Kirkeklokker ble i middelalderen særskilt innviet. Eldre bestemmelser om bruk av kirkeklokker er få og sparsomme. Senest på 1600-tallet ble det vanlig å ringe 3 ganger før høymessen begynte (sammenringing), og på de tre festdager i høytidene dessuten å kime mellom de tre ringinger, på kvelden før førstedagene og på alle søn- og helligdager mellom påske og pinse. Det ser også ut til å ha vært vanlig å ringe 9 slag ved avslutningen av høymessen. Kirkeritualet 1685 belegger skikken å ringe med kirkeklokker i forbindelse med at presten gikk på prekestolen. Utenom gudstjenester var kirkeklokkene særlig i bruk ved begravelser; for slik fantes egne satser i kjøpstedene, mens det på landet skulle betales 1–4 mark (C.5. no. lov 2-21-33). Kirkeklokker kunne også brukes i alle landets kirker for å markere dødsfall i den kongelige familie. Forordn. 13/8 1734 bestemte at hver kirke skulle ha minst én kirkeklokke, og den skulle ikke henge inne i selve kirkerommet, men dersom kirken ikke hadde eget tårn, skulle den plasseres i en støpul på taket. I folketradisjonen finnes mange sagn om forsvunne eller stjålne kirkeklokker. Det er også kjent at man kunne skrape metallspon eller irr av kirkeklokker for å helbrede sykdom. A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
