Kjeld Stub Irgens

Kjeld Stub Irgens (født 25. mai 1879 i Kvinesdal, død 26. august 1963 i Oslo) ble etter en lang karriere som skipsfører i Den Norske Amerikalinje først en av de kommissariske statsråder og senere medlem av Vidkun Quislings andre regjering der han leda Sjøfartsdepartementet.

Slekt og familie

Ormsundveien 4, med Irgens og frue i forgrunnen.

Foto: Anders Beer Wilse (1939).

Han var sønn av prost Jens Stub Irgens (1836–1908) og Sophie Cathinka Altschwager (1845–1928).

I 1920 ble han gift for første gang med Dagmar Johannessen (1890–1925), som var datter av kjøpmann Laurits Johannessen og Anne Sofie Sivertsen.

Han ble så gift for andre gang i 1927 med Anna Ragnhild Helen Meyn (1899–1931), som var datter av agent Wilhelm Meyn og Katrine Olsen.

Etter å ha blitt enkemann for andre gang i 1931 gikk det fire år før han i 1935 gifta seg for tredje gang med Anne-Hedwig Willoughby f. Hagelin (1886–1953), som var datter av juvelér Harald Joachim Hagelin og Anna Henriette Frederikke Meyer. Gjennom dette ekteskapet ble han svoger av Albert Viljam Hagelin, som også var NS-minister.

Liv

Irgens begynte sin karriere på sjøen i 1894, da han var femten år gammel, året etter at han hadde blitt innskrevet på Bergen katedralskole. I 1899–1900 gikk han på Sjøkrigsskolen, og i 1902 ble han premierløytnant. Han fikk sin første stilling som skipsfører i 1903, og jobba de neste ti åra blant annet på fruktfarten på Amerika. I 1913 begynte ha å jobbe for Den Norske Amerikalinje. Han var først skipsfører på «Bergensfjord» og fra 1918 på «Stavangerfjord».

Da andre verdenskrig nådde Norge 9. april 1940 hadde ikke Irgens hatt noen forbindelse med NS. Han var tilfeldigvis i Oslo denne dagen, ettersom «Stavangerfjord» lå til kai og skulle seile fire dager senere. Den 10. april ble han bedt om å komme til Hotell Continental for å møte Quisling. Det er all grunn til å tro at det var Irgens' svoger Albert Viljam Hagelin som sto bak dette, ettersom han var en av Quislings nærmeste medarbeidere. Vi vet også at Hagelin var med på møtet. Quisling ba Irgens om å reise til kong Haakon VII for å få ham til å vende tilbake til Oslo. Planen var at Quisling skulle henstille til kongen om å få en ordning som den man hadde i Danmark, og dermed få slutt på motstanden mot tyskerne. Irgens hadde blitt kjent med flere medlemmer av kongefamilien under deres reiser med Den Norske Amerikalinje, og dette kan ha vært grunnen til at man mente han var den rette. Irgens tok oppdraget, og møtte kongen ved Nybergsund den 11. april. Han oppnådde ikke det Quisling ønska.

Etter dette ser det ikke ut til å ha vært kontakt mellom Quisling og Irgens før i september 1940, da han ble bedt om å være kommissarisk statsråd i det nye Sjøfartsdepartementet. Irgens svarte ja. Han forklarte senere at han angra seg to dager etter, da han hørte Reischkommissar Josef Terbovens tale, men at det da var for sent å trekke seg. Det var på dette tidspunkt han meldte seg inn i Nasjonal Samling, noe han senere forklarte med at han mente medlemsskapet kunne gir større autoritet og frihet overfor tyskerne og NS. Han begrunna også sitt valg med at han etter et langt liv til sjøs følte en plikt til å beskytte den norske handelsflåten, herunder hans eget skip.

Da den nye regjeringa ble oppretta ved statsakten på Akershus 1. februar 1942 fortsatte Irgens som leder for Sjøfartsdepartementet. I sitt arbeid som statsråd kom Irgens ofte i konflikt med tyskerne og Nasjonal Samling. Han var blant annet motstander av prisedømming av hjemmeflåten. Tyskerne mente at den norske hjemmeflåten måtte regnes som krigsbytte, noe som ville påført Norge et stort tap. Irgens fikk utsatt dette spørsmålet til etter krigen. Da var det på grunn av Tysklands nederlag selvsagt ikke lenger aktuelt. Han medvirka også sterkt til å få videreført ordningen med lønnstrekk til fordel for pårørende som seilte i uteflåten i alliert tjeneste. Dette var en stor seier, som faktisk gjorde det lettere å opprettholde den norske krigsinnsatsen. I departementet holdt han i stor grad andre NS-folk utafor, og sørga for å ha så nøytrale ansatte i Skipsfartsdirektoratet som mulig. I 1944 hadde Quisling og tyskerne fått nok, og Irgens ble avsatt.

Etter krigen ble han tiltalt for å ha ytt bistand til fienden ved å la seg utnevne til statsråd, for å ha meldt seg inn i NS og for å ha medvirka til endring av statsforfatningen. Han fikk under rettssaken gode skussmål fra mange, som påpekte at han var lite NS-vennlig og at han hadde ivaretatt norske interesser overfor tyskerne. Han ble allikevel dømt, og fikk i første omgang sju års tvangsarbeid. Begge parter anka dommen til Høyesterett, som ila en straff på femten års tvangsarbeid. Trygve Dehli Laurantzon fikk også femten års tvangsarbeid, og dette var den korteste straffen som ble gitt til noen av statsrådene.

I 1949 ble Irgens benåda og løslatt.

Etter hans død i Oslo i 1963 ble hans urne satt ned ved Fana kirke i Bergen.

Litteratur

• Kjeld Stub Irgens i Historisk befolkningsregister.
• Pettersen, Lauritz: Kjeld Stub Irgens i Norsk biografisk leksikon.