en skandinavisk allianse, men det kom ikke noe ut av det.

På høsten 1798 brøt ekteparet opp fra København og bosatte seg på hans slektsgård Ekarebol i Sverige. Der måtte de klare seg med et par som. Ingeborg ble syk, og de flytta til Vänersborg der det var mulig å få bedre legehjelp. Den 2. juni 1800 sovna hun inn i deres hjem. Manderfeldt ble boende i Vänersborg i noen år, var så i Gøteborg en tid, og døde i fattigdom i Vänersborg i 1813.

Litteratur

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Ingeborg_Akeleye&oldid=1328226»