Kirkekampen

Fra lokalhistoriewiki.no DEV
Hopp til navigering Hopp til søk
Den massive støtte kirkekampen hadde fra folk over hele landet er tydelig her: Bare én person har møtt opp for å høre på NS-presten i Sæbø kirke i Hjørundfjord.
Foto: Ukjent / Riksarkivet

Kirkekampen eller kirkestriden under andre verdenskrig var den kirkelige motstanden mot nazifisering av Den norske kirke. Kampen fikk også tilslutning fra en rekke frikirkelige miljøer. Sammen med lærerstriden regnes den som en av de mest vellykka ikke-voldelige aksjonene mot den tyske okkupasjonsmakta.

Bakgrunn

Etter den tyske invasjonen i april 1940, begynte enkelte innen kirkelige miljøer raskt å engasjere seg i motstandsarbeid. Den 25. oktober 1940 ble Kristent Samråd stifta som samlende organ for motstanden og opptrådte offentlig på et folkemøte i Calmeyergatens Misjonshus. Medlemmene var biskop Eivind Berggrav, biskop Ragnvald Indrebø, professor Ole Hallesby, legpredikant Ludvig Hope, lærer Hans Høeg, misjonsprest Einar Smebye og prest Ingvald Bernhard Carlsen.

Rundt 1920 hadde norske teologer vært gjennom en opprivende strid, kjent som kirkestriden (av denne grunn brukes ofte kirkekampen om motstandsarbeidet). Det var en konflikt mellom konservative og liberale teologer, der flere av de som i 1940 samla seg under én fane hadde stått steilt mot hverandre. Motstanden mot nazifisering samla ikke bare de to fløyene innafor Den norske kirke, men utløste også et tett samarbeid mellom biskopene og frikirkelige ledere.

Den første åpne motstanden kom i form av et hyrdebrev fra biskopene i Den norske kirke, som ble lest opp den 9. februar 1941. Her protesterte biskopene mot Hirdens oppførsel, mot Høyesteretts nedleggelse av sine verv og mot okkupasjonsmyndighetens forsøk på å begrense prestenes taushetsplikt for å gjøre dem til angivere. Det ble også stilt spørsmålstegn ved om Norge lenger var en rettsstat, noe som åpna for at kravet om lydighet mot myndighetene kunne bortfalle.

Kampen for kirkeklokkene

Den 10. juli 1941 orienterte Josef Terboven biskop Berggrav om at det hadde kommet ordre fra Berlin om at kirkeklokkene skulle samles inn. Metallet trengtes til krigsindustrien. Terboven hevda at han hadde bedt om utsettelse, noe som kan ha vært sant. I motsetning til mange andre høytstående nazister fastholdt Terboven sin kristne tro, rett nok med særdeles liten vektlegging av nestekjærlighet, miskunn og tilgivelse. Han var også en taktiker, som så at det å støte Den norske kirke lenger fra seg ikke var opportunt. Ordren fra Berlin ble stående. Berggrav innvendte at det ville føre til ytterligere tilspissing av konflikten, særlig med tanke på at to biskoper og fem prester nettopp var avsatt fra sine embeter. Dette kjente ikke Terboven til, og han sørga for at avsettelsene ble utsatt.

Den 14. juli holdt biskopene et møte i Oslo, der de blant annet diskuterte spørsmålet om kirkeklokkene. De konkluderte med at innsamling av klokkene ville føre til stor motstand, og orienterte Terboven om dette i et skriv.

Terboven fulgte allikevel ordren fra Berlin, og krevde innsamling av klokkene. Han sendte saken til Innenriksdepartementet, og brukte behovet for å holde det norske næringslivet i gang som argument. Da departementet fikk saken påpekte de at de norske kirkeklokkene totalt inneholdt omkring 800 tonn kobber, mens den norske produksjonen av kobber var på omkring 20 000 tonn i året. Gevinsten ville derfor vært svært liten sammenholdt med motstanden det ville ha utløst.

Det ble bestemt at klokkene skulle samles inn den 1. september 1941. Rundt om i landet kom det meldinger om at folk ville forsvare klokkene, om nødvendig med våpen i hånd. Handelsminister Eivind Blehr engasjerte seg i saken, og trenerte den mest mulig. Dette endte opp med å bli en formildende omstendighet under landssviksaken mot ham. Da 1. september kom, skjedde det ingenting, og saken ser ut til å ha blitt begravd i byråkratiet uten at det egentlig ble tatt noen avgjørelse.

Den 15. desember 1941 økte biskopene presset. I skrivet «Om Kirkens orden» svarte de på kravene fra myndighetene om endringer i kirka, der de blant annet fastslo hvilken posisjon biskopene har i henhold til norske lover, de lutherske bekjennelsesskrifter og gammel praksis. Dette ga ikke bare kirkas folk et godt fundament i striden som skulle komme, det synliggjorde også at myndighetenes krav i stor grad var basert på strøtanker og improvisasjon, uten forståelse for kristen organisering og kirkelig struktur.

Full strid fra 1942

Politiet stengte Nidarosdomen den 1. februar 1942, for å forhindre at folk fikk delta på Arne Fjellbus høymesse.
Foto: Sven Andreassen

Etter at Vidkun Quisling ble innsatt som ministerpresident ved statsakten på Akershus 1. februar 1942, ble det bestemt at det skulle være festgudstjeneste i Nidarosdomen. Denne ble lagt til 1. februar kl. 11.00, og Peder Blessing Dahle skulle forrette. Dahle hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling allerede i 1933. Domprost Arne Fjellbu skulle egentlig hatt høymesse på dette tidspunktet. I samråd med biskopene ble det bestemt at han i stedet skulle holde høymesse kl. 14.00.

Da festgudstjenesten ble avholdt ble det dermed stort sett medlemmer av Hirden som deltok, mens andre venta noen timer for å gå på Fjellbus høymesse. Dette ble oppfatta som en utålelig provokasjon av NS, som tilkalte politiet. De ankom rundt 13.30, og da var det allerede omkring 1500 mennesker i kirke som venta på Fjellbu. Inngangene ble stengt, og de som kom etter dette slapp ikke inn. Det førte til at en folkemasse på flere tusen mennesker samla seg utafor Nidarosdomen. De skal ha forholdt seg rolig, men det ble meldt om voldsbruk fra politiet.

Hendelsen førte til at Arne Fjellbu ble avsatt på Quislings ordre. Som følge av dette la alle de sju biskopene ned sine embeter. Kristent Samråd utarbeida bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn, for det meste ført i pennen av Berggrav. Det ble lest opp i landets kirker 1. og 2. påskedag 1942, og ga støtet til at et stort flertall – rundt 92 % – av landets geistlige la ned sine embeter.

Etter at bruddet var et faktum oppretta biskopene Den midlertidige kirkeledelse for å styre Den norske kirke. Også her var det et tett samarbeid med frikirkelige miljøer.

Undergrunnsarbeid

Biskop Berggrav med tre vakter på hytta på Borgen i Asker.
Foto: Ukjent (1944).

Lederen for den midlertidige kirkeledelse, Ole Hallesby, ble arrestert kort tid etter at Kirkens grunn var lest opp. Det samme skjedde med Ludvig Hope. Etter dette gikk kirkeledelsen under jorda, og Den hemmelige kirkeledelse ble oppretta. Først etter krigen ble det kjent at Johannes Ødegaard Dietrichson hadde vært leder av Den hemmelige kirkeledelsen fra 1943.

En rekke prester og kirkelige ledere ble internert på Helgøya i Mjøsa, som ble et arnested for kirkelig motstand. Eivind Berggrav ble satt i husarrest på Borgen i Asker, på sin hytte der.

Som følge av at så mange prester hadde trukket seg, begynte NS-myndigheten å ordinere teologistudenter som var velvillig innstilt overfor dem. Kirkegjengerne «stemte med føttene» og holdt seg i stor grad unna kirkene i denne tida. En rekke steder ble det holdt ulovlige gudstjenester, og mange valgte også å samle seg til andakter i private hjem framfor å gå til NS-presten.

Se også

Litteratur