Kjeldearkiv:Kjell Børresen: Hu Oline på Holmen

Kjell Børresen
Hu Oline på Holmen

Husmannsplassen Narmoholmen i Bjørgedalen har fått nytt liv. Plassen ligger lunt og godt langs Flagstadelva, i et område som har mange varmekjære vekster.

Det har vært bosetting på Holmen fra 1800-tallet, og de vi vet har bodd der lengst er Oline og Syver Nilsen. De kom dit på siste del av 1800, sannsynligvis mellom 1870 og 1880, og bodde der resten av sitt liv. Oline var født i 1847, og Syver i 1844. Holmen var ikke en vanlig husmannsplass, fordi Oline og Syver eide husene, men forpaktet jorda av Narmo østre. Ingen av de var ansatt på Narmo, men de hadde bestemte arbeidsoppgaver på garden som betaling for jordleia. Det meste av dette arbeidet var det Oline som gjorde, mens Syver arbeidet på forskjellige virksomheter langs Flagstadelva. I Vendkvern var det både sagbruk, mølle og fyrstikkfabrikk, det var stamphus i Bjørgedalen, og det var sagbruk på Røsbakholmen.

Hu Oline var et driftig og rettskaffent kvinnfolk, sterk og arbeidsom. Hun var oppvokst i små kår i en husmannstue lenger øst i bygda. Arbeid var hun oppvokst med, og hun tok nok absolutt sin del. Det var ofte slitsomt å få endene til å møtes. Skolegang hadde det ikke blitt mye av, bare litt omgangsskole. Der lærte de litt lesing og regning samt bibelhistorie. Skrive kunne hun ikke, men var god til å regne i hodet. Syver kunne å lese litt, og hadde lært seg sjøl å skrive. Han leste alltid dagens tekst fra bibelen på søndagene, og juleevangeliet på julekvelden.

Oline og Syver sørget så godt de kunne for et godt hjem på Holmen. De bygde både stue og fjøs, og det var ku, geit og noen høner i fjøset. Både folk og dyr skulle ha mat, og det ble dyrket poteter, høy og litt korn. Geitene sørget for at området var beitet og velstelt, mens folkene måtte sørge for skigard og stakitt. I hagen var det rips og solbær, bringebær, kirsebærtre og grønnsaker. Oline var nok litt forut for sin tid, for allerede på begynnelsen av 1900-talllet så dyrket hun både grønnsaker og urter. Her var det sukkererter, gulrot, løk, kål, persille og grasløk. Og hun var interessert i blomster, både de hun hadde i hagen og de som vokste ellers i naturen. Det er klart at det gode og varme klimaet i Bjørgedalen gjorde det mulig å dyrke mange varmekjære vekster.

Om høsten plukket hun mye tyttebær og blåbær, noe ble solgt og resten ble syltetøy til vintermat for familien.

Som nevnt skulle de arbeide på garden for jordleia. Det besto i rensking og tynning i rotvekster om sommeren, og innhøstingsarbeid. Det skulle skjæres et avtalt areal med korn, graves opp poteter, og tas lauvkjerver til dyrene. Utover dette ble hun budsendt når det var behov for ekstrahjelp på garden, som for eksempel i slaktinga.

Syver hadde ansvaret for å så og høste på jordet. Han hadde stor respekt for både høyere makter og de underjordiske. Og det var en andektig stund når kornet skulle sås. I tillegg tok han i ulike anledninger mange forbehold, slik at han ikke skulle få noen ubehagligheter med tusser og troll. Oline var nok ikke så opptatt av denne overtroen, hun var jordnær og realistisk i sin tro.

Oline og Syver hadde seks unger som var født i tiden 1869-1891. Det var fire gutter og to jenter. Større familie krevde mer å leve av, og Oline brukte vevstolen sin flittig for å spe på inntektene. Hun vevde lerret, verken, vadmel, busserulltøy og filleryer. Denne virksomheten gjorde at mange var innom på Holmen. Dermed fikk sikkert Oline ny lærdom, samtidig som mange lærte av hennes kunnskaper om blomster, kjøkkenhage og veving. Sjøl om det var lite å by på, serverte hun alltid kaffe med litt attåt. Og som hun pleide si, ” du får ta attåt kaffen, og vil du itte ha det, så får du sputte ut at”. Hun la aldri noe i mellom når hun snakket med folk.

Ungene flyttet ut etter hvert som de ble konfirmert. Tre bosatte seg på Hamar, en i Vang, og to i Oslo-området. Det ble færre å forsørge etter hvert, men samtidig falt mer arbeid på Oline etter hvert som Syver slet mer og mer med sin gikt. Den tida var det ikke noe som het trygd, så om alder og sjukdom gjorde sitt inntog, var det bare å prøve å gjøre noe allikevel. I forbindelse med sagbruket som ble bygd på Røsbakholmen i 1913, ble det mye liv og røre der på vinteren. Saga ble liggende rett over elva for Narmoholmen, og dermed var det mange som var innom stua på Holmen for å kvile og få seg en kopp kaffe. Og hu Oline ordnet med traktering.

Oline var både mor og bestemor. Etter hvert var det ikke bare ungene som kom på besøk, men det ble barnebarn også. Og hun tok også på seg morsrollen for et av barnebarna. Asta, som var datter av Olines yngste datter, skulle være på Holmen en stund mens moren etablerte seg med familie i Son. Men da det var klart til flytting, ville ikke Oline slippe henne fra seg. Asta var født i 1911, og det var sikkert både nyttig og hyggelig å ha et barnebarn i huset. Og etter hvert som Oline ble eldre, satte hun mer og mer pris på det.

Oline var et dyktig arbeidsmenneske, men også en god formidler av både kunnskap og arbeid. Hun sørget for opplæring i håndarbeid, veving, dyrestell, og dyrking av urter, grønnsaker og blomster. Og dermed ble et langt livsverk ført videre til neste generasjon.

Etter at Syver døde i 1920, solgte Oline kua. Det ble igjen noen geiter og noen høner. Dermed var det mjølk og egg i tillegg til det som var i hagen og på jordet. Vevinga sørget for noen kroner til å gå på butikken med.

Oline var sprek og arbeidsom til hun var over åtti år. De siste to –tre årene hun levde sviktet helsa en del, og det ble Asta som sto for mer og mer av arbeidet både ute og inne. Høsten 1935 døde Oline, og Asta tok over husene på Holmen.

Asta giftet seg vinteren 1936 med Børre Børresen. Det ble bygd på større fjøs, og det ble igjen ku på båsen. Våren 1939 solgte Asta og Børre husene til Jens Narmo, og dermed ble både hus og jord tilhørende Narmo østre.

I årene etterpå har det bodd mange på Holmen, og det har stått tomt i de senere år. Men nå er det liv der igjen. Ingerine og Ulf Erik på Narmo har restaurert husene tilbake til slik de var for mange år siden, og stedet brukes både titt og ofte til ulike arrangementer. Det er hyggelig å se at stedet igjen har både heder og verdighet.

Kilde:

Børresen, Kjell: Hu Oline. Artikkel trykt i Minner ifrå Vang, 2006