Kirkens SOS i Oslo 1974–2014

Kirkens SOS i Oslo. 40 – års jubiléum 1974 - 2014

Bakgrunn, åpning og første år

Allhjelpsenter

Bakgrunnen for opprettelsen av Kirkens SOS i Oslo var en arbeidsgruppe som styret i Oslo Indremisjon nedsatte 16. mars 1972, med mandat til å planlegge Allhjelpsenter. Den besto av Hans Chr. Lier, Tale Moi, Siggen Myhre, Sigvart Riiser og Otto Hauglin som formann. Det ble holdt tilsammen fem møter, hvorav ett sammen med Einar Lundbye. I sin rapport av 15. juni konkluderte gruppen med at Oslo Indremisjon burde opprette et slikt senter, og legge det til Bogstadveien 49 c, hvor Kirkens Nattjeneste holdt til. I sin begrunnelse kom gruppen til at det forelå et enormt behov for sjelesorg og kristen medmenneskelighet i Oslo. I dette lå det et klart kall til innsats. Den foreslo at en startet opp med få tilbud, og etter hvert utvidet som man vant erfaringer. Man burde satse på å bygge ut og gjøre skikkelig kjent et effektivt heldøgns telefonvaktsystem og et tilsvarende sjelesørgertilbud, hvor folk kunne komme til senteret for samtale. Gruppen drøftet lokalitets behovene, og kom fram til at man ville be styret i Oslo Indremisjon om å overveie og eventuelt treffe tiltak for å frigjøre annen etasje i Bogstadvn 49 c til formålet. Plasseringen i annen etasje ble ansett som særlig gunstig, blant annet fordi man hadde leiligheten og de øvrige møtelokaler og kapellet som kunne benyttes til kurs for medarbeidere o.l. Senteret ville fra begynnelsen av være avhengig av forskjellig typer personell. Man ville trenge grupper av forbedere og givere, og frivillige som kunne arbeide med praktiske gjøremål, og andre som kunne fungere som støttekontakter. Det ville bli nødvendig å trene frivillige som kunne gå inn i telefontjenesten. Gruppen regnet med at det til enhver tid var behov for minst 25 frivillige, dersom man ønsket å drive på heldøgnbasis. Behovet for fast ansatt personell ble vurdert slik, at det allerede fra starten skulle tilknyttes tre personer i full stilling. Det rent administrative, markedsføringen, treningen av medarbeidere, kontakten med forbedere og givere, og ikke minst driften av et heldøgnsenter, ville gjøre det vanskelig å klare seg med færre. I sin oppsummering foreslo gruppen at man ikke tok sikte på å åpne senteret før tidligst 1. januar 1973.

SOS-utvalg

På møte vedrørende Allhjelpsenter 7. desember.1972, redegjorde generalsekretær Olaf Hillestad for den økonomiske situasjon og mulighetene for lokale. Budsjettet for 1973 regnet med opprettelsen av et senter. Lokaliteter ville være rede i Bogstadveien 49 c i løpet av året. Senteret måtte ta sikte på akutt sjelesorg. Man kunne oppsøke det, telefonere eller på annen måte søke kontakt. Man ville delvis bli hjulpet på stedet, delvis kanalisert til de rette kontakter. Den nåværende Kirkens Nattjeneste måtte rimeligvis inngå i det nye senteret. Tjenesten måtte innordnes i Kirkens Telefontjeneste i det hele. Den ble nå søkt utviklet på landsbasis. Senteret måtte fungere som et hellig samfunn. Når det gjaldt telefon, var det viktig at man straks søkte om to nye linjer. Det ble også foreslått at styret i Oslo Indremisjon burde oppnevne en gruppe for å drive senteret fram. Gruppen, som ble benevnt SOS-utvalget, besto av hovedprest for Kirkens Nattjeneste Hans Chr. Lier, Siggen Myhre, Sigvard Riiser, Marit Hammerstad, Kari Westborg, Ingerid Meraas, Otto Hauglin, Torill Førsund og Tom Blekstad som sekretær.

Styrevedtak i Oslo Indremisjon

Saken om å opprette et senter for samtale og sjelesorg ble behandlet på styremøte i Oslo Indremisjon 29. januar 1973. Det ble fattet følgende vedtak: ”Styret vedtar å fremme forslag til representantskapet 1. mars 1973 om at Bogstadveien 49 c II innredes til senter for samtale og sjelesorg og at leder ansettes.” Styret gikk i dette vedtaket også inn for at man i første omgang ansatte en person som leder, i den hensikt å forberede starten av senteret og legge til rette kurser for frivillige. Lokalene i Bogstadveien 49 c var nå fraflyttet og var klare til å innredes til sitt formål. På møte i SOS-utvalget 7. mars 1973 ble det orientert om, at hjelpeprest Sverre Stoltenberg i Domkirken i Stavanger tok i mot kallet å lede senteret. Han ville imidlertid fra august til januar bo på Modum Bads Nervesanatorium og gjennomgå et utdannelsesopplegg i sjelesorg og psykiatri. Utvalget var enige om å ta kontakt med Kirkens Nattjeneste med hensyn til integreringen med SOS senteret, men man måtte vente til biskop Kaare Støylen tiltrådte for å få kontakt med prestene via Oslo biskop. Man regnet med at lokalitetene i Bogstadveien ville være ferdige i juni. Det ville da være naturlig å begynne og flytte Kirkens Nattjeneste over til senteret fra 1. september, da denne var stengt i juli og august. Utvalget drøftet også om det var nødvendig allerede nå å begynne og snakke med mulige frivillige hjelpere til SOS-senteret. For om mulig å få til et opplegg for verving, var det enighet om å få Sverre Stoltenberg til Oslo så raskt som mulig. På møte i SOS-utvalget 29. mars ønsket Hans Chr. Lier hjelpeprest Sverre Stoltenberg spesielt velkommen som senterets leder, og ga en orientering om utvalgets arbeid og idéer. Ved drøfting av den videre arbeidsform, kom utvalget fram til at det var mest gunstig å fortsette som rådgivende organ i samarbeid med Sverre Stoltenberg. Utvalget ønsket ikke på dette tidspunkt å binde seg til noen form for vedtekter, men ville arbeide fritt videre. Sverre Stoltenberg kunne tiltre som senterets leder 15. august, men kunne fordi han bodde i Modum til over nyttår, bare være til stede på senteret to dager i uken. Senteret ønsket derfor å starte forsiktig med Kirkens Nattjeneste og trening av frivillige medarbeidere. Opptrapping måtte skje i takt med økede ressurser. Torill Førsund ville tenke på tilbudet som assistent.

Møte hos biskopen

Med henblikk på en åpning av senteret 15. februar 1974, ble det på møte 1. oktober tatt opp framdrift, anskaffelser, ansettelser og budsjett. Ved spørsmålet om reklameopplegg var det enighet om, å gjøre SOS-senteret så kjent at det hele kunne komme i gang etter intensjonene. På den annen side burde det gjøres så nøkternt som mulig økonomisk. Opplagte innslag i opplegget var gratisannonser i menighetsblad, annonsering i dagspressen, både i forbindelse med åpningen og senere, utarbeidelse av enkle brosjyrer og visittkort til utdeling. Når det gjaldt den videre utvidelse av staben i SOS-senteret, fikk man ta det opp til vurdering etter hvert som saker og ting utviklet seg. Hans Chr. Lier opplyste om at det, i forbindelse med endring i opplegget av Kirkens Nattjeneste, var avtalt et møte på biskopens kontor 15. oktober, med representanter for SOS-senteret/Oslo Indremisjon og prostene i bispedømme. Alle de tilstedeværende skulle møte hos biskopen og hovedprest Hans Chr. Lier skulle i den forbindelse legge fram planene. De var inndelt i kapitlene Kirkens Nattjeneste i går, Kirkens Nattjeneste i dag, Kirkens SOS, Kirkens Nattjeneste og Kirkens SOS og Kirkens SOS og menighetene. Kirkens Nattjeneste var siden 1958 drevet i et samarbeid mellom Oslo Indremisjon og Oslo domprost. De fleste av prestene i bispedømmet, også de i Asker og Bærum, var med i dette arbeidet ved å ha telefonvakter hjemme med 2 - 3 måneders mellomrom. Klientene måtte da ved å ringe det telefonnummer som sto oppgitt i katalogen under Kirkens Nattjeneste, få oppgitt nummeret til vakthavende prest. Ordningen hadde for så vidt fungert brukbart, men det var uheldig at den som ønsket samtale måtte ringe to numre. Planene var ellers en oversikt over hvordan Kirkens Nattjeneste fungerte, og hvordan nyordningen var tenkt. På møtet hos biskopen var det enighet om at Kirkens SOS skulle være et samarbeidstiltak mellom Oslo biskop og Oslo Indremisjon. Sistnevnte skulle ha det økonomiske og administrative ansvar. Møtet hos biskopen var grunnlaget for brevet fra denne til prestene om den nye ordningen.

Brev fra biskopen til bispedømmets prester

Brevet fra biskopen til bispedømmets prester angående Kirkens Nattjeneste/Kirkens SOS, gjenspeilte det som var kommet fram på det tidligere møte. Det rettet videre søkelyset mot at det var ingen tvil om, at den alminnelige utvikling i samfunnet skapte et økende behov for kirkelige tjenester døgnet rundt, for mennesker som av ulike grunner opplevde ensomhet og fortvilelse inntil selvmordet. Dette behovet var atskillig større enn henvendelsene til Kirkens Nattjeneste tydet på, noe som hadde vist seg i form av økt antall oppringninger hver gang Kirkens Nattjeneste hadde vært omtalt i massemedia. Det var derfor gledelig at Oslo Indremisjon nå satte i gang en utvidet tjeneste på dette området ved å starte Kirkens SOS-senter for samtale i Bogstadveien 49 c. Kirkens Nattjeneste var planlagt integrert i Kirkens SOS fra 15. februar 1974, da senteret åpnet. Det innebar at en prest med erfaring og fagkunnskap i sjelesorg, alltid skulle være på vakt om natten sammen med en eller to frivillige hjelpere. I sin avslutning av brevet kom biskopen med en innstendig oppfordring til prester som nå var med i ordningen om å fortsette.

Senterets oppgave og navn

På møte i SOS-utvalget 29. oktober ble det redegjort for, at det hadde vært mange tanker og planer om hvilken hjelp senteret egentlig skulle gi. Allhjelpsenter var det første navnet, med blant annet aktiviteter som telefontjeneste, trouble-team som rykket ut, ”befriending” for tre måneder. Utvalget hadde funnet å måtte avgrense seg sterkt fra dette. Det som den i første rekke hadde kommet fram til, var å starte en heldøgns telefontjeneste og primært tilby en telefonsamtale her og nå. Både utrykningen og vennetjenesten krevde langt flere frivillige, og atskillig flere fast ansatte enn det de hadde. Utrykningene krevde også langt bredere og sterkere faglig ekspertise enn de disponerte. Det de kunne tilby nå, var at de som ringte til senteret, eller stakk innom, skulle få møte et medmenneske som var villig til å lytte og dele deres vanskeligheter og problem den tid samtalen varte. Kirkens SOS ble altså ikke noe Allhjelpsenter. Det var høyst begrenset hjelp, senteret kunne gi, medga utvalget. Navnet var også blitt litt forandret underveis. Forslaget til Televerket i april måned ved bestilling av telefoner var følgende: Kirkens Senter for samtale og sjelesorg (SOS). Redaksjonen for telefonkatalogen var imot å bruke SOS som en forkortelse for Samtale og Sjelesorg, fordi SOS var et internasjonalt anerkjent nødsignal, og at de burde bruke det med samme betydning. Utvalget ble således som tekst i telefonkatalogen stående ved: Kirkens SOS. Senter for samtale. Åpent dag og natt. Ordet sjelesorg gikk derved ut. Behovet for frivillige ble på dette møtet stipulert til minst 70 personer med vakt hver 10. dag. De frivillige skulle begynne på kurs 5. november. Man tok sikte på når tjenesten kom i gang, at de frivillige i tillegg til vaktene også skulle samles regelmessig i arbeidsgrupper én gang hver 14. dag eller hver 3. uke.

Bekjentgjørelse for menighetspleier og diakonater

Menighetspleier og diakonater mottok også, ved siden av kunngjøring på diakonisamlingen, en særskilt henvendelse fra Oslo Indremisjon med bekjentgjørelse om den kommende åpningen. Her ble Kirkens SOS-senter presentert som en utvidelse av det tidligere Kirkens Nattjeneste som hadde vært betjent av prester, men nå ble det engasjert og trengtes 80 lekfolk for en 24-timers tjeneste. Det fordi erfaringer gjennom Kirkens Nattjeneste og tilsvarende tiltak i større byer verden over hadde vist at behovet for hjelp var enormt. Henvendelsen var begrunnet med behovet for frivillige medarbeidere, og fordi det var et felleskirkelig tiltak, med et håp om velvillig støtte fra menighetene.

Brev til Kirkerådet

I januar måned 1974 oversendte hovedprest Hans Chr. Lier en søknad til Kirkerådet om å få komme i betraktning ved vurderingen av nye forsøk innenfor kirken, gjennom utvidelsen av nattjenesten til hel døgndrift. Dette var et helt nytt forsøk i Norge som aldri var blitt prøvd før. Han medga at det var tanken helt fra starten å føre ned data, slik at de i løpet av et halvt år eller et år kunne vurdere det arbeidet de gjorde. Denne for formen SOS-tjeneste var godt kjent ute i Europa og verden for øvrig gjennom det internasjonale telefonforbundet i Genéve og den internasjonale organisasjonen for hindring av selvmord. Det var et håp at Norge også kunne være med å bidra til og gjøre denne tjenesten mer effektiv, ikke bare i eget land, men også internasjonalt gjennom tiltaket som nå ble satt i gang i Oslo. Tanken var også at forsøket i Oslo, kunne bli modell for en utbygging av denne tjenesten på landsbasis, slik at det ble en Kirkens SOS-tjeneste over hele landet med hovedstasjoner i de ulike bispedømmer. Håpet var at man i løpet av en 5-års periode kunne utbygge en slik 24-timers tjeneste hvor kirken alltid svarte.

Åpningen. Innbydelse og informasjon

Innbydelser til den offisielle åpningen ble sendt fra Oslo Indremisjon i slutten av januar. På den omfattende adresselisten var oppført en rekke statlige og kommunale instanser, enkelte private mottakere, samt pressen og NRK. Den lød: ”Vi tillater oss med dette å invitere Dem til åpningen av Kirkens SOS-senter for samtale, fredag 15. februar 1974 kl.12.00 i Bogstadveien kapell, Bogstadveien 49 c. Gjennom aviser og radio er De formodentlig blitt kjent med at Oslo Indremisjon nå etablerer dette arbeid. Gjennom erfaringer fra andre land og den Kirkens Nattjeneste vi har drevet noen år i samarbeid med Oslo domprost, er behovet for et slikt samtalesenter blitt klart. Ulykkelige og fortvilede mennesker trenger ofte å kunne få kontakt med et medmenneske eller en prest i en akutt situasjon når som helst på døgnet. Oslo Indremisjon har ansatt prest og sosionom i full stilling, kontordame og dessuten engasjert og kurset 80 frivillige til arbeid i SOS-senteret sammen med 70 av bispedømmets prester. Nye lokaler er innredet i Bogstadveien 49 c. 15. februar åpner senteret, og vi vil gjerne markere starten av dette pionerarbeid i Norge så godt som mulig. Vi håper De kan være med oss ved åpningshøytideligheten.” Informasjon om åpningen av senteret ble i tillegg formidlet med brev i februar til et bredt spekter av offentlige aktører og private landsdekkende organisasjoner. I et særskilt brev til sokneprestene om Kirkens SOS og økonomisk medarbeiderskap få dager etter åpningen, viste fungerende generalsekretær Aage Müller-Nilssen i Oslo Indremisjon til, at fjernsynet søndag 17. februar hadde brakt en reportasje om arbeidet. Senteret kunne glede seg over, at bare de to første døgn det var i drift, hadde man hatt over 30 henvendelser.

Målsetting for arbeidet

Kirkens SOS var et senter for samtale og sjelesorg. Senteret kunne kontaktes 24 timer i døgnet, i første rekke pr. telefon, men også gjennom personlig frammøte. Det ga primært hjelp til mennesker i nød. Senteret var forpliktet på § 1 i vedtekter for Oslo Indremisjon som lød: «Oslo Indremisjon har som formål, i overensstemmelse med dens bekjennelse, å fremme tiltak som bidrar til å virkeliggjøre kirkens oppdrag.» Alle medarbeiderne i Kirkens SOS måtte være bekjennende kristne, og tilhøre den norske kirke eller den evangelisk lutherske frikirke. Ledelsens ansvarsområde omfattet administrasjon av senteret, inntak og oppfølging av medarbeidere, arbeid med klienter, hjelp til gruppelederne, veiledning og informasjon i arbeidet. Gruppelederne utgjorde en konsultativ gruppe for ledelsen. Ledelsen og gruppelederne kunne sammen ta opp til drøfting prinsipielle og praktiske sider ved senterets arbeid. De hadde ansvar for den opplæring og videreføring som skjedde i gruppene. De fungerte som bindeledd mellom de frivillige og ledelsen. De frivillige medarbeiderne måtte være over 22 år. De var pålagt taushetsplikt, som gjaldt også etter de var gått ut av tjenesten. De gjennomgikk et opplæringskurs før de begynte, med bindingstid på minimum 1 års aktiv tjeneste etter avsluttet innføringskurs. Dette for å bevare kontinuiteten i tjenesten. Man måtte melde fra 3 måneder før man ønsket å slutte i tjenesten. De forpliktet seg til å ta del i vakttjenesten etter den ordning man ble enig med ledelsen om. Dersom en ble forhindret fra å ta en vakt en var satt opp på, hadde en selv ansvaret for å finne en stedfortreder. De forpliktet seg til å gi opplysninger når en kunne/ikke kunne ha vakter innenfor de tidsfrister ledelsen satt opp. De forpliktet seg til å ta del i kursvirksomhet og videreopplæring som skjedde gjennom grupper og andre samlinger. De måtte være villig til å ta imot veiledning fra ledelsen. De hadde også rett til å be om en samtale angående arbeidet eller forhold av personlig karakter. Målsettingen med gruppene var å støtte og veilede hverandre i tjenesten. De var obligatoriske, og alle deltok. Prestene i Oslo bispedømme tok del i og var hovedansvarlig for nattevaktene. Denne tjenesten ble ansett som en del av prestens normale oppgaver.

Organisasjon

Det ble utarbeidet en halvårsmelding for Kirkens SOS 15. februar til 14. august 1974. Følgende framstilling er basert på den. Idéen bak senteret var hentet fra den virksomhet presten Chad Vara begynte i London i 1953, kjent som ”The Samaritans”. Lignende virksomhet hadde, på grunn av at behovet for samtale og sjelesorg var økende i de moderne bysamfunn, spredt seg utover Europa, USA og Australia. Dette arbeidet kunne ha forskjellig navn og karakter i hvert land. Det var for det meste samordnet i det internasjonale forbundet International federation for services of emergency telephonic help (IFOTES), hvor også Kirkens SOS var medlem. Rekruttering av frivillige skjedde gjennom dagspressen, kontakter i menighetene og lignende. I løpet av høsten 1973 fikk man bygget opp en stall av frivillige. Det første innføringskurset startet 5. november og varte i 12 uker med én kveld pr. uke. Av deltagerne var 63 kvinner og 26 menn; 82 personer fullførte. Kursets formål var formidling av kunnskap om en del problemområder man regnet med å komme i kontakt med, for eksempel alkoholisme, selvmord, ekteskapsproblemer og lignende. Arbeid med egne holdninger og reaksjoner i møte med andre mennesker, for eksempel sjelesorg og sjelesørger, samtaleteknikk, gruppedynamikk og lignende. Kristen opplæring og fellesskap mellom medarbeiderne. Foredragsholdere utenom deres egne rekker var: sykehusprest Per Frick Høydahl: ”Gruppedynamikk”, sykehusprest Ole D. Hagesæther: ”Kristen tro og nervøse lidelser”, professor Nils Retterstøl: ”Selvmord”, familieterapeut David Kvæbek: ”Ekteskaps- og familieproblematikk. Kriseintervensjon”, overlege Hans Jørgen Holm: ”Sorg og sorgreaksjoner”, overlege Fredrik von Clemm: ”Alkoholisme”. Tankegangen bak kursopplegget var at senteret ikke skulle være en behandlingsinstitusjon, men en førstehjelpsstasjon for mennesker i mer eller mindre akutt krise. Det viktigste var å møte dem på rett måte slik at de kunne føle seg akseptert og verdsatt som mennesker. Viktige elementer var at arbeidet i Kirkens SOS ble en kontinuerlig opplærings- og utviklingsprosess. Det var alltid to på vakt som kunne gi gjensidig hjelp og støtte til hverandre. Alle medarbeidere skulle være med i grupper som møttes med 3 ukers mellomrom. Der ble det tatt opp felles problemer fra vaktene, og forsøkt fremmet en enhetlig holdning til tjenesten. Fra tid til annen ble det arrangert kursdager/kvelder hvor ulike temaer ble tatt opp. I dette arbeidet ble det kristne fellesskapet ansett som viktig.

Personell og fast stab

Ifølge halvårsmeldingen var det pr. 15.august 82 frivillige medarbeidere i aktiv tjeneste, samt omlag 90 prester. 9 personer var sluttet i løpet av disse 6 månedene. For å dekke avgangen ble det startet et nytt innføringskurs med 11 deltagere over 7 uker. På en av kveldene holdt overlege Reidar Hammerfoss foredrag om alkoholisme. Gjennomsnittsalderen på medarbeiderne var cirka 32 år. Døgnet var delt inn i 4 vakter. Sverre Stoltenberg og Torill Førsund tiltrådte sommeren 1973 som henholdsvis daglig leder/prest og sosionom. Stoltenberg bodde i tiden august-januar på Modum Bads Nervesanatorium og gjennomgikk der en utdanning i sjelesorg og psykiatri. På grunn av Stoltenbergs studiepermisjon ble den daglige ledelse forestått av Torill Førsund. Den daglige ledelse omfattet særlig de tre områdene planlegging og administrasjon av senterets drift, samtaler med klienter og kontakt med senterets frivillige medarbeidere og prestene. Torill Førsund hadde særlig ansvar for senterets vakttjeneste og samtaler med klienter. Marta Færevaag hadde halv dags stilling som kontordame. Sivilarbeider Svein Gran var resepsjonsvakt, og hadde dessuten en del samtaler med klienter. Han tok seg av statistikkføring og andre praktiske gjøremål. Han sluttet 5. august.

Statistikk

Det første halvåret var det totale antall henvendelser cirka 2250, eller i overkant av 12 pr. døgn i gjennomsnitt. Av disse var 10,5 % besøk, resten telefoner. Om lag 35 % kom fra personer som ringte to ganger eller mer. 820 henvendelser fra menn (40 %), 1430 fra kvinner (60 %). Når det gjaldt gjennomsnittlig antall henvendelser på ukedagene, så bildet slik ut: lørdag 14,1 %, onsdag 13,6 %, torsdag 12,7 %, fredag 12,6 %, søndag 11,5 %, mandag og tirsdag 11,3 %. Oppringningene fordelte seg på følgende måte over døgnet: 00-04: 16,8 %, 04-08: 5,5 %, 08-12: 15,5 %, 12-16: 17,5 %, 16-20: 20 %, 20-24: 26 %. Når det gjaldt de ulike problemene de møtte, var det vanskelig å gi et helt pålitelig bilde. Følgende tendenser kunne trekkes fram. 1. Psykiske problemer 2. Ekteskaps- og familieproblemer 3. Ensomhet 4. Tro/tvil/livsholdning/moral 5. Alkohol/medikamentmisbruk 6. Praktiske opplysninger 7. Selvmord. Deretter kom gruppene ”praktiske problemer” som bolig, økonomi og yrke, sorg/tap og seksuelle problemer. Om lag 3,5 var karakterisert som fleip. Listen ga et usikkert bilde fordi den enkelte innringer ofte hadde flere problemer på én gang. I påsken var det 32 personer på vakt. Det var i alt 66 vakter. 3/8 av staben var alltid til stede, og de fleste hadde mer enn én vakt.

Vurdering av arbeidet

I halvårsmeldingen hadde den daglige ledelse et avsnitt med en vurdering av arbeidet. Statistikken over problemer sa lite om menneskene bak tallene. Det var spørsmål om de kunne hjelpe, om de kunne forandre mennesker og deres livssituasjon ved å snakke med dem i telefonen. Spørsmål som de ikke kom utenom, og som det var meget vanskelig å få svar på. Noe av det som preget arbeidet var at de hadde få konkrete resultater å vise til. Tvert imot måtte de som regel slippe folk fra seg uten å vite hvordan det gikk med dem. Svaret på spørsmålet om hva deres oppgave var, var at arbeidet hadde mye karakter av nødhjelp. Angst, skyld og vonde tanker kunne bli så sterke at et menneske opplevde det umulig å bære det. Å møte en som kunne avlaste noe av dette, kunne være den hjelp som ga en mot til å leve videre. I en slik situasjon var det ikke alltid spørsmål om fagkunnskap, men om å bære ”hverandres byrder”. Andre følte seg forvirret og maktesløs i en vond situasjon. I slike tilfeller kunne man legge til rette en mulighet for behandling og hjelp utover det de kunne gi. En viktig oppgave var også veiledning i kristen tro, og der hadde forbønn en viktig plass. Deres arbeid var i tillegg avhengig av et godt forhold til andre instanser, dersom de skulle gi tilstrekkelig hjelp til dem som kontaktet tjenesten.

Høsten 1974

For å møte en forventet økning i antallet henvendelser utover høsten, håpet SOS-senteret på å kunne utvide staben til 100 frivillige medarbeidere. Nytt kurs startet 7. september. Samtidig fikk de utvidet den faste staben i det kontordamestillingen gikk over fra halv til hel stilling. Noen ny sivilarbeider regnet de ikke med. Dersom de fikk de nye medarbeiderne de trengte, mente de å stå godt rustet til å møte et økende antall henvendelser utover høsten og vinteren. Et tilbakevendende spørsmål var om det nyttet å stå i dette arbeidet. De trodde det. De trodde at det i en del situasjoner var godt for mennesker å ikke være pasienter som behandles, men bare et menneske som møter et medmenneske.

På landsplan

Et selvoppnevnt utvalg bestående av sykehusprest Audun Tang, Sverre Stoltenberg og Hans Chr. Lier, la grunnlaget for et møte for utsendinger fra samtlige bispedømmer, for å drøfte mulighetene for en utvidelse av Kirkens Nattjeneste/Kirkens SOS til alle bispedømmer. Møtet fant sted 16. september 1974 i Bogstadveien 49 c. Kirkens Nattjeneste hadde vært i gang en tid i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. De ulike stedene hadde arbeidet uavhengig av hverandre. De drøftet mulighetene for en koordinering av det arbeidet som var i gang, og vurderte mulighetene for en utvidelse av arbeidet. Det ble tenkt både på flere sentra, tilsvarende Oslo, og mulighetene for å starte nattjeneste flere steder i landet. Det ble inngående drøftet hvem som skulle stå bak dette. Det var bred enighet om at dette var kirkens tjeneste. En konklusjon på møte var at videre samarbeid var absolutt ønskelig. Man trengte kontakt og impulser fra hverandre for å arbeide videre med dette. De som var til stede skulle fungere som kontaktmenn i hvert sitt bispedømme. Kirkens SOS i Oslo skulle ha ansvaret for å ta initiativet til enhver tid, inntil det hele ble fastere organisert.

Kilder og litteratur

Statsarkivet i Oslo: Kirkens Bymisjon, Ab, møtebøker 6, 1969 – 1974, Db, sakarkiv 73, 1958 – 1989. Lundby, Knut: Mellom vekkelse og velferd, Oslo 1980. Kullerud, Dag: Kirkens Bymisjon, Oslo 2005.

Artikkelen er basert på en jubileumsberetning av Sigurd Rødsten.