Jon Skolmen
Jon Skolmen (født 1. november 1940 i Oslo, død 28. mars 2019 samme sted) var skuespiller, artist og revyforfatter. Han ble en av våre mest kjente komikere, og huskes særlig for sitt samarbeid med Trond Kirkvaag i flere prisvinnende bidrag til Montreux-festivalen og for de fem filmene i serien Selskapsreisen der han samarbeida med Lasse Åberg.
Slekt og familie
Han var sønn av lærer John F. Skolmen og Astri Skolmen f. Jensen. Faren var sønn av lærer og kunstmaler Kristian Skolmen (1863–1946), som var fra gården Skolmen i Nordre Land, og nevø av kvinnesaksforkjemperen Thora Skolmen (1868–1933).
Hans søster Eli Skolmen Ryg ble fjernsyns- og filmregissør. Hennes døtre Hege Schøyen og Anne Ryg, Jon Skolmens nieser, er begge skuespillere.
I 1966 ble Skolmen gift med Kirsti Elisabeth Halvorsen (1945–1994). De fikk barna Tine Skolmen (f. 1967) og Christian Skolmen (f. 1970), som begge er skuespillere
Liv og virke
Han vokste opp i Oslo. På skolen ble han kjent for sine kjappe replikker, og han ble regna som klassens klovn. Det er ikke alltid noe godt utgangspunkt for ei karriere, men i Skolmens tilfelle skulle det komme til å bli noe ut av humoren. Han tok examen artium fra Berg gymnas og debuterte på scenen i 1960, i en russerevy som ble satt opp av Einar Schanke. Etter gymnaset ble han vikarlærer i gym en periode. Han gjennomførte militærtjenesten på Luftforsvarets stasjon Vardø, der han grunnla leiravisa Stormposten i 1962.
I 1963 fikk han så jobb som innspillingsleder i NRK Fjernsynet. Han ble så programmedarbeider i barne- og ungdomsavdelinga i 1967, og i 1970 begynte han i underholdningsavdelinga. Etter sytten år i NRK ble han så skuespiller, revyartist og forfatter på frilansbasis i 1980.
I tida i barne- og ungdomsavdelinga ble han kjent for serien Jon med skrivemaskinen. Egentlig het den Jonnnnnnnnnn – som vel må være en referanse til skrivemaskintaster som lett hang seg opp – og mange omtaler den som Jon og en skrivemaskin. Han var også blant annet med i programmet Lekestue, og han lagde Playschool, Excuse me! for BBC.
I 1974 vant han sammen med Trond Kirkvaag og Andreas Diesen pris for The International Wall-to-Wall Show. Flere priser fulgte: I 1976 for The Nor-Way to Broadcasting (Rundkast om kringkasting) sammen med Kirkvaag og i 1976 for Toget sammen med Knut Aunbu og Johnny Bergh.
Filmen Selskapsreisen kom i 1980, og ble fulgt av fire filmer til i serien. Den siste var Helsereisen – en smal film fra 1999. I 1985 deltok han i den svenske komiserien Nöjesmassakern sammen med blant annet Sven Melander og Åke Cato. Han var også med i flere norske filmer, og en må spesielt nevne Plastposen fra 1986 der han skrev manus, hadde regien og spilte hovedrollen.
Som revyskuespiller turnerte han med Dizzie Tunes i Norge og Sverige. I 1999 prøvde han seg også på et annet format med standup-showet Mitt liv som Jon - Et Jon-man-show med Skolmen. På teaterscenen har han fått gode kritikker, ikke minst for rollen som frukthandleren Schultz i Cabaret på Oslo Nye Teater i 2000.
Skolmen var også svært glad i jazz, og stilte opp som konferansier på flere jazzkonserter og -festivaler, blant annet på Oslo Jazzfestival. Skolmen var også konferansier sammen med Trond Viggo Torgersen på Hortensfestivalen i 1978, på den legendariske festivalen der Bob Marley var det store trekkplasteret.
I 2007 mottok han Leonardstatuetten, som regnes som norsk revys gjeveste pris. I 2009 fikk han Komiprisens hederspris.
Skolmen uttalte i 2015 at han ikke kom til å stå på scenen mer.
Ettermæle
Jon Skolmen sovna den 28. mars 2019 inn med familien rundt seg, og med jazz på radioen heter det i dødsannonsen. Familien ba om donasjoner til demens- og alzheimerforskning i stedet for blomster.
Han ble bisatt fra Fagerborg kirke 24. april 2019, og er gravlagt i familiegrav (tilhørende kona Kirstis familie) på Vestre gravlund i Oslo.
I et minneord i Aftenposten 29. mars 2019, skrevet av Mona Levin, ble Jon Skolmen beskrevet slik (utdrag):
| Jon Skolmen var den som stoppet opp, smilte og spurte hvordan det sto til. Han hadde det aldri for travelt. Øynene glitret uten at han brukte krefter på det – han bare var sånn. Dette blikket, det vennlige smilet og den ekte omtanken er ikke til å glemme. ... Han kunne kunsten å more uten å si stygge ord eller snakke stygt om andre mennesker. | ||
Litteratur og kilder
- Jon Skolmen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Jon Skolmen bisettes etter påske, VG. Publ. 2019-04-04, lest 2019-04-08.
- Teige, Egil: Jon Skolmen i Norsk biografisk leksikon.
- Aftenposten 29. mars 2019: minneord over Jon Skolmen av Mona Levin.