Kjeldearkiv:Familien Pløen på Bekkelaget

Familien Pløen på Bekkelaget

I matrikkelen fra 1886 står det om “Bækkelaget lille”, Gård nr. 153 som er delt i 19 bruksnummer. Det tredje største er “Fredkolla” som har en skyld på 8 øre og var eiet av glassmester Pløen.

Glassmester Wilhelm Pløen gift med Nathalie, kjøpte nordre del av Kollen unntatt Fagervik i 1868. Den eneste bygningen som da fantes på denne del av Kollen var “Fredkollen”, et murhus på nordskråningen. I 1870 bygget glassmesteren “Annasro” skrått opp for Fredkollen og med uthus på jordet øst for huset. “Sjølyst” ble bygget nede ved stranden i 1888. “Solbakken” ble bygget på en hylle i fjellet på vestsiden i 1892. Annasro og Sjølyst var trehus i schweizerstil og Fredkollen og Solbakken var murhus.

Byggmester Wilhelm Christian Pløen (1851 - 1932) , sønn til glassmester Pløen, kjøpte i 1895 den søndre del av Kollen av enke Marte (Gulbrandsdatter) Johannesen for kr. 8 000. I 1902 hadde han fått overdratt alle husene etter sin far, glassmesteren, som da var død. Byggmesteren bygget i 1896 trehuset “Fram” på sydsiden av Kneppe og 1902 bygget han “Hvidehus” hvor han selv flyttet inn og siden bodde. Hvidehus var tegnet av arkitekt Georg Eliassen som senere tegnet Sjømannsskolen på Ekeberg og andre kjente bygninger. Omkring 1925 bygget Pløen enda et hus på toppen av Kollen nemlig “Kollshus” for sin datter Ella og svigersønn Sverre Strand.

Sønnen Haakon Pløen bygget to hus. Det var et ovenfor og et nedenfor Hvidehus.

En annen sønn av byggmesteren var Walter Chr. Pløen , han kjøpte ca. 1913 “Fagervik”, men solgte denne eiendommen igjen i 1916. Walter var utdannet maskiningeniør, og arbeidet bl. a. som konstruktør på Nylands Verksted.

En tredje sønn het Wilhelm Pløen og som faren var han byggmester. I sine yngre dager jobbet han i Chicago etter den store brannen der.

En fjerde sønn var Gunnar Pløen (1880 - 1947). Han var i mange år sjef for LKAB’s avdeling i Narvik. Da han ble pensjonert, flyttet han og familien til Nordstrand.

Ved arveoppgjøret etter byggmester Wilhelm Christian Pløen ble Kollen delt mellom hans barn med unntagelse av Walter Chr. og Hilde som delte Frydendal.

Frydendal kjøpte glassmester W. Chr. Pløen i 1874 for 7 000 spesidaler.

I forbindelse med bygging av Sjølyst ble det anlagt en steinbrygge nedenfor Sjølyst og Solbakken. Her ble det lengst nord satt opp et damebad. Det var utstyrt med kum av tresprinkler som kunne fires ned i vannet og hadde en dør ut i åpen sjø for de svømmedyktige. I den andre enden av stranden, i tilbørlig avstand fra damebadet var det et herrebad. Alf Lie skriver i “Minner fra guttedagene”: Om sommeren var det livlig på Pløens badehus, især på herrebadet. Guttene tilbrakte det meste av dagen der med bading og soling., og det hendte ofte at de gikk til Steinhammer og kjøpte en 5-øres vørterkake med smør (i alt 10 øre) isteden for å gå hjem til formiddagsmat. Fedrene kom med 7.20-toget om sommeren, og da måtte guttene møte opp med håndkle, så de gamle kunne få seg en svømmetur før de gikk hjem. Guttene tok da gjerne det siste badet med klærne på - til stor moro for både eldre og yngre. Utenfor Fagervik ble det i sin tid også bygget en brygge der fjordbåtene la til. Mange av husene jeg har nevnt lå uforandret frem til det store raset i 1953 da grunnen raste ut og flyttet og ødela flere hus. Etter raset overtok kommunen Frydendal, rev husene og bygget kloakkrenseanlegg

Havnevesenet kommer

Eierne av boligene på Bekkelagskollen opplevde at i mars 1957 kom det folk fra Oslo Kommune for å inspirere husene. De vurderte dem fra alle kanter og sa hovent: “Nå har vi overtatt huset. Vi kan tenke oss at leien pr. måned blir så og så stor helt til fraflyttingen.” Selvfølgelig ville ingen av eierne godta en slik form for ultimatum. Likevel fryktet en at kommunen og Havnevesenet ganske snart ville sette sin vilje definitivt igjennom. “Vi ønsker ikke penger. Vi ønsker å få bo i fred. Vi ønsker å få våre eiendommer respektert.” sa murmester Haakon Pløen til pressen. I alt var det 110 mennesker som bodde på Kollen og som ble berørt. Havnevesenet ville ha 1300-1400 meter sammenhengende kai langs Mosseveien. Kommunen ble oppfordret til å tenke seg om både vel og lenge før det endelige vedtaket skulle tas, en må ikke fullstendig miste respekten for alt som er vakkert og verdifullt her i byen. Som vi nå vet fikk Havnevesenet sine planer igjennom og Kollen ble skutt bort.

Geologien

Geologisk var også Kollen svært verdifull og det kom geologer og studenter fra hele verden for å studere forholdene her. Deres bønn om at Kollen måtte spares ble det ikke tatt hensyn til. En får inntrykk av at Havnevesenets bulldoser overkjørte alt og alle.

Kunstneren Sophie Olsen

Sophie Olsen var født omkring 1850. Det heter at hun var av den velstående “Pløen”-familien i Kristiania og hun bodde opprinnelig hos sin rike familie på Bækkelaget, i villaen “Hvidehus”. På morssiden stammet hun fra polske flyktninger. Hun hadde vært ute i verden og hadde studert malerkunst i Tyskland og i Paris. Hun hadde kultur, fremsynte ideer og var eiendommelig full av spennende innfall og var dessuten umåtelig snill.

Kjærlighetssorg

Sophie hadde vært ringforlovet 2 ganger, siste gang med en sjøkaptein som forliste. To ganger hadde lykken sviktet henne. Hun var blitt skuffet over livet og valgte ensomheten og stillheten. Hun ville søke en ny tilværelse og drømte om en idyllisk skogstue med hvitskurte plankegulv. Gjennom slektninger får Sophie vite at teglsteinsarbeider Hjalmar Jansens stue ved Solbergelva er ledig. Hjalmar hadde uteovn på sletta ved stua si der han bakte brød for salg i bygda.

Huldra kommer

En solskinnsdag i 1880-årne blir Sophie seilt oppover Drammenselven, hun glitrer som en påfugl. Hatten har syv slør som hun lar falle i takt med solens styrke. Foran på hatten gnistrer en halsbrosje som hun har festet der. Hun har blodrød jakke, gul silkekjole, korte fingerløse blondevanter over funklende edelstensringer og perlebesatt håndveske. Hun stiger i land, liten og fornem. Hennes eiendeler: vesker, esker, kofferter, malerkasse og staffeli, utallige kolli blir satt i land. Ungene, særlig jentene flokker seg om den påpyntede damen som har lommene fulle av Kristiania-sukkertøy og klirrende mynt. Hun beseirer ungeflokken og fra nå av de hennes tjenende ånder. Så marsjerer hun i spissen for sin bærende karavane opp til idyllplassen, ei rødbrun tømmerstue. Et kort øyeblikk lettet hun på alle syv slør og med en håndbevegelse døper hun plassen Huldreheim. Her skulle hun, den påfuglaktige huldra, denne kvinnelige Kristiania-bohem, finne og leve sitt nye liv i sommerhalvåret. Hun skulle glemme eller kanskje dyrke sin kjærlighetssorg. Hver vår senere kom hun med trekkfuglene til Huldreheim. Hun strødde brisk på sine hvitskurte golv. Stuen var møblert med verdifulle, gedigne antikviteter bl. a. et dragebord og ved enden et høysete som det bare var to av i hele Norge. Inne gikk hun ofte kledd i en liten lue behengt med mynt-pynt, smaragdrød morgenkjole med svart mønster, trekkspillstrømper og brune skinntøfler. Om formiddagen satt hun på Huldreheimsletta og børstet sitt lange blonde hår i sola og satte det opp i en topp. Så satte hun seg ved staffeliet for å male.

Huldreskogen dirret

I parafinlampeskjæret om kveldene spilte hun “Klosterklokkene” på sitt gamle piano, eller hun spilte “Ja vi elsker” så hele huldreskogen dirret. Hun var oppe halve natta med sine 1000 interesser og gjøremål. Hun dyrket grønnsaker, solbær og sjeldne, gule bringebær. Blåbærplukkere kunne oppleve at Sophie plutselig kunne dukke opp fra intet med langt utslått hår, da kunne hun fortelle om huldre og skrømt. Barn og unge fra andre trakter kunne nok være litt redd henne for hun var jo huldra. Alt på Huldreheim var trolsk og sensasjonspreget på grunn av Sophies huldrelek.

Fullmånefest med Wildenvey

På Huldreheim holdt hun St. hans - fest og fullmånefest. Dit kom kunstnere og bohemer fra Kristiania. Gyldendal Forlag forsøkte å låse Wildenvey inne i en stue i Solbergelva for at han skulle gjøre seg ferdig med en diktsamling. Men Wildenvey ville ikke beskyttes mot kvinner, vin og sang, så på kveldene hoppet han ut av bakvinduet og stakk opp til Huldreheim på fullmånefest.

Sukkertøy i lommene

Sin siste tid tilbrakte Sophie i et par tillukkede rom på Bekkelaget. Hun hadde også tilhold i sin bestefars hus “Kneppa”, der hun malte familieportretter og landskapsbilder. Sophie Olsen døde bak sine perleportierer omkring 1928-30. Hun, huldra fra Huldreheim hadde da sukkertøy i alle lommer.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 85: Familien Pløen på Bekkelaget.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 372 den 15.04.2006. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.