Kjeldearkiv:Grunnleggelsen av Den Norske Glassindustri (Sollied 1928)

Gjengitt fra Teknisk Ukeblad 1928, nr.2 (13. januar), nr.5 (3. februar), nr.9 (2. mars) og nr.11 (16. mars).

Fotnotene er omgjort til sluttnoter og nummerert under ett for hele artikkelen.

TEKNISK UKEBLAD 13/1-1928

Det er især 3 forfattere som mere generelt har behandlet den norske glassindustris historie, nemlig Fredrik Thaarup (1813), L. M. B. Aubert (1859) og H. Grosch (1899), men når det gjelder tiden før 1750-60 er de alle meget kortfattede og tildels motstridende. Det heter i almindelighet, at en Jørgen Qual eller Quale i 1736 fikk privilegium på å anlegge et glassverk («glass-pusteri») på sin gård Falkensten i Jarlsberg grevskap, men det kom ikke istand. Da derimot «Det norske kompani» blev stiftet i 1739, blev oprettelse av glassverk dets hovedopgave. Aubert skriver at allerede i 1739 anlagdes det første glassverk på gården Aas' grunn i Sandsver og efterfulgtes i 1744 av Nøstetangens krystall-glassfabrikk på Eiker prestegårds grunn.

Hos Grosch heter det, at det første glassverk blev anlagt sommeren 1741 antagelig på Aas og det næste 1744 eller 1746 på Eiker — det såkalte Nøstetangens glasspusteri.

Nu foreligger der et stort arkivmateriale vedrørende den gamle norske glassindustri, ja bortset fra bergverksindustrien er der vel ingen av våre gamle industrier, som kan opvise maken, idet der i Riksarkivet finnes 60-70 pakker vedrørende glassverkene fra 1700-årene, og til ut i 1820-årene. Da nu hver pakke inneholder 2-3 protokoller blir det et ganske stort materiale; og det fremgår av gamle registraturer at der tidligere har vært adskillig mere især av regnskaper.

Dette materiale har naturligvis vært kjent av alle som har søkt oplysninger om glassverkenes historie. I Auberts tid var dette arkiv opbevart på Christiania glasmagasin, men er nu som nevnt i Riksarkivet, hvor det visstnok har vært ialfall i en menneskealder og hvor det er lett tilgjengelig med en summarisk betegnelse av hvilke protokoller der finnes i hver pakke. Helt fra 1899 foreligger der endog en trykt fortegnelse over disse så-velsom andre utrykte og trykte kilder til de norske glassverks historie, nemlig i Christiania glasmagasins utstillingskatalog (s.3—8). Fra året 1751 kan man derfor følge glassverkenes historie for hvert år, men for årene 1739-51 er materialet derimot mangelfult; for årene 1745-50 finnes her ingen bøker, men den første hovedbok som går til ultimo september 1744 har da vært kjent og man behøver bare å slå op i denne bok for å se at der i 1740-årene lå et glassverk ved Nøstetangen. Dette er da Også nylig bl. a. konstatert av prof. Thv. Lindeman (Det kgl. norske vidensk. selsk. forh. b. 1 1927), men forøvrig er hans oplysninger om de i Riks-

(side 13-spalte 2) arkivet beroende arkivalia vedrørende glassverkene hverken fullstendige eller helt riktige; der finnes således også protokoller for årene mellem 1761 og 1767, og gjør man sig den uleilighet at gjennemgå de mange pakker vil man faa rede på mange interessante forhold som pakkenes etiketter ikke gir nogen antydning om. Jeg skal således nevne arkivregistraturen ved avleveringsforretningen i 1776, balansebok 1739-44, detaljert regnskapsbok for Hillestad verker fra 1739 — ingen av disse syns hittil å være kjent; fra 1750-årene foreligger som nevnt en rekke forskjellige bøker som kontraktprotokoll, instruksprotokoll, modellbøker, kopibøker og en rekke forskjellige regnskapsbøker, som nevnes i katalogen av 1899, men som hittil kun har vært lite benyttet.

Da jeg første gang gjennemgikk disse arkivalia — det er nu adskillige år siden — kom jeg til det resultat, at hvor innholdsrike de enn var, vilde de ikke kunne gi nogen sammenhengende fremstilling av glassverkenes historie før 1750. Oplysninger fra årene 1745-50 og om hvorvidt der før denne tid har vært nogen glassverk på Falkensten og på Aas syntes helt å mangle. Først ved en senere nøiere gjennemgåelse fant jeg et par korte men viktige notiser også herom, som da bekreftet hvad jeg imidlertid hadde funnet annetsteds. Spørsmålet var da hvor man kunde vente å finne de manglende oplysninger, og jeg heftet mig da ved en bestemmelse i det norske kompanis oktroi av 21. mai 1739 og i privilegierne av 3. januar 1741 vedrørende kompaniets administrasjon. Det heter nemlig i oktroiens § 28, at administrasjonen skal bestå av en preses, en overdirektør og fire direktører samt 4 assessorer og at geheimeråd v. Beust, som kompaniets stifter, skulde være overdirektør, efter hvis forslag alle de norske etablissementer og de fabrikerte varers debet skulde skje. I hans fravær skulde de andre direktører korrespondere med ham om alt viktigt. Da de anleggende fabrikker mest bestod av berg-, forst- og jaktmaterialer skulde to av direktørene være hofjegermester v. Langen og berghauptmand Stukenbrock, mens det i kongelig nåde blev overlatt kompaniet selv å velge de 2 andre direktører og de 4 assessorer.

I privilegiene av 3. januar 1741 heter det i § 2, at oktroiens 28. post angående direksjonen forandres og ekstenderes derhen, at det skal stå interessentene fritt i deres generalforsamlinger å velge sådanne og så mange direktører som de finner tjenlig, men Kongen forbeholdt sig fremdeles å beskikke såvel preses og en overdirek-

(side 14-spalte 1) tør som de 2 norske direktører, hvorav den ene skulde tilhøre overbergamtet og den annen overforstamtet, begge på Kongsberg — dog alle i kompaniet interesserte.—

Man skulde derfor vente at bergvesenets og forstvesenets spesielle arkiver (i Riksarkivet) sammen med de almindelige administrasjonsarkiver for vedkommende år kunde inneholde oplysninger også om glassverkene, og dette viste sig da også å være riktig, men de således erholdte oplysninger krevet ofte supplerende undersøkel-ser på forskjellige områder, så det hele blev et temmelig vidløftig arbeide, som kun blev muliggjort ved det bidrag, jeg erholdt fra Varekrigsfondet.

Det viste sig også gjentagende ganger, at innberetninger som var sendt regjeringsautoritetene ikke lenger fantes på sin plass i vedkommende arkiv; det kan da hende at et sådant dokument kan gjenfinnes ved en senere behandling av samme sak, men tildels finnes ingen oplysning om hvor det er blitt av eller det anføres at være sendt til det norske kompani til uttalelse uten at det kan sees å være kommet tilbake. Sådanne lakuner er påtruffet både i det norske og i det danske riksarkiv. I denne forbindelse tillater jeg mig å takke riksarkivar Laursen i Kjøbenhavn for gjentagende velvillig assistanse.

De vesentligste oplysninger om det på Falkensten planlagte glassverk finnes i Rentekammerets arkiv dels i den almindelige, dels i den realistisk ordnede avdeling. Selv om der ennu er mange huller i vårt kjennskap til den norske glassindustris historie, er det dog nu mulig å trekke op hovedlinjene også for den første tid; det er imidlertid ikke her min hensikt at gi en utførlig fremstilling, men kun en sammentrengt oversikt, idet jeg medtar en del av hvad jeg har funnet til supplering eller beriktigelse av hvad man hittil har vist. Det er min hensikt annensteds å gi en mere utførlig fremstilling av enkelte avsnitt.

Det er særlig 3 menn, hvis navn er knyttet til grunnleggelsen av den norske glassindustri: Det er bondegutten Jørgen Quall (Kvåle) som blev eier av godset Falkensten i Borre og erhvervet privilegium på det første norske glassverk den 20. desember 1736; dernæst den fra Tyskland innkalte forstmann, hoffjegermester Johann Georg v. Langen, som 1741-42 anla den første lille «glasshytte» i Hoksund på Eiker på den s. k. Nøstetangen; hytten måtte imidlertid innstille efter å års drift, men blev gjenoptatt et par år senere; endelig er det daværende major, senere kammerherre, stiftamtmann og geheimråd Caspar Herman v. Storm som efter selskapets omorganisasjon blev dets direktør fra 1753; han arbeidet i en rekke år med stor energi for glassverkenes opkomst og må betegnes som den norske glassindustris egentlige grunnlegger.

Jørgen Quall, som var fra en av Kvålegårdene i Slire, kom i en ung alder til Christiania, hvor han slog sig op på krambodhandel. Han interesserte sig imidlertid for industri og fikk i 1720 privilegium på anlegg av en spikerfabrikk i Høland men efter nogen års forløp tvang nogen Fredrikshaldborgere ham til å nedlegge dette, da de påstod at hans damanlegg skadet deres sagbruksvirksomhet. Imidlertid hadde han i 1724 kjøpt herregården Falkensten i Borre, hvortil hørte store skog-

(side 14 - spalte 2) strekninger og her besluttet han å anlegge et «glass pusteri». Han søkte da gjennem flere år, første gang 14. aug. 1725 om å få privilegium herpå men de norske autoriteter frarådde dette vesentlig av hensyn til skogene. Det lykkedes ham allikevel tilslutt ved kgl. res. av I 20. desember 1736 å få tillatelse til å anlegge et glasspusteri på sin egen gård uten at han dog fikk innvilget alle de privilegier, han hadde søkt om. Men han opnådde ialfall å få 30 års monopol på anlegg av glassverk i Akershus stift.

Det har hittil vært helt ukjent hvorvidt Quall benyttet sig av det nevnte privilegium, men på auksjonen over Det norske kompanis fabrikker i 1750 oplyser Quall's svoger, at glasshytten var ferdig opsatt omkr. 1740; men da han skulde sette den i drift lot han sig av Det norske kompani bevege til å la dette være, idet han skulde bli holdt skadesløs for sine anvendte bekostninger. Det norske kompani kunde jo selvsagt ikke gå til anlegg hverken av Nøstetangen eller Aas glassverk, som begge lå i Akershus stift uten tillatelse av Quall, eller hans arvinger; det var også tatt uttrykkelig reservasjon i kompaniets privilegier av 1739 at ingen måtte prejudiseres i sine tidligere privilegier og rettigheter. Jeg antar at Quall blev holdt skadesløs bl. a. ved at både hans svoger Kay Branth og hans svigersønn Christian Michelsen fikk betrodde stillinger i Det norske kompanis tjeneste; også hans sønn John Christian var ialfall en tid i kompaniets tjeneste. Men dessuten fremgår av kompaniets regnskapsbok, at der i 1753 blev betalt 23 rdl. 3 mrk. 6 sk. for Falkenstenprivilegiet og i 1756 tenkte man endog å flytte Aas glassverk til Falkensten.

Det første glassverk i Norge blev altså anlagt på Falkensten efter Jørgen Qualls initiativ uten at det dog nogensinde kom i drift.

Jeg skal så omtale «Det norske kompanis» virksomhet. Når det har vært fremholdt at dette kompani fra først av så som sin hovedopgave å oprette glassverk, så er det ganske feilaktig. Det blev det først efter omorganisasjonen i 1750 og især efter utvidelsen i 1760. Når man gjennemleser de 30 paragraffer i oktroien av 21. mai 1739 som nevner den store mengde av anlegg av alle mulige slags, som man tilsiktet å oprette, må man si, at glassverk inntar den mest beskedne plass. Det heter nemlig bare i § 9 at i de lengst bortliggende skoger, hvor tømmeret ellers på ingen måte kan føres eller gjøres i penger, må kompaniet oprette glasshytter og deri fabrikere alle slags glassvarer.

Det var nok ganske anderledes vidtomspennende og høitflyvende planer, som foresvevde stifterne av Det norske kompani; det får vi det beste inntrykk av ved å lese innledningen til den nevnte oktroi:

«Vi Christian den Sjette etc. — gjøre alle vitterligt: At vores Geheimeraad Churpfalzisk General Salt-Direkteur von Beust for Os allerunderdanigst har andraget, hvorledes udi vort Rige Norge saavel in Regno minerali som vegetabili og animali, efter den af ham indhentede Underretning, findes mange Leiligheder til Kommerciens

(side 15 - spalte 1) Befordring at forfærdige allehaande Varer af adskillige der i Landet fra utallige Aar deels ubekiendte, og deels ingen synderlig Attention værdig eragtede, saavelsom til største Delen negligerede raae Materialier, til hvilken Ende adskillige nyttige Fabriker kunde anlægges og det havende øiemærke, ved Guds Bistand, gandske visselig naaes ved et stort Kompagnies Oprettelse, saafremt Vi maatte for godt befinde til et sligt Kompagnie af høikongelig Naade den fornødne Octroj allernaadigst at meddele, i Betragtning af, at forberørte forehavende Etablissementer blot hensigte til at præparere og til Nytte føre Landets Produkter, samt udi den lovligste og reelleste Hensigt ikke allene at beholde alle Penge i Landet, saavidt mueligt, men endog aarligen anseelige Pengesummer fra fremmede Lande at indtrække, at for-skaffe mange Undersaatter Næring, at opdyrke Øde Strækninger, at befordre Handelens Flor, og mærkelig at forøge vores Told, samt andre landsherrelige Indkomster»; — — —

Det er vel det mest typiske uttrykk for tidens merkantilistiske opfatning som kan påvises i vårt lands historie, og selv det mest frasefylte foredrag fra senere tider om vår nasjonale selvhjulpenhet eller det mest moderne politiske valgprogram kan ikke på langt nær hamle op med alt det som dette kompani vilde sette i gang til landets beste. Kompaniet fikk tillatelse til å anlegge fabrikker av så å si alle mulige slags: Fabrikker for tilvirkning av alle slags snekkerarbeider, for tilvirkning av tjære, bek, harpiks, alun, svovel, jern, potaske, salpeter, såpe, glass, kalk, oljemøller, barkmøller, garverier, tilvirkning av tangaske, fangstinnretninger for vilde dyr, for sjøfugl m. m. Det blev dessuten forbudt alle andre å oprette lignende fabrikker og kompaniet fikk rett til å bygge og holde armerte handelsskib, til å ha eget mål og vekt, tollfrihet i 10 år og jurisdiksjon over sine funksjonærer og arbeidere.

Det var fisken i havet, fuglen i luften, dyret i skogen og stenen i fjellet — kort sagt alle landets naturherligheter som det blev overlatt dette kompani å utnytte. Man får, som Aubert treffende uttrykker det, den be-

(side 15 - spilte 2) stemte overbevisning, at kun menneskeslekten selv var unddratt kompaniets fabrikkmessige virksomhet. Til gjengjeld for alle disse begunstigelser måtte kompaniet bare forplikte sig til ikke å krenke nogen innfødts eldre rett, kun å forhandle sine varer en gross og betale 5% av overskuddet til den kgl. kasse — en avgift som forresten meget snart blev eftergitt. Hvem var nu den egentlige stifter av dette kompani med det veldige program. Det sies i selve oktroien at det var geheimeråd Joachim v. Beust, en av de mange tyskere som (i 1737) blev innkalt av Christian 6 for å fremme Danmarks og Norges materielle utvikling; men der er flere momenter som tyder på; at han må dele en vesentlig del av æren med den samtidig innkalte tyske forstmann hoffjegermester Johann Georg v. Langen. Det viser sig nemlig at kompaniet til å begynne med bare overtok og utvidet virksomheter og anlegg som var grunnlagt av v. Langen, således flere ovner for tilvirkning av trekull og tjære. Men det fremgår især av en omfangsrik og meget interessant innberetning til Kongen om den fremtidige forstordning i Norge forfattet 1738 av brødrene v. Langen.

Ved en flyktig gjennemlesning av oktroien av 1739 får man lett det forvirrende for ikke å si sinnsforvirrende inntrykk, som omtales av tidligere forfattere. Men ser man nøiere efter finner man at skogen og skogsproduktene inntar en fremtredende plass og det heter også i § 28, at da de anleggende fabrikker mest består av berg- eller forst- og jagtmaterialer beskikkes J. v. Langen og Stukenbrock til direktører eller som det heter i privilegiene av 1741, at interessentene (hvorav næsten alle bodde i Kjøbenhavn) kunde velge så mange direktører som de måtte ønske, men der skulde alltid være 2 norske direktører, nemlig 1 av overbergamtet og 1 av overforstamtet, begge på Kongsberg. (Fortsettes.)

TEKNISK UKEBLAD 3/2-1928

Fortsatt fra nr.2, s.15

(side 52 - spalte 1) Kompaniet skulde først og fremst opta fremstillingen av trekull og tjære i stor stil av sådan ved, som kun kunde anvendes til brensel eller kull, særlig omkring Kongsberg skulde all tyrived overlates kompaniet til kostpris, mot at det leverte sølvverket de herav fremstilte kull 8 skilling billigere pr. læst enn hvad der betaltes for milekull. Den utvundne tjære, bekk, olje etc. skulde derimot overlates kompaniet. Hertil skulde anvendes egne ovner («maskiner»), som var angitt av v. Langen og som skulde gi meget bedre utbytte enn

(side 52 - spalte 2) den gamle milebrenning. For å spare på bygningstømmer skulde der fremstilles mursten og teglsten; hertil trengtes visstnok ved; men ved å anvende tyske brennovner kunde man hjelpe sig med bakhun, kvist og annet avfall. I avsidesliggende skoger, hvor tømmeret hadde liten verdi skulde der anlegges glasshytter og den hertil nødvendige potaske skulde brennes av råtne trær og avfall, som gav en bedre aske enn frisk ved. Hovedproduktene skulde altså være kull og tjære etc. og da har man jo en naturlig forklaring på det i daglig tale

(side 53 - spalte 1) mest anvendte navn «Det sorte kompani», hvad allerede Holberg nevner som en formodning. I en av major v. Storm i 1761 forfattet memorial («Species Facti»), hvortil jeg senere kommer tilbake, erklærer også han, at kompaniets hovedhensikt var å forsyne Kongsberg med 20 000 læster kull årlig og at der efterhånden blev anlagt 73 tjæreovner.

Som nevnt av H. Grosch besluttet man meget snart efter kompaniets stiftelse å oprette en liten glasshytte, og sommeren 1741 fikk man sendt fra grev Stolberg-Wernigerode (i Toringen, fetter av kong Christian VI) en glassmester. Denne hytte blev dog som før nevnt ikke anlagt på Aas men på Eikers prestegårds grunn på den s. k. Nøstetangen ved Vestfosselvens nordre utløp i Storelven. Ifølge hovedboken 1740-44 var bygningsomkostningene i 1741: 440 rdl. 84 sk., 1742: 108 rdl 47 sk. og 1743: 24 rdl. 18 sk., tilsammen 573 rdl. 53 sk.; driftsomkostningene henholdsvis 127 rdl. 84 sk., 234 rdl. 30 sk. og 197 rdl. 76 sk., tilsammen 559 rdl. 84 sk., mens verdien av de tilvirkede glassvarer var taksert til henholdsvis: 374 rdl. 1 sk., 214 rdl. 58 sk. og 93 rdl. 38 sk. (mars 1744), tilsammen 682 rdl. 1 sk.

Til ultimo september 1744 opføres for glasshyttens bygningsomkostninger ialt 609 rdl. 62 sk. og for driftsomkostninger 845 rdl. 94 1/2 sk. (ibr. underskudd og be-holdning av råmaterialer). — Det må altså ha vært en meget liten «hytte», et par tusen rdl. nevnes ellers som byggesum for et lite glassverk, der anvendtes i 1741 bare 9400 mursten, mens der til de øvrige verk på Nøstetangen s. å. anvendtes 41 900 sten med en samlet byggesum på over 2000 rdl. og en driftsutgift på over 4000 rdl. (Det var kull- og tjæreverk, harpiks-bek og kjønrøkfabrikk, potaskefabrikk og teglverk). — Glassproduksjonen var også temmelig ubetydelig og stadig avtagende, det hele har nærmest karakter av forsøksdrift, som stanset i 1743 eller i begynnelsen av 1744. I balanseboken 1739 — ultimo september 1744 — heter det at av de for 682 rdl. 1 sk. takserte glassvarer var bare solgt for 31 rdl. 20 sk. — resten lå lagret hos Stille Christensen på Bragernes, som erklærte varene for å være ubrukelige (skjønt de blev taksert for 650 rdl. 71 sk.).

Men det var ikke alene glasshytten, som viste .et dårlig resultat. Til de to første kull- og tjæreanlegg ved Bitchen (Bitjern) og Gabe Gottes gruben ved Kongsberg, som begge var i drift allerede 1739 kom der i det følgende år anlegg av forskjellig slags ved Hjuksebø i Hitterdal, ved Hillestad (nær Holmestrand) og ved Minde (ved Mjøsen), i 1741 anleggene ved Aas i Sands-vær, ved Nøstetangen i Eiker og vitriolverket ved den gamle nedlagte Kongsberggrube «Der verlorne Sohn», i 1742 jernmalmgruben ved Sauer (Søfde) i Hitterdal og endelig 1743 kull- og tjæreverkene på Høimyrtangen i Flesberg ved Hvidsø i Kviteseid. Der var altså tilslutt anlegg spredt omkring på 11 forskjellige steder, hvorav 5 ved Kongsberg. Med hovedkontoret i Kjøbenhavn måtte det bli en tungvint og kostbar administrasjon, og da driftskapitalen var for liten og de fremstillede produkter dyre og tildels dårlige, så det mørkt ut for kom-

(side 53 - spalte 2) paniets fortsatte virksomhet. Ved kgl. res. av 9. desember 1743 fikk kancelliråd Brinch og bergassessor Klem ordre om å undersøke årsaken til det dårlige resultat, idet de skulde underkaste alle anlegg en nøie undersøkelse og foranstalte nye prøver til kontroll av produktenes kvalitet og utbytte. Det er naturligvis i denne anledning at kompaniets regnskapsbøker er avsluttet ultimo mars henholdsvis ultimo september 1744. Kommisjonens innberetning har dessverre — tross anstillede undersøkelser også i det danske riksarkiv — ikke vært å finne, det står i vedkommende protokoll at den blev sendt kompaniet til erklæring. Det heter at kommisjonen frarådet fortsatt drift uten efter nye forsøk. Ved kgl. res. 16. november 1745 blev så kommisjonen ophevet (Klem var imidlertid da død), idet man fant det vanskelig å skaffe de fornødne midler til fortsatte forsøk og fabrikkene nå skulde være satt i en ganske annen forfatning, heter det.

Kompaniet hadde da fått en ny ledelse, idet v. Beust fratrådte som overdirektør ultimo desember 1744 og blev avløst av geheimeråd W. A. v. d. Osten (som i 1743 var blitt utnevnt til direktør for finansene). Til direktører i Norge var på generalforsamlingen 26. februar 1741 valgt hoffjegermester J. G. v. Langen og Christiania-kjøpmennene Peder Leuch og Joh. Henr. Darjes. Leuch og Darjes fikk sine avskedsansøkninger innvilget på generalforsamlingen i Kjøbenhavn 14. januar 1745 og v. Langen reiste 1746 tilbake til Tyskland. Det nevnes ikke hvem der blev valgt i deres sted. Den i 1745 ansatte inspektør Mørser (med 700 rdl. i gasje) og som skulde være særlig kyndig i jerntilvirkningen, blev også en skuffelse. Kompaniet hadde forøvrig allerede tidlig tenkt å ta op jerntilvirkningen på sitt program, men et forslag fra v. Beust om å få overlatt Kongsberg jernverk blev avslått ved kgl. res. av 25. febr. 1743. — I november 1740 var der blitt vedtatt å øke «porsjonene»s antall fra 500 til 1000 á 100 rdl., hvorav 60 % skulde betales innen 11. desbr. 1742, men man fikk bare inn knapt halvparten herav (nemlig 29 349 rdl. 59 sk. pr. ult. desbr.) Ult. septbr. 1744 var der innkommet 41 390 rdl. og der kalkulertes da et tap på 14 689 rdl. 11/2 sk.

Skjønt der bare foreligger sparsomme oplysninger om de enkelte fabrikker i den siste halvdel av 1740-årene, søkte man visstnok i det lengste å holde endel av kull- og tjæreverkene i drift, men glassfabrikasjonen Nøstetangen blev helt innstillet og først gjenoptatt sommeren 1746 (F. G. Voss: Einleit. zu eine Norw. Bergw. hist. Ms. Univers.bibl.).

For nogen år siden fant jeg i det svenske riksarkiv i Stockholm en hittil ukjent innberetning dat. 2. desbr. 1742 fra mineralogen Alexander Funck om Det norske kompanier og dets fabrikkers tilstand i 1741, da den på vesentlige punkter stemmer med hvad jeg har funnet i de norske arkiver, er der grunn til å anta at hans fremstilling i det hele er pålitelig. Da han bl. a. gir en beskrivelse av de ved fabrikken anvendte ovner, kunde hans redegjørelse nok fortjene en nærmere omtale, men jeg skal ved denne leilighet innskrenke mig til å nevne at også han anfører at kompaniet sommeren 1741 påtenkte anlegg av en glasshytte på Hokksund, men nevner intet om et glassverk på Aas. —

Når glasshytten på Aas eller Volden, som den også kaltes, blev anlagt, kan ikke sees av den før nevnte hovedbok, hvis den var anlagt av Det norske kompani

(side 54 - spalte 1) kan det ialfall (som også nevnt av Lindeman) ikke ha vært før efter 1744; men naturligvis kunde der jo før 1739 ha vært påbegynt et glassverk her i likhet med det på Falkensten.

Det kan imidlertid sikkert påvises at Aas (eller Volden) «grønne glasshytte» også skyldes Det norske kompani og at anlegget blev påbegynt 1748. — Major Storm skriver visstnok (Spec. Facti 1761) at både Nøstetangens og Aas glassverk blev anlagt «cirka 1746», men Storm var på den tid ikke selv aksjonær og det riktige anleggsår fremgår av en innberetning fra Overbergamtet til Rentekammeret av juli 174S, hvori der klages over at kompaniet «skulde intendere og allerede være udi verk med at anlægge et nyt glaspusteri i Sandsvær 1 1/4 mil fra Kongsberg». Overbergamtet fremholdt at dette anlegg var stridende mot kompaniets privilegier (§ 9) og skadelig både for sølvverket og for bergstaden, som fikk trekull og ved fra de skoger som omgav det nye glassverk. I en senere skrivelse gjør Overbergamtet opmerksom på at et glassverk kan flyttes, men det kan ikke et, bergverk, og her gjaldt det jo Kongens eget sølvverk. — Kompaniet klaget bl. a. over at sølvverket ikke vilde kjøpe de fremstilte kull, hvortil, sølvverket svarte at det bare var et prisspørsmål, man kunde ikke betale like meget for kompaniets dårlige kull, som hadde «mistet sin flogiston», som for gode milekull. Foreløbig døde striden hen, formodentlig fordi kompaniet hadde så mange andre vanskeligheter, at man lot være å drive Aas glassverk og nøiet sig med Nøstetangens. — Der strømmet dog efterhånden også inn klager fra forskjellige steder, hvor kompaniet hadde satt igang pottaskebrenning, at bøndene ikke fikk betaling for den leverte aske. I den anledning fremholder v. d. Osten i 1748 i et brev til stiftamtmann Rappe, kompaniets vanskelige stilling. Den største del av interessentenes innskudd var uteblitt, man hadde liggende for 2000 rdl. i vitriol, som man ikke hadde fått solgt, og endelig var en av kompaniets største fabrikker ved en ulykkelig ildebrand lagt i aske. Imidlertid hadde kompaniet nu av banken fått tilstrekkelig kapital til å bringe alt i stand.

Det gikk allikevel ikke bedre. Iflg. Storm (Species facti) måtte kull- og tjæreverkene nedlegges så de forfallt og de øvrige fabrikker vilde heller ikke lønne sig. Da gjelden i 1750 var kommet op i 20 000 rdl. og man forgjeves hadde forsøkt et lotteri, besluttet generalforsamlingen 15. april 1750 å søke anleggene solgt. Dette blev innvilget ved kgl. res. 4. mai s. å., dog således at kjøperne skulde forpliktes til å fortsette driften. — Ved auksjonen i Christiania i juli 1750 blev fabrikkene opbudt tilsalgs under ett for 20 000 rdl., nemlig Nøstetangens glassfabrikk, vitriolverket Den forlorne sønn, Minde pottaske- og teglfabrikk, Aas glass- og tjærefabrikker, Gabe Gottes, Bitchen, Hillestad, Hjuksebø og Hitterdals tjærefabrikker (beholdninger av råmaterialer og fabrikata undtatt). Det oplyses at den ene glassfabrikk var anlagt «ungefähr for 10 år siden og den annen for 2 år siden». Da der ikke kom noget bud hverken på 20 000, 18 000 eller 15 000 rdl., blev auksjonen avlyst.

Iflg. Storm henstod nu verkene til juni 1751, da hoff-marskalk, grev A. M. Moltke kjøpte fabrikkene og kompaniets privilegier for 10 000 rdl. for hvilken sum de blev overlatt det nye interessentskap. Imidlertid er Det

(side 54 - spalte 2) nye kgl. octroijerede Norske Companis skjøte på fabrikkene til grev Moltke dat. 27. mai 1751 og i en ansøkning til Kongen (dat. Christiania 11. febr. 1752) fra Christian Grave, Ancher og Wærn samt Joh. Gottfr. Priebst sier disse om sig selv, at det var de som «fattet de første tanker og gjorde den første plan til Det norske fabrikk-kompanis nye optagelse».

Grave var (fra 1761 til 1763) sogneprest til Eiker (tit. «professor antiqvitaturn patriæ»), Matthias Wærn (d. 1789) og Erich Ancher (d. 1785) drev forretning og industrivirksomhet sammen i Fredrikshald, Priebst (d. 1760) var handelsmann i Drammen. —

Det nye interessentskap5) bestod av 10 aksjer å 1000 rdl., nemlig: Kongen (Frederik V): 3, Grev Moltke: 1, Erich Ancher: 1, Matthias Wærn: 1, Wærns mor Kristine Colbjørnsdatter (søster av de bekjente brødre Hans og Peder C.): 1, vice-statholder J. Benzon: 1, Grave: 1 og Priebst: 1, (0. Holmboe: Hist. Tidsskr. 2 r. 2 b s. 114). (Fortsettelse.)

TEKNISKE UKEBLAD 2/3-1928

Fortsatt fra nr.5, s.54

(side 93 - spalte 1) Istedetfor det oprinnelige i navnet norske, men i virkeligheten danske selskap, hadde man nu fått et norsk selskap med kongen i spissen.

De første direktører blev Grave og Priebst (med 200 rdl. i gasje). De satte i gang driften ved tjæreverkene i Hitterdal og på Aas, potaskefabrikken på Minde, vitriolverket og Nøstetangens glassverk. Dette sistes bokholder Peter Holm blev sommeren 1751 sendt til Tyskland for å engagere arbeidere. Naturligvis skiftet aksjerne i årenes løp eiere. Således solgte snart Grave (1754) og Priebst (1753) sine, men det har jo i almindelighet mindre interesse å følge disse transaksjoner, som efter denne tid lett lar sig påvise av kompaniets bøker. .Det fortjener dog å nevnes at major, senere stiftamtmann Caspar Herman v. Storm i 1753 kjøpte en av Ancher og Wærns aksjer, for hermed begynner et nytt og viktig avsnitt i den norske glassindustris historie.

Den energiske og kunnskapsrike C. H. v. Storm (1718-77) blev nemlig i generalforsamlingen 14. og 19. juni 1753 valgt til kompaniets direktør, og 2S. juni s. å. overtok han ledelsen av alle anlegg. Kompaniets tap var da kalkulert til 5692 rdl. 2 sk. skjønt alle beholdninger «på det høieste beregnes». Storm tok sig med stor energi av kompaniets affærer; han reiste straks rundt til de forskjellige fabrikker for å bringe orden i forholdene, og tok sig særlig av glassfabrikasjonen, som han anså for å være den av kompaniets virksomheter, som var den fordelaktigste. Driften av begge glassverk var da innstillet, hvorfor Storm skaffet de nødvendige arbeidere tildels fra utlandet. Ved Nøstetangens krystall-glassfabrikk hadde den forrige direksjon opført en ny glassovn, som ennu ikke var brukt. Den blev nu satt i drift i begynnelsen av juli 1753, men det viste sig at den var så dårlig bygget, at den allerede efter et par dagers drift måtte undergå en grundig reparasjon, som kostet 3-400 rdl. og som voldte flere ukers forsinkelse.

I september s. å. innstiltes driften på Aas glasshytte, da glassovnen blev utvidet og der blev bygget 2 nye kjøleovner. Man hadde da fått en del nyengagerte arbeidere fra Mecklenburg.

Da Storm overtok ledelsen blev beholdningene på Nøstetangen kalkulert til 3575 rdl. 3 mk. 18 sk., hvorav for 1655 rdl. 12 sk. i glassvarer av forskjellig slags. Beholdningen på Aas blev anslått til 1046 rdl. 2 mk. l8 sk., men hvor meget herav er glassvarer er ikke opgitt.

I 1754 hadde Storm planer om å anlegge en 3dje glasshytte det følgende år i det trondhjemske, men herav blev der dog intet; derimot foreslo; han på generalforsamlingen i juni 1754 at Morten Wærn (bror av Matthias W.) skulde sendes til England på kompaniets bekostning for å sette sig grundig inn i hele glassindustrien både av krystallglass, vindusglass og grønt glass, søke å få rede på sammensetning og fabrikasjonsmetoder samt engagere de nødvendige mestere og arbeidere. Samtidig blev det besluttet å anlegge en ny glasshytte for vindusglass. Storms forslag blev vedtatt og samme sommer reiste Morten Wærn til England, mens han selv reiste til Trondhjem dels for å gifte sig med den rike

(side 93 - spalte 2) general Mangelsens datter, dels for å undersøke om ikke den tangaskebrenning som byskriver Hveding hadde søkt å få i gang i det trondhjemske kunde utvides, så glassverkene kunde få en regelmessig forsyning av norsk istedenfor utenlandsk råsoda (tangaske).

Storm tok sig energisk av denne opgave og det lykkedes ham forholdsvis snart ved hjelp av sine interesserte medarbeidere fra Trøndelag til Rogaland å organisere en tilvirkning av tangaske, som kunde dekke de norske glassverks behov. — Som bekjent blev tangasken i begynnelsen av 1800-tallet efterhånden erstattet av den «kunstig» fremstilte soda, men man hadde da funnet en annen anvendelse for denne aske nemlig til fremstilling av jod (og senere til kalisalter). Den dag idag er tangaskebrenningen langs den norske kyst en ganske viktig binæring, hvis grunnleggelse Storm har en vesentlig fortjeneste av.

På sin før nevnte utenlandsreise skulde Morten Wærn naturligvis også undersøke tangaskebrenningen og han sendte beskrivelse av fremgangsmåten i Skotland og prøver av den der brente «kelp» (tangaske). På sin fortsatte reise til Nord Frankrike i 1756 engagerte han en fransk tangaskebrenner Pierre Dufresne, som sammen med en tolk Antoine og en skriverkar Chr. Calmeyer (som senere blev bokholder 3: bestyrer av Biri glassverk) av Storm i slutten av juni s. å. blev sendt til Trondhjem, hvor de assistert av Hveding satte i gang tangaskebrenningen på nordsiden av Trondhjemsfjorden. Da det var så sent på sommeren blev der kun brent ca. 8000 pd. men av god kvalitet.

I 1757 gjentokes brenningen i Trøndelag og man opnådde da ca. 40 000 pd. tangaske; i 1758 var Dufresne og Calmeyer i Ryfylke, hvor foged Garmann blev glassverkenes representant. Videre skal nevnes byfoged Koren, i Kristiansund, byfoged Eeg i Molde og rådmann Archdahl i Trondhjem. Det lykkedes i Storms tid å nå op i en produksjon av 200 000—250 000 pd. pr. år, men i slutningen av 1770-årene måtte man på grunn av den økede glassproduksjon dessuten innføre ca. 100 000 pd. fra Skotland, 60 000 pd. fra.Ostersjøen og 10 000 pd. fra Spanien.

Det varte imidlertid ikke lenge før tangaskebrenningen møtte en tildels meget sterk motstand, idet mange fiskere mente at røken fra tangbrenningen var skadelig for fiskeriene. Der kom i den anledning på flere steder til temmelig voldsomme optrin, og tangbrenningen skaffet derfor- autoritetene, bade de hjemlige og de i Kjøbenhavn, meget arbeide og mange vanskeligheter. Der blev innhentet uttalelser både fra innland og utland, der blev nedsatt kommisjoner, anstillet forsøk osv. gjennem et tidsrum av over halvhundred år. 1 1756 tvang fiskerne i Ryfylke amtmannen i Stavanger til å utstede forbud mot tangbrenningen, — et forbud som først blev hevet 1779. Og i 1804 blev amtmennene i Trondhjems, Romsdals og Bergenhus amtene bemyndiget til å forby tangasketilvirkningen på de steder hvor befolkningen var fiendtlig stemt mot denne. Disse forhold, som i flere henseender er av interesse, har jeg imidlertid i sin tid behandlet annensteds ("Norsk Fiskeritidende" 1900 og 1901, Tidskr. f. Kemi, Farmaci og Terapi 1911), og jeg skal derfor ved denne anledning ikke gå nærmere inn herpå.

(side 94 - spalte 1) M. h. t. tilvirkningen av pottaske hadde man derimot stadig vanskeligheter, idet det tross all opmuntring ikke lykkedes å få bøndene til å ta sig tilstrekkelig av pottaskebrenningen. Foruten den første pottaskefabrikk (kalsinerverk) ved Minde, blev der anlagt en ved Tønsberg og efter-hånden 9 pottaskefabrikker i Blakier, Odalen, Vinger, Solør, Høland, Nannestad, Skedsmo, Skibtvedt, Hoff og Elverum, men alle disse kunde tilsammen bare tilvirke ca. 5000 pd. årlig (slutn. av 1770-årene), så der måtte innføres ca. 25 000 pd. (særlig fra Østersjø-provinsene), men som kostet omkr. dobbelt så meget som den norske.

Da Morten Wærn i august 1754 drog avsted på sin førnevnte studiereise til England og Skotland, hadde han med en utførlig instruksjon fra Storm ang. de oplysninger han skulde skaffe tilveie. Han var da 26 år og hadde under et 8-årig utenlandsophold utdannet sig for handelen, men hadde ikke nogen teknisk innsikt (Huitfeldt-Kaas' meddelelser om W.s fortjenester av den norske glassindustri er ikke ganske korrekt, da han kun bygger på W.s egen fremstilling). Hans ophold i England blev adskillig langvarigere enn Storm hadde - forutsatt, men han stod i stadig rapport med denne og gav en rekke oplysninger om ovnkonstruksjoner og fremgangsmåter og fikk sendt 5 vindusglassarbeidere og 2 krystallglassarbeidere til Norge. Men i juli 1755 blev han pludselig arrestert i London og ført til det beryktede fengsel Newgate, idet han beskyltes for å ha lokket 11 engelske arbeidere ut av landet. Ved Storms og andres energiske arbeide lykkedes det dog å befri ham, idet der gjennem den dansk-norske legasjonsekretær blev skaffet tilveie en kausjon på £ 7000 (d. v. s. 35 000 rdl.)

I begynnelsen av august kom Wærn til Calais, hvorefter han reiste omkring til forskjellige franske glassverk og engasjerte den før nevnte tangaskebrenner Dufresne. I mai 1756 var han i Strassbourg, i juni i Frankfurt, og reiste i begynnelsen av juli hjem over Amsterdam. Han var derefter Storm behjelpelig med driften av glassverkene, men da han ikke var videre heldig hermed, og samtidig på en illoyal måte søkte å fortrenge Storm, måtte han slutte. Mens Wærn var utenlands, var Storm ivrig optatt med ledelsen av kompaniets mangesidige virksomhet. Ved Nøstetangen lykkedes det ham efter mange forsøk våren 1755 å finne den riktige krystallglasskomposisjon, som „ennu ingen steder i Europa uten i England" var kjent, skriver han til grev Moltke, men ved Aas grønne hytte kunde han ikke få buteljene så klare som de utenlandske, hvilket han tilskriver de dårlige arbeidere og at man kun hadde gran- og furuaske. Den 3dje glasshytte, hvis anlegg var besluttet 1754, blev bygget 1755 i Hurdalen, nord for Hurdalsjøen, 9 mil fra Christiania, og kom i drift oktober 1755; her blev da produsert det første skiveglass (3: vindusglass) i Norge, og Storm håpet her å kunne produsere 24 kurver pr. uke. De til bygningen avsendte 40 000 mursten blev tilvirket ved fabrikken på Minde. Men skjønt glasstilvirkningen økedes, blev avsetningen stadig treg; produksjonsomkostningene ved Nøstetangen og Aas var kommet op i 10-12 000 rdl. årlig for hver av disse fabrikker og anleggsomkostningene ved Hurdalen fabrikk beløp sig til ca. 4000 rdl., så der måtte gjøres nye innskudd.

Når man skulde opnå begunstigelser, gjaldt det først og fremst å ha forbindelser med folk som omgav enevoldskongen, og Storm var heldigst mulig stillet i så henseende, idet

(side 94 - spalte 2) han som medinteressert jo hadde den mektige overhoffmarskalk, grev Adam Gottlob Moltke, der ikke var medlem av noget regjeringskollegium, men som kong Frederik 5.s fortrolige venn var landets mest innflydelsesrike mann. Storm sendte stadig rapporter til Moltke om kompaniets tilstand, og gjennem ham opnåddes ikke alene adskillige leveranser av glassvarer til hoffet, men den ene store begunstigelse efter den annen for kompaniet. — Allerede i mai 1755 sender Storm en ansøkning til kongen om utvidede privilegier; ved Nøstetangen fabrikk var der da et lager for henved 12 000 rdl. i krystallglass, hvitglass, ikke alene diverse slags drikkeglass, som hittil blev innført fra Tyskland, men også diverse slags husholdnings- og andre nyttige slags glass. Man kunde ikke alene forsyne Norge, men også Kjøbenhavn og Sjælland, og Storm søker derfor å få tollen forhøiet med 8 sk. pr. skålpund (d. v. s. omtr. 40 %). Ved Aas tilvirkedes flasker for over 6000 rdl., så man skulde kunne forsyne Akershus og Bergens stifter, hvorfor det var ønskelig å få innførselsforbud her. Storm oplyser tilslutt at han håpet til næste år å få anlagt ennu en fabrikk for buteljer med en årsproduksjon av 11-12 000.rdl., så man kunde dekke hele landets behov. — Storm måtte gjøre gjentagende henvendelser til Moltke om nødvendigheten av de ansøkte begunstigelser, men han opnådde først ved kgl. res. av 2. august 1756 å få en delvis innvilgelse, idet tollforhøielsen kun skulde gjelde Norge, og buteljer blev forbudt innført sønnenfjells.

I januar 1757 reiste Storm til Kjøbenhavn og sendte en ny ansøkning til kongen, og nu opnådde han virkelig ved kgl. res. av 15. mars 1757 å få den bevilgede tollforhøielse til også å gjelde Danmark og forbud mot buteljers innførsel til også å gjelde Bergens stift. — Da den bekjente industridrivende, legatstifteren Johan Frederik Classen i 1754 påtenkte å oprette et glassverk i Danmark, lykkedes det Storm gjennem Moltke å hindre dette. Classen (der som bekjent . var født i Christiania) blev imidlertid (gjennem Moltke) senere aksje-eier i Det norske kompani.

Men Storm hadde nok ikke bare medgang i sitt grunnleggende arbeide for den norske glassindustri; der var stadig mange og store vanskeligheter og alt hvilte på ham. En sak som skaffet ham meget besvær og mange ergrelser, var driften av Aas "grønne hytte". Her kom han tilslutt i kollisjon med krefter som var ham for sterke, nemlig Kongsberg sølvverk, der som en merkantilismens øiesten nød godt av kongens og regjeringens særlige bevåkenhet; skjønt han også her opnådde særlige begunstigelser, bl. a. stadige utsettelser og en fullstendig tilgivelse for sin egenrådige optreden, som vilde hatt alvorlige følger for andre, kunde han dog ikke hindre at Aas glasshytte tilslutt måtte helt nedlegges. — I en innberetning til Moltke av august 1759 nevner Storm med stolthet at han har bragt fabrikasjonen av krystallglass (ved Nøstetangen) og skiveglass (ved Hurdalen) til sådan fullkommenhet, at der ingensteds i Europa tilvirkes bedre og billigere varer, men han beklager samtidig hvor uheldig det er gått med buteljefabrikasjonen på Aas.

Av de i 1753 engasjerte mecklenburgske arbeidere var det bare en, skriver Storm, som kunde kalles god, de øvrige var dels slette, dels måtelige og næsten alle var liderlige folk. De 2 første års produksjon var meget mørk i glasset og arbeidet for det meste ikke som det burde, men da han selv hadde funnet en klarere komposisjon, og folkene ved øvelse blev flinkere, fortsatte han driften til mai 1758. i

(side 95 - spalte 1) håp om bedring. Arbeiderne vedblev imidlertid å levere dårlig arbeide, som ofte måtte kasseres, likesom de tross formaninger og straffer ikke vilde forbedre sin opførsel, hvorfor driften, i håp om å spare penger, blev innstillet, dels for å få realisert de store !agere, dels for å søke å skaffe bedre arbeidere. På Bragernes hadde man lagret over 50 000 buteljer, hvorav det meste var anbragt i en sjobod, som blev så sterkt skadet av vårflommen i 1758, at den største del av flaskene knustes. (Fortsettes.)

TEKNISK UKEBLAD 16/3-1928

Avslutning fra nr.9, side 95

(side 109 - spalte 1) I desember 1759 blev bokholderen ved Aas Kay Branth sendt til Nord-Tyskland, hvor han i Pommern engagerte nye arbeidere, idet Storm så sig nødt til også å opta fabrikasjonen av det simplere s. k. pommerske eller lybske vindusglass. De nye arbeidere kom i mai 1760 og efter at der blev bygget en ny glassovn lykkedes det efterhånden å opnå de av Storm forlangte 18 smeltninger pr. måned.

Men efterhånden som driften ved Aas glasshytte blev mere jevn og utvidet blev striden om skogene med Kongsberg sølvverk mere tilspisset. Allerede i 1741 hadde overbergamtet protestert mot anlegget av tjæreovner og vitriolverket i Sandsvær som stridende mot kompaniets oktroi, men uten resultat. Da så Aas glasshytte i 1748 blev anlagt på gården

(side 109 - spalte 2) Volden i Sandsvær protesterte Overbergamtet som før nevnt på ny, under henvisning til oktroiens 9. og 12. post (som ikke engang tillot anlegg av kalk- eller teglverk i Sandsvær). — Men kort tid efter måtte jo det første interessentskap innstille sin virksomhet og før det nye blev dannet hadde sølvverket på auksjon kjøpt de omstridte "Løver"skoge (3: Lauerskogene); da de skulde være så uthugget at de trengte forstlig behandling for at verket med tiden kunde få nytte av dem.

Da det nye interessentskap tenkte på å gjenopta driften ved Aas glassverk, søkte Storm i 1752 bl. a. om at Qualls privilegium av 1736 måtte bli annulert, så det ikke skulde kunne anvendes mot kompaniet, videre at det måtte få

(side 110 - spalte 1) tillatelse til å kjøpe 3 gårder med tilhørende skog til erstatning for de nevnte Lauerskoger. Dette blev dog avslått, da Overbergamtet erklærte, at sølvverket ikke hadde nogen overflødig skog og da anlegget av glassverket var stridende mot kompaniets oktroi.

Da kompaniet allikevel begynte å drive Aas glassverk måtte man vente at det vilde møte sterk motstann. I november 1755 forlangte Rentekammeret at glasshytten skulde flyttes, men Storm svarte, at da hytten bare brukte 1200 lekter ved om året kunde den ikke ha stor betydning for Kongsberg og sølvverket, men fastholdtes kravet om flytning var han villig hertil mot et bidrag av 2000 rdl., da flytningen vilde koste kompaniet 4000 rdl. Ved kg!. res. av 2. august 1756 blev det imidlertid bestemt at glasshytten i Sandsvær skulde flyttes til et sted, som var overensstemmende med kompaniets oktroi; spørsmålet om flytningsgodtgjørelse blev utsatt til senere. Storm forslog da å flytte glassverket til Falkensten, idet han oplyste at kompaniet hadde kjøpt Qualls privilegium og at det nu var meningen å bruke stenkull for ikke å være til hinder for saltverket på Vallø. Han vedla et overslag, som viste at byggeomkostningene beregnedes til 4280 rdl. for glasshytten med innredning; videre forutsattes et bidrag på 200Q rdl. samt at flytningen ikke skulde foregå før om 2 år, da den nye hytte ikke kunde. bli ferdig før.

Rentekammeret bifallt ikke dette forslag, da Falkensten ikke tilfredsstillet oktroiens 9. post, hvorfor Storm blev anmodet om å fremkomme med et annet og bedre forslag. Nu gikk det nesten fire år uten at der kommer noget nytt forslag fra Storm, men i april 1760 meldte Overbergamtet at Voldens glasshytte ennu ikke var flyttet og nu får Storm en skarp skrivelse fra Rentekammeret med beskjed om at denne glasshytte nu ikke lenger kan tåles, den må enten innstilles eller flyttes på kompaniets bekostning.

Dette år og det følgende var i det hele en meget kritisk tid for kompaniet. Det gjaldt nu ikke bare spørsmålet om Volden glasshytte, men hele kompaniets eksistens og dertil kom sterke personlige angrep på Storm fra en del av interessentene, så enhver annen hadde vel opgitt det hele. Men Storm var ikke den som vek unna hverken for arbeide eller kamp; takket være sin store energi, sin uegennyttighet og gode forbindelser beseiret han alle vanskeligheter og for annen gang lykkedes det ham å reorganisere Det norske kompani. Da han nu skjønte, at Aas (Volden) glasshytte måtte flyttes, blev en rekke steder undersøkt for å finne det mest passende, således Hitterdal (Hjuksebø), Trysil, Kragerø og Hurum (allerede i 1740-årene hadde Overbergamtet henledet v. Langens opmerksomhet på Trysil eller Sandviken). Men først i august 1762 erklærer Storm at han endelig har funnet et beleilig sted på gården Mo i Jevnaker på Hadeland og samtidig søker han utsettelse med nedleggelsen av glassverket på Aas til utgangen av 1764. Også denne utsettelse blev innvilget og i løpet av 1763 og 1764 blev den nye glass-hytte bygget, men den kom først i drift i november 1765 efter at driften ved Aas kort før var innstillet og arbeiderne og inventar overført til Hadelands glassverk.

Uten å gå nærmere inn på de årelange og vidtløftige stridigheter mellem kompaniet og Kongsberg sølvverk eller rettere Overbergamtet vedrørende Aas glassverk, skal jeg bare kort omtale dens mest dramatiske episode i 1761. Til tross for det av Overbergamtet utstedte forbud lot glasshytten også i 1761 hugge den for driften nødvendige ved i den omliggende skog. Da sølvverkets

(side 110 - spalte 2) holtzførster, Borup, i juli s. å støtte på denne ved lot han den merke med sølvverkets «kronøks» og da glasshyttens bestyrer (K. Branth) henvendte sig til Overbergamtet for å få ophevet denne beslagleggelse, blev han henvist til Rentekammeret. I stedet herfor anmodet Storm en måneds tid senere vedk. foged (H. Flor) om å få «relaksert» (3: frigjort) denne ved (det gjaldt 349 1/4 favn) og dessuten sendte han klage til Overbergamtet og gjorde det ansvarlig for den forvoldte skade, som han anslog til 20000 rdl. Der fulgte så protester og kontraprotester o.s.v., men tilslutt fant fogden det rådeligst å følge en ordre fra Rentekammeret om å stille saken i bero inntil videre, da den skulde forelegges kongen. Imidlertid vandret saken rundt mellem de høiere autoriteter og foranlediget en rekke uttalelser, som for-øvrig inneholder mange interessante oplysninger. Som Kancelliet uttaler inneholder denne sak adskillige spørsmål «tam juris qvam facti» såvel juridiske som faktiske) — bl. a. om vedk. skoger tilhørte Sølvverkets «circumference», distriktets foged (Flor) hadde solgt ved av sin egen skog til glasshytten, bønderne i Sandsvær klaget over at de ikke fikk selge sin ved til glassverket (som betalte bedre enn Sølvverket), Storm, som var kompaniets direktør var tillike amtmann i Akershus amt (Sandsvær var forøvrig nettop utskilt fra hans amt), o.s.v.

Av særlig interesse er den av Storm forfattede redegjørelse dat. Christiania 12. desember 1761 med titel «Species Facti» med en rekke bilag samt en betenkning over. denne, uten underskrift men formodentlig avgitt av vicestatholderen (Benzon). Foruten denne siste, som uttaler en skarp dom over Storms og kompaniets fremgangsmåte, skal også nevnes en erklæring fra generalprokureuren (H. Stampe), som foreslår at saken skal avgjøres av en særskilt kommisjon og i overensstemmelse hermed blev Rentekammeret tilskrevet fra Kancelliet. Dette.var i slutningen av august 1762, men siden hører man ikke mere til nogen kommisjon, da jo Storm endelig bestemte sig til å nedlegge Aas glasshytte.

Stampes erklæring har lenge foreligget trykt (Erklæringer etc. III (1795), 499), men alle de øvrige forannevnte dokumenter, som er av meget større interesse, har hittil ikke vært kjent.

I denne for Storm og kompaniet vanskelige tid blev Storm utsatt for et angrep fra endel av sine medinteressenter, som søkte å få ham fjernet som kompaniets direktør. Det var familiekretsen Wærn & Ancher (Karen sl. Carsten Tanch og Christine sl. Peter Wærn samt Ancher & Wærn), som i begynnelsen av februar 1761 sendte en klage til grev Moltke over Storms disposisjoner, ja de uttok endog en notarialbeskikkelse mot ham. De blev dog skarpt tilbakevist av Storm, idet han bl. a. gjør opmerksom på Morten Wærns kostbare og for kompaniet lite heldige disposisjoner og Storm hadde visstnok rett, når han hevdet at der ikke fantes nogen annen i Christiania, som kunde overta direktørstillingen (både hans svigerfar og statholderen hadde undslått sig) og det var også Moltkes mening. — Imidlertid var Storm sterkt optatt med å reorganisere kompaniet og fremfor alt skaffe ny kapital. Av en redegjørelse fra Storm til Moltke av august 1760 fremgår, at der til da var gjort

(side 111 - spalte 1) ialt 32 innskudd så hver aksje med renter var kommen op i ca. 15 800 rdl. I overensstemmelse med Moltkes forslag var interessentene enig i, at hver gammel aksje skulde deles i 16 nye å 1000 rdl. Av det nye kompanis 160 aksjer vilde de norske participanter få 96, hvorav man besluttet å overlate lysthavende halvdelen = 48 aksjer å 1000 rdl.

Av en redegjørelse fra Storm (dat. 6. septbr. 1760) får man rede på aksjonærenes kapitalinnskudd samt renter (5% p. a.) fra 11. juni 1751 til 11. juni 1760. I 1751 blev foruten kjøpesummen 10 000 rdl. betalt i innskudd à 200 rdl., som med 2 års renter blev tilsammen 12 300 rdl. I 1752 blev innbetalt 3 innskudd à 200 rdl. for hvert samt et 7de innskudd på 400 rdl., til-sammen 8000 rdl. mens rentene var 1360 rdl. 72 sk. I de følgende år 1754-60 blev der ialt gjort 25 innskudd å 400 rdl, for hver aksje (2-4 innskudd hvert år) nemlig ialt for hvert år: 12 000 rdl., 12 000 rdl., 16000 rdl.; 20 000 rdl., 8000 rdl., 16 000 rdl. og 16 000 rdl. (Lindemans opgave over innskuddene er altså ikke ganske riktig). De samlete innskudd for alle aksjer i disse 10 år var altså 116 000 rdl. foruten kjøpesummen 10 000 rdl.; hertil legger Storm renter (5% p. a.) = 31 759 rdl. 15 sk. og kommer således til at fabrikken har kostet participantene ialt: 157 759 rdl. 15 sk.

I begynnelsen av august 1760 sender Storm sin «Invitationsplan til flere Medinteressenters Antagelse udi det allernaadigst octrojerede Norske Companie» til Moltke og får kgl. approbasjon på den 10. oktbr. s. å. Planen er på 5 1/2, fol. side og det heter her bl. a. om kompaniet, at helt fra 1751 «have vi endskiøndt vel og de øvrige Fabriker ere satte udi Drift, dog vendet vores øjemærke derhen, at Glasværkerne kunde sættes i saadan Stand, at begge Riger med alle optænkelige Sorter Glasvarer kunde forsynes.» — Efter store omkostninger og anstrengelser hadde man nu bragt det saavidt at «alle forlangende Glasvarer, hvad Navn haves kan, støbte Speile undtagne, kan forfærdiges af lige, om ikke bedre Bonitet, end de udenlandske». Der henvises så til den «allermildeste Regierings Understøttelse», særlig til innførselsforbudet av 25. mars 1760, hvorefter følger en spesifikasjon over fabrikkenes daværende tilstand.

«For at give- høie og respektive Lysthavende nogenledes Idee om Værkernes Beskaffenhed og nærværende Tilstand» følger en «specifikation med hosføiede annotata» ang. de oprettede verker, nemlig: a) Hurdalens nyanlagte Skive- og Taffelglassfabrikk, b) Nøstetangens krystallfabrikk, c) Aas grønne glasshytte, d) Minde potaske- og teglfabrikk — alle forsynt med habile og nødvendige arbeidere. De på fabrikkene og de mange oplagssteder i Norge og Danmark lagrete glassfabrikata blev anslått til henimot 78 0OO rdl. verdi. Ved full drift skulde de årlige driftsutgifter beløpe sig til ca. 24 000 rdl., mens produksjonsverdien skulde være ca. 34 000 rdl. Videre nevnes: e) Det i Sandsvær anlagte vitriolverk (med beholdninger til over 2000 rdl. verdi), men om dette verk anføres, at man ikke kan vente sig nogen anseelig fordel av det. f) Ikke å melde

(side 111 - spalte 2) om tjæreverkene, som er under forpaktning såvelsom den i Trondhjems og Bergens stifter innrettede tangbrenning, der alt med tiden kan bli av importance. — Endelig oplyses at en ny «taffelhytte» til det s. k. pommerske glass, må næste år anlegges samt at Aas glasshytte må flyttes til et beleiligere sted. — Dog kan «uryggelig fastsettes», at en ny aksjes fulle innkjøps- og innskuddssum ikke må overstige 1250 rdl.

Når der har vært fremsatt tvil om (Lindeman), hvorvidt denne nyordning virkelig foregikk i 1761, så er det uten grunn. Storms plan (som er trykt hos Thaarup) blev vedtatt på en interimssamling, 31. desember 1760 og på den endelige generalforsamling 27. mars 1761. Grunnen til bøkernes avslutning pr. 31. desbr. 1766 var at da fratrådte Storm som selskapets direktør.

Hermed skal jeg avslutte denne oversikt over de første grunnleggende år av den norske glassindustris historie. Det har her kun vært hensikten å gi en fremstilling i store trekk av den ytre ramme uten å komme nærmere inn på de mange interessante detaljer vedr. produksjonsforhold, personalia m. v.

Allerede det første kompanis direksjon kom tilslutt til det resultat, at det var glassfabrikasjonen, som gav de beste forhåpninger, men det var først stiftamtmann Storm, som med sin veldige energi overvandt alle vanskeligheter. Til tross for sitt store embede og forskjellige private affærer, nøiet han sig ikke med den overordnete administrasjon av kompaniets mangesidige virksomhet. Han tok sig så å si personlig av alle saker både store og små, han førte selv all korrespondanse, kopibøker og kassabøker (men hver fabrikk hadde sin «bokholder» 3: bestyrer), innkalte fagarbeidere fra utlandet, avsluttet kontrakter med funksjonærer, arbeidere og kommissærer (hvorav der var 17 i 1760), forfattet vidtløftige instrukser og «hyttereglementer» o.s.v. De utenlandske arbeidere (tyske, engelske og franske) skaffet ham mange vanskeligheter av forskjellig slags — gjeldssaker, ekteskapelige tvistigheter etc.; da en del av arbeiderne, som var katoliker, forlangte egen geistlig betjening, opnådde Storm kongens tillatelse til å skaffe en sådan (Casparus Deutzmann) fra Kjøbenhavn. — Med varene — såvel med fabrikasjonen som forsendelsen var der også mange vanskeligheter - man grøsser jo når man leser en ordre fra Storm om å sende en kasse «nøgne jomfruer» eller endog at der skal slipes «navn og trone» på 200 stkr. «nøgne jomfruer», — men det var bare en av de mest gangbare typer av vinglass. Der var forøvrig en broget mangfoldighet av varer især av drikkeglass, flasker og fater som Dantziger Kelchen eller Trondhjemske brennevins spitsglass o.s.v., lysekroner og lyseformer, sylteglass, lavendelflasker, tobakksdåser, blekkhus — og nattpotter; der var også «haugeklokker», apotekerglass, elektriserkuler og en sjelden gang nogen «chymiske piecer».