Kjeldearkiv:Øvre Prinsdal gård

Øvre Prinsdal gård

En herlig beskrivelse av Prinsdal Skysstasjon finner vi i boken ”Gamle minder fra Christiania og Jeløen”. Fru Sofie Volds Erindringer utgitt i 1929 av Sofie Aubert Lindbæk. Vi stuper rett inn i beskrivelsen av en tur fra Jeløen til Christiania:

Det nye Aar er 1853 og jeg er 14 aar gammel. Denne Tilbagereise til Christiania var særlig ubehagelig paa grund at det var i ”Førefald”. Paa de 5 Mile (7,5 danske) vare vi 20 Timer underveis. Det var især det sidste Stykke af Veien, da der ikke kunde kjøres Slæde, som var besværlig, næsten farlig. Baade Heste og Skydskjerrer gled somme stykker af Veien, og da maatte vi alle spadsere,thi at vælte paa dette Føre vilde være livsfarlig – saa kom der enkelte Dele af Veien, hvor Sølen var saa dyb, at Heste og Hjul sank langt ned deri, da gikk det saa smaat som om vi kjørte med Snegle. Mørket falt paa, vi kunde neppe se en Haand for os. Jone holdt Moder i Haanden og gikk og græd. Saavidt jeg husker, vare vi 4 a 5 Timer paa at tilbagelægge en Milsvei til Skydsskiftet Prindsstal; der vilde vi søge Ly, thi Moder havde for længe siden opgivet Tanken paa at naae Christiania denne Aften. Det var Midnat, førend vi kom til Prindsstal. – Alle vare gaaede til Ro der. Vaade, trætte, tilsølede og utaalmodige stod vi som Betlere udenfor Døren og ventede paa, at Nogen skulde lukke os ind. Endelig kom en søvnig halvpaaklædt Pige; vi slap ind, men det var kun maadelig Bekvemmelighed vi fik. Alle Sengeværelser vare optagne. Vi maatte holde til i den almindelige Stationsstue, hvor Møblementet bestod af et stort Bord samt Træbænke langs Væggene. Gulvet bar tydelige Mærker at Sølen udenfor og af tobakstyggende Folks Benyttelse af Rummet. Lille Jone var saa dødelig træt, at hun sov ind, endnu før den bestilte varme Ølost (Aschehougs leksikon: Gammel drikk av 2 deler melk og 1 del øl. Kokes hver for seg og blandes.) blev bragt ind af den stakkels, søvnige Pige, som havde maattet ofre sin Nattero for at opvarte os og gjøre Ild paa Skorsteen og i Kakkelovn. Hvor vi saa ud! Saa tilsølede havde vi vel aldrig været. Rundt om Ildstederne drapperedes der med vore Reiseklæder. Jone lagde sig paa noget Tøi med en Vedsæk under Hovedet paa en af Træbænkene. Moder bredte Tørklæder over hende. Hun sov atter ind lige efter at have nydt lidt Smørebrød og Ølost, - men ikke mange Minutter efter lød der et bums” og der laa Jone paa Gulvet, drattet ned af den smale Bænk, saasnart hun blev urolig i Søvne, dette gjentog sig flere Gange i de Timer, vi opholdt os paa Prindsstal, medens Hestene hvilede og vi oppebiede Morgenlysningen. Trætte og forkomne satte vi atter afsted i den tidlige Morgenstund; og den sidste Del af Veien gikk det omend langsomt, saa langt bedre end i Nattens Mørke. Vi ankom Christiania du paa Formiddagen efter Skoletid. Naturligvis maatte vi til vort Hjem og bytte Klæder først, men jeg erindrer, at vi derefter ilede lige til Skolen uden at have hvilet, og sandelig jeg tror ikke, det var Pligten alene men ogsaa Lysten, der drev os did. For mig var det især bleven rent ud en Fryd at gaae paa Nissens Skole…... Så langt boken fra 1929.

Kongeveien går gjennom Øvre Prinsdal gård

Den Fredrikshaldske eller Københavnske Kongevei går over tunet på Øvre Prinsdal gård. Det var datidens E6 som avløste oldtidsveien over Grønliåsen en eller annen gang på 1600-tallet. Dette var ikke bare hovedveien østover og sydover, men faktisk den eneste, da det ikke gikk noen vei nærmere Oslofjorden.

Et historisk sted

Øvre Prinsdal fungerte i lang tid som fast skysstasjon for de reisende. I det gamle uthuset var det plass til 18 hester og låven var så stor at all kjøreredskapen fikk plass i den. Fra 1658 fungerte den også som postgård. Det var bøndene som i de siste århundre før den moderne tid, hadde jobben med å bringe posten fra gård til gård fra Norge til Danmark og omvendt gikk denne veien. Øvre Prinsdal gård ble sannsynligvis ryddet i høymiddelalderen, mellom år 1000 og 1350, men ble lagt øde under svartedauden. Først i 1615 flyttet det folk inn på gården igjen. Det har vært utrolig mange eiere av gården gjennom århundrene. En av dem var Peder Cudrio og etter hans død i 1752 overtok hans enke Karen Hofgaard. 11. juni 1786 ble gården kjøpt av generalkrigskommisær Peder Holter på Ljan. Den tilhørte så Ljansgodset i lange tider inntil Oslo kommune overtok i våre dager. Under krigen var her en besetning på 15 okser og 3 kuer og en avling på 60 lass med høy. Dessuten var det hagebruk hvor en dyrket bønner og frukt. ”Prinsdal gård, mitt andre hjem”, skriver Egil Clemetsen en artikkel i Nordstrands Blad. I guttedagene straks etter den andre verdenskrigen vanket han daglig på gården der vennene Bjørn og Otto bodde. Begge hadde gamle Hansen som bestefar – og for en bestefar!! Hansen drev gården, og var gull verdt for oss gutta. Vi fanget salamandere i dammen og fanget også mye annet der. Mangt et rumpetroll ble kattemat. Da andemor også den gang valgte dammen til første svømmetur for sine små, satt Mons på kanten og ventet på at en av ungene skulle forville seg opp på land. Når gutta kom hjem fra Gjersøen eller Snipa med levende mort eller abbor, var det i dammen vi skulle drive oppdrett. Men morten og abboren tålte nok ikke støyen fra skytebanen. Det var det bare salamanderne som gjorde!!! Det var mye mer på gården. Det var Svarten og Blakken. Vi red barbak på Blakken, men på Svarten (den var stor) var det bare Bjørn som turte kaste seg på. Turene ble korte på Svarten. To-tre kjappe steg, så lå Bjørn på bakken. På stalltrevet hadde vi hytta vår, med skyteskår og våpenlager. Pil og bue og sprettert var vi satt opp med. Stakkars den gjengen som kom opp fra Ormeruddalen for å true vårt revir. Fyrstikker var bannlyst på stalltrevet. Hansen var gammel, og kom aldri dit opp, men fyrstikker der oppe – aldri, aldri. Prinsdal gård hadde alt, absolutt alt vi gutta trengte. Stall, fjøs, løe, dammen, møkkakjeller og et stort kjøkken med fru Hansen. Alltid åpent og varmt og med gårdslukt. Det var liv på gården den gang. I første etasje bodde familien Hansen og familien Olsson. I andre etasje bodde familien Karlsen og Rosenquist. Det var mest jenter i 2. etasje, og de var for store for oss smågutta. Vesla, Mary, Solveig, Mossa, Eva, Else og Hans bodde i 2. etasje. Hans var storbror til Eva og Else. Noen av jentene var mørkredde. Kongeveien fra Høydal til Prinsdal gård var mørk og lang. Mangt et laken fikk sin slutt som spøkelse på Kongeveien en mørk høstkveld. Jentene fikk trimmet seg på den vegstrekningen. Det var jo ikke vanlig med helsestudio på den tiden. Og så var det utedo på gården, tre seter på rad. Og alt som ble avlevert der gikk rett i møkkakjellern – og den var stor. Vi gutta hadde adkomst til møkkakjellern, og vi hadde sprettert!!! Vi kjente rumpene. Var det bjeller på, turte vi ikke skyte. Var det derimot rumpe helt rundt, kunne det være farlig å sette seg nedpå. Mary’s rumpe turte vi ikke skyte på, for hun var forlovet med Hans. Han var stor og løp veldig fort. Jeg vet også at vi gutta var til stor nytte på gården. Når høyet skulle inn, og potetene var i hus, var vi alltid tilstede. Og bestefar Hansen hadde alltid hjelp til å dra slipesteinen når ljåen eller øksa skulle kvesses.

Dagens Øvre Prinsdal

Gården er i dag kommunal eiendom og fungerer som et hestesenter med masse aktivitet. ”Stall Prinsdal”, som senteret kaller seg, fikk i 2007 bydelens kulturpris. Huset som var som skysstasjon er brent ned for mange år siden. Tidlig på åttitallet brant også deler av stallen. Heldigvis ble hestene reddet ut ved et mirakel. Stallen framstår i dag som en moderne stall med plass til 20 hester. En har ca. 45 mål som blir brukt til beiter. På denne gården har det hvilt både konger og prinser, embedsmenn og andre fine, farende folk. Her hvilte svenskene på sine tokter innover Norge. 17. mai 1997 kom kong Harald, dronning Sonja og prinsesse Märtha Louise på besøk.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 73: Øvre Prinsdal gård.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 342 den 15.11.2005. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.