Kjeldearkiv:Julefeiring med sine tradisjoner og gjøremål på en gard i Vangsåsen (1948)

Fortellingen skildrer julefeiring på garden Dalby i Vang i Hedmark med sine tradisjoner og gjøremål slik en 9-åring opplevde den i 1948.

Oddvar Dalby: Min barndoms jul

           Jeg vil ta dere med til en julekveld for over 70 år siden. Jeg skulle vel tro at min barndoms jul ikke er noe spesiell, men den er sann, og den er min.

           Jeg er født og oppvokst på en liten gard oppe i Vang, litt ovenfor der vangsbygda når Vangsåsen. Jeg er enebarn, ni år, og bor der sammen med mor og far. Det er en halv meter snø – det var minst så mye snø i alle mine barndoms juler.

           Jeg våkner tidlig. Lukta av kaffe siver fra kjøkkenet og opp til rommet mitt i 2. etasje. Mor og far starter alltid dagen med en kaffekopp før de går i fjøset. Jeg er litt urolig inni meg. Det er en spennende dag som gryr. Juleaften – eller julekveldsdagen – som vi sa. Etter å ha snudd meg litt att og fram i senga, finner jeg ut at dette ikke er stedet å være nå. I trappa ned i svalgangen blir jeg møtt av grønnsåpelukt som forteller at mor har tatt den siste delen av julevasken etter at jeg la meg i går kveld. Snart er jeg nede på kjøkkenet. Det knitrer koselig i den svarte komfyren. På kjøkkenbordet står et stort melkeglass og venter på meg. Ved siden av ligger to av smultringene jeg var med å steke i går. De fortæres i en fart før jeg med raske skritt farer over tunet. Det knirker da skoene mine møter den kalde snøen. Nede i fjøset er mor, far og alle dyra. Det er kaldt ute, men der inne er det en lun varme rundt kjente og kjære lyder. Jeg føler meg trygg og velkommen her blant gode venner. Etter som morgenstellet av dyra nærmer seg slutten, begynner østhimmelen å få en rødgul farge. En ny dag kommer. «Nå må du ta fram julenekene», sier far. De har hengt i papirsekker på låven siden i høst. Vi har forhåpentligvis holdt småfugl og mus borte fra dem så langt. Det er med andakt jeg trer nek på de to staurene på hver side av låvebrua, så ett foran stabburet og til slutt ett på en staur ute i hagen. Dette er seremoni som mor og far må bivåne. De flytter seg fra vindu til vindu inne etter som jeg foretar handlingen.

           Så har mor tryllet fram julefrokosten på kjøkkenbordet. Lefse og sylte med sennep og eddik på finner veien til sultne munner. Det står også nybakt brød, lammerull og mange slags syltetøy på bordet, men lefsebussen er gjevest i dag.

           Lauritz er en gammel arbeidets hederskar som før i tida jobbet hos oss i onnene. Etter at kona gikk bort for noen år siden, har han bodd alene i den grå stua si tre kilometer borte. Tilbud om å feire julekvelden sammen med oss har han avslått. «Om julekvelden vil je vara heme åt meg sjøl», sier han. Men han tar svært gjerne imot pakker med julemat og julekaker. Med glede fester jeg pakkene på sparken og setter kurs mot stua til Lauritz. Han muller og synger litt da jeg kommer.

Dette er tradisjon – jeg er ventet. En hyggelig samtale følger. Med et skikkelig hånd-takk og ønske om god jul til meg og de der hjemme, begir jeg meg på hjemvei – litt varm inni meg.

           Da jeg kommer hjem har juletreet som jeg var med far og hentet i skogen i går, fått en trefot på seg og står der i stua uten pynt foreløpig, men med god lukt av bar, kvae og skog rundt seg. Det er min oppgave å pynte treet, men først er det julegrøttid. Det er der alt sammen: Grøtfatet, saftmugga, kanel, sukker, godsmør og det tynne, sprø flatbrødet som Mina bakstekone tryllet fram ute i bryggerhuset for fjorten dager siden. Nydelig! Og desserten er mer flatbrød med et lag godsmør på – mmm!

           Ute i svalgangen står tre brune pappesker som er tatt ned fra loftet. De rommer juletrepynten. Her er tråder med norske flagg på, glitrende lenker. Kuler av mange slag og de selvlagde kurvene. Det er tydelig at mesteparten av pynten har feiret jul før. Stjerna i toppen er ikke så lett å få festet – her trer mor til – og så kommer klypene med talglys på plass.

           Lysdagen er kort på denne tida av året, og snart kommer tussmørket sigende. Far har utestellet i kveld, mens mor tar seg av julematen. Jeg er ute og inne og over alt. Mest er jeg inne i stua, for der har det etter hvert blitt en del spennende pakker under treet. Bare se, men ikke røre, har mor sagt, og det holder jeg.

           Etter hvert fyller ribbelukta hele huset. Mor skreller poteter. Så er jeg ute igjen. Jeg vil være med når dyra får julegavene sine. I stallen humrer hestene da vi kommer med havrebøtta bort til spilltauet, og i fjøset rister kuene litt ekstra på lenkene og strekker hals da de skjønner at det blir ekstra mjøl i kveld. Kattepusen maler og smyger seg kjælent inn til benet mitt da jeg heller i ekstra melk i skåla. Etter at alle dyra har fått sitt, går far opp på loftet og lukker musefellene. Ingen feller skal stå oppe i høytiden. Og så toner kirkeklokkene i. Værdraget gir oss tydeligst klokkene i Øvre Vang kirke i kveld, mens klokkene i Vang og Furnes kirker høres dempet liksom langt borte. Vi samles ute på trammen alle tre. Med lua i hånda står vi der noen rike minutter og tar imot kirkens hilsen. Så hånd-ønsker vi hverandre ei riktig god jul.

           Jeg går for andre gang de tre hundre meterne ned til postkassa for å se om Anders postmann har vært der, men kassa er fortsatt tom. Før jul har det ligget lister på butikkene langs ruta hans. Der kan alle som vil gi denne staute, eldre karen en liten pengehilsen for den pliktoppfyllende og hyggelige måten han gjør jobben sin på. Han bruker spark på ruta si. Vi er på slutten av ruta dette året. Mange har nok bedt han inn denne dagen, så vi venter at han kan komme sent. Klokka blir seks før jeg skimter ei lommelykt ved postkassa vår. På sparken farer jeg ned gutua, og nå er postkassa fylt med aviser, kort og to små pakker.

           Etter en rask gjennomgang av posten ved kjøkkenbordet, må far og jeg få på oss penklærne. Mor er allerede kledd for kvelden. Lukta fra kjøkkenet forteller oss at hun har middagen klar. På stuebordet har hun dekket for julekveld. På den kvite linduken står tallerkenene og skinner mot oss med nypusset sølvtøy på hver side.

           Før vi starter måltidet, tenner mor lysene på treet, mens far henter ei bøtte med vann som skal stå der i tilfelle det kan skje noe med de levende lysene på treet. Nå skal det smake med mat! Ribbe, pølse – både mørk og lys, kjøttkaker, surkål, tyttebærsyltetøy og flatbrød. Mors hjemmebryggede øl til de voksne og brus fra Vang Mineralvannfabrikk til meg. Og så til slutt multekrem med krumkaker til.

           Noen julesanger hører også med før julegavespenningen skal utløses. Vi starter med «Jeg er så glad hver julekveld». Mor synger. Far og jeg er brummere og brummer med. (Da jeg opp gjennom årene har hørt eller vært med å brumme «Så tenner moder alle lys så ingen krok er mørk», er jeg tilbake i gammelstua hjemme i guttungetida mi med lukta av talglys og granbar).

           Jeg har lenge tittet og skottet bort på pakkene under treet og er sprekkeferdig av nysgjerrighet. Endelig er tiden kommet. «Du får dele ut gavene du da, Oddvar», sier far.

           En etter en blir til- og fra- lappene lest opp og pakken gitt til adressaten. Det fargerike papiret blir tatt av, og takk, glede og klem blir fordelt før neste mottaker leses opp. For en niåring er dette et av barndommens gyldne øyeblikk.

           Spenningen er utløst. Ør, glad og sliten sitter jeg der blant gaver og innpakningspapir. Etter hvert begynner jeg å orientere meg i gavene mine, mor starter å lese i ei bok hun har fått, og far koser seg i gyngestolen sin med sin tradisjonelle gave: juleheftet «Jul på Hedemarken», kjøpt og pakket inn av meg.

           Tiden står stille og løper fort en slik kveld. Da jeg igjen dukker opp fra min julegaveverden, står bordet dekket til kaffe og kaker. Minst sju slag må det være. Litt kald melk, julekake med mye rosiner og sukat i, sirupssnipper med mandel på og sprø goro finner sin plass i magen min.

           Det har vært en lang og begivenhetsrik dag. Jeg gnir meg i øynene og sliter litt for å holde dem oppe. «Nå venter puta på gutten vår», sier mor. Jeg protesterer ikke på det, begir meg med trette ben ut i den vinterkalde svalgangen, opp trappa, gjennom rommet til mor og far og inn på rommet mitt. Den stor etasjeovnen sprer en lun varme omkring seg og sender flakkende lysglimt rundt i rommet fra trekkhullet. Jeg kryper helt under dyna, litt kjølig under der i starten, men snart er det godt og varm der også. Jeg banker i golvet ved senga mi, og snart hører jeg trinnene til mor og far oppover trappa. Jeg gjemmer meg under dyna. Da jeg dukker opp igjen, står de der begge to og venter på nattaklemmen. Ikke lenge etter at «Fader vår» er ferdig, glir jeg inn i drømmeland. Jeg ser ikke at far legger en stor plate Lohrengrin – yndlingssjokoladen min – på nattbordet mitt.

           Innpakket i sølvpapir, med et stort hode på hver side og rødt papir på midten, ligger den der for å hilse på meg første juledagsmorgen.