Kirkeklokker
Kirkeklokker ble trolig først brukt klostre i Nord-Afrika, og kom til Europa i første halvdel av 500-tallet. Hensikten var å kalle de troende til messe eller bønn, og etter hvert ble de også tatt i bruk som varslingssystem for brann eller annen fare. De første norske kirkeklokkene kom på plass nokså kort tid etter kristninga av landet, og de første norskstøpte klokkene kom på 1200-tallet.
Bruken av kirkeklokker var avgjørende i tida før ur ble vanlige. Selv med et solur kunne det være vanskelig å vite når man måtte gå til kirke. Derfor ble munkene i klostre og soknebarna i menighetene kalt til kirke med klokkeklang. I et førindustrielt samfunn, der det var lite bakgrunnsstøy, kunne klangen bære svært langt. Selv om det i dag ikke er det samme praktiske behovet for klokkeringing, er det en tradisjon som har fått svært stor betydning, og for mange kristne er den en markering man ikke kunne tenke seg å være foruten. For andre er den i dag først og fremst en kilde til irritasjon over å bli vekka tidlig på en søndag.
Det tekniske
Kirkeklokker lages normalt av bronse, bestående av 22 % tinn og 78 % kobber. Mange steder har man også blanda inn en liten sølvgjenstand; det har ingen effekt på lyden eller klokkas styrke, men var en rent symbolsk offerhandling. Lyden oppstår når kolven som henger i midten treffer innerveggen av klokka. Det er to måter å gjøre det på: Enten kan klokkestativet være hengsla slik at selve klokka vipper når man trekker i et tau eller setter i gang en motor, eller man kan ha et tau bundet i kolven og slå med denne. Det siste er en vanlig løsning for mindre klokker.
De eldste klokkene ble laget uten særlig tanke på tonen. De var heller ikke alltid laget i bronse, men i billigere materialer som ikke nødvendigvis ga noen god klang, men som lagde nok lyd til å tilkalle seg oppmerksomhet. De støpte bronseklokkene hadde gjerne bikubeform, med jevn tykkelse på godset. Dete ga en disharmonisk klang. Den formen vi i dag tenker på som klokkeform førte til at man kunne lage klokker med en mer behagelig klang, og man kunne ved å støpe i riktig tykkelse bestemme tonen. Dermed ble det også mulig å kombinere flere klokker uten at tonene skar mot hverandre. Å få klokker til å klinge riktig er også avhengig av riktig oppheng og riktig ringeteknikk. Dette er et eget fag, campanologi etter italiensk campanile, som betyr '(frittstående) klokketårn'.
Innskrifter
I middelalderen ble det vanlig å ha innskrifter på klokkene. Ofte knytter den seg til innvielsen, og kan inneholde klokkas navn, giverens og klokkestøperens navn og årstallet den ble støpt. Dersom klokka er støpt med metall fra ei eldre klokke er det ikke uvanlig at dette er nevnt. Det kan også være en fyndig setning eller et bibelord i innskriften.
De eldste norske klokkene har gjerne runeinnskrifter. De kan stå baklengs, noe som har blitt tolka som at det er besvergelser. En annen forklaring er at klokkestøperen ikke tenkte på at runene måtte speilvendes i forma; dette er noe man ofte ser at de ikke tenkte på i avtrykk i metall, tegl og andre materialer. Vi ser nemlig at enkelte av tekstene som står baklengs er helt normale innskrifter, uten noen elementer av besvergelser.
Innvielse
Kirkeklokkene fikk etter hvert en så viktig plass i folks bevissthet at de ble innvia i en egen seremoni når de kom på plass i kirkene. Dette gjøres fortsatt i Den katolske kirke og enkelte andre kirkesamfunn, og minner om en dåpsseremoni. Klokka stenkes med vievann og får sitt navn, og man ber om at den skal kalle de troende til bønn gjennom lange tider.
Ringeskikker
Først noen tekniske detaljer – det finnes tre måter i bruke klokkene på:
- Ringing er når klokka svinger. Dette gir tydelige slag som bærer langt og har en klar tone og klang.
- Kiming er når man slår raskt med kolven mot klokka. Dette bærer mindre, men gir en mer oppstemt klang som brukes ved fest og høytider.
- Klemting er langsomme slag med kolven mot klokka. Dette brukes ved sorg og når det ellers skal slås enkeltslag.
Vi vet lite om hvordan klokkene ble brukt i Norge i middelalderen. Først på 1600-tallet har vi tydelige beskrivelser. Det ble da vanlig å ringe tre ganger før gudstjeneste. På festdager var det vanlig å kime mellom ringingene. Det ble også vanlig å slå tre ganger tre slag etter høymesse. Dette er en levning fra den katolske Angelus-bønnen. I kirkeritualet av 1685 ble det også stadfesta at det skulle ringes når presten gikk på prekestolen. Det var vanlig å ringe ved begravelser, noe det ble tatt betalt for. I eldre kirkebøker kan man noen ganger se notater om hvor mange klokker det ble ringt med og hvor lenge. Kjøpstedene satte egne priser, mens det på landet kosta fra 1 til 4 mark avhengig av hvor lenge det skulle ringes. Ved dødsfall i kongefamilien skulle alle klokker ringe.
I 1734 ble det bestemt ved kongelig forordning at alle kirke i Norge skulle ha minst ei klokke, og at den ikke skulle henge i selve kirkerommet. Dersom kirka ikke hadde tårn måtte det enten bygges en takrytter, eller den kunne plasseres i en støpul.
I Den norske kirke er klokkeringing nå regulert i Regler for bruk av kirkens klokker, vedtatt i 2015. Det skal ringes tre ganger før gudstjeneste, den siste gangen rett før den begynner. Etter høymesse ringes det tre ganger tre slag. På julaften, påskeaften og pinseaften ringes og kimes det i én time. Etter gravferd og i forbindelse med konfirmasjon, vigsel og andre handlinger skal det også ringes. Som vi ser er dette praktisk talt samme ordning som på 1600-tallet. Klokkene inngår også i varslingssystemet for katastrofer og mobilisering, selv om tyfoner og andre varslingsmetoder nå er viktigere.
I Den katolske kirke er det også vanlig å ringe tre ganger før messe. Inne i kirka er det også ei mindre klokke som det ringes med når presten kommer inn i kirkerommet. Her har man ikke tradisjonen med å ringe tre ganger tre slag ved avslutninga, men denne ringinga kan brukes under bønnen Angelus. På store festdager ringes det ofte lenger, men i Norge er det vanlig å begrense seg noe i forhold til det man kan oppleve i katolske land.
I andre kirkesamfunn varierer bruken av klokker. Noen har det ikke i det hele tatt, mens andre har liknende bruk som Den norske kirke. Et eksempel på dette er Den anglikanske kirke. Ortodokse kirker har også liknende regler, men ringer ofte lenger med klokkene, og kan bruke serier med symbolverdi, for eksempel serier på tre ganger tre slag gjentatt tolv ganger – tall som symboliserer treenigheten og disiplene og som dermed ikke bare minner folk på at de skal til kirke, men hvorfor de skal det.
Sagn og folketru
Det er mange sagn knytta til kirkeklokker. Et eksempel er klokka i Hedalen kirke, ei stavkirke som lenge sto ubenytta og som ble glemt. En bjørnejeger skal ha skutt ei pil som traff kirkeklokka, og dermed ble den gjenoppdaga.
I folketrua ble det sagt at metallspon eller irr skrapt fra kirkeklokker hadde en helbredende virkning.
Se også
- Olsen Nauen klokkestøperi, produsent siden 1846.
Litteratur og kilder
- Kirkeklokker i Norsk historisk leksikon.
- Kirkeklokker i Store norske leksikon.
- Kirkeklokke på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Regler for bruk av kirkens klokker, Den norske kirke.