Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm: Å være skoleelev i Lillestrøm under krigen.

I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Randi Johansen.

Å være skoleelev i Lillestrøm under krigen.

Da krigen kom til Norge i 1940, var jeg en ivrig og glad førsteklassing som syntes skolen var flott.

At disse flyene som bråkte så fælt og slapp bomber, skulle hindre meg i å gå på skolen om morgenen den 9. april, fant jeg helt urimelig. Jeg gråt mine modige tårer og var sikker på at frøken ville bli sinna når jeg ikke møtte opp.

Lite ante jeg den dagen at dette ble begynnelsen på fem år, hvor skolegangen var temmelig tilfeldig og rar. Ofte har jeg sagt at folkeskolen, nei, den har jeg ikke. Og det er sannelig ikke bare spøk.

Riktignok ble vel skolegangen tilnærmet normal igjen et par uker etter krigsutbruddet, men det skulle ikke vare så lenge. Og noen nye ord og begrep hadde vi lært, ord som ikke var pensum i ABC-bøkene våre. Vi visste hva krig var, soldater, geværer og hjelmer. Fly, bomber og tanks hadde vi opplevd - og den forferdelige flyalarmen. Hese, sinte sirenehyl både natt og dag som skremte oss ned i tilfluktsrommet. Tilfluktsrom var enda et nytt ord som vi lærte å kjenne og hate. Mørke, kalde, fuktige kjellere med dårlig lys, hvor det var ordnet noen sitteplasser langs veggene. Verst var det nesten når flyalarmen gikk når jeg var ute i Lillestrøm om dagen. Å bli tvunget ned i en fremmed kjeller uten mor og far i nærheten var ekstra skremmende.

Når jeg nå tenker tilbake på disse krigsårene, ser jeg at det jeg lærte best var å være redd. Redd for flyalarm, fly og bomber. Redd for bevæpnede soldater i grønne uniformer og med tunge støvler som trampet taktfast gjennom gatene. Redd for husundersøkelser, arrestasjoner og nazister som kunne være angivere.

Nazister møtte vi snart på skolen også. Lærerne var en av de første yrkesgruppene som protesterte mot nazifiseringen, og det fikk de svi for. Flere av de vanlige, kjente lærerne ble arrestert, og i stedet kom nye, ukjente mennesker med NS-merket på jakkeslaget. De fleste hadde aldri stått bak et kateter før, og det benyttet vi oss av, selvfølgelig. Erte lærere er vel noe alle skolebarn er eksperter i, og vi ertet våre så langt vi torde.

Sabotasje var ett av de nye ordene vi fikk høre under krigen, og vi saboterte så godt vi kunne. Vi glemte lekser og bøker, vi misforsto og husket ikke, og klokkene hjemme gikk stadig for sakte. Skoletimen kunne på denne måten bli både underholdende og spennende! Det gjaldt bare å vite hvor grensen gikk. Demonstrasjoner og protester tåltes ikke!

Men det gikk da på et vis, belt til skolebygningene ble tatt fra oss. Tyskerne trengte mer plass til soldater og utstyr, og rekvirerte bade Volla og gamle Sørum skoler. Og alle skolebarna matte få fri! Herlig tenker nok mange elever i dag og kunne godt tenke seg at noen andre trengte skolebygningen deres i noen uker. Det samme syntes nok vi - til å begynne med. Foreldrene våre og skolemyndighetene var sikkert ikke fullt så glade. Hvor fantes det plass til skoleklasser noen timer om formiddagen? De mange forsamlingslokalene rundt om i Lillestrøm ble brukt på dagtid, og selv gikk jeg i 1øpet av 4, 5 og 6. klasse på skole disse stedene: Menighetshuset i kirken, "Ynglingen"-KFUKJMs lokale i Voldgaten (revet nå), Pinsemenigheten Zions lokale i St. Sunnivasgt., et kjellerlokale i Kinoteateret (til skolelegen sa stopp) og oppe i kinosalen. Dessuten var det noen av foreldrene som hadde god plass og åpnet hjemmene for barna sine og klassekameratene deres.

Det var mange klasser i Lillestrøm-skolene og få lokaler å dele på. Det betød at ingen fikk gå på skole hele dagen. Vår klasse hadde et par timer i norsk og regning et par ganger i uken. Noe nytt stoff ble gjennomgått i disse timene, og så fikk vi lekser til neste gang. Jeg kan ikke huske at vi hadde andre fag enn norsk og regning før vi kom i 6. klasse. Da gikk vi noen timer annen hver dag i middelskolens lokaler i den gamle Bruksskolen som lå på hjørnet av Storgaten og Voldgaten. Der fikk vi gå om ettermiddagen, etter at middelskoleelevene var gått hjem. Det var i grunnen greit å være i et ordentlig klasserom igjen med pulter og tavle. Det som var ille, var å gå hjem i 6-tiden i mørke høst- og vinterkvelder. Under hele krigen var det strenge blendingsforskrifter. Ingen gatelys var tent, og ikke en eneste liten lysstripe fikk slippe ut fra vinduene. Da kom politiet og vi fikk mulkt.

Bilene - de få som ennå kjørte - hadde svart papir klistret til lyktene og bare en smal åpning til lys. Ikke engang en lommelykt fikk vi bruke uten at den var blendet. Så når vi skulle hjem fra skolen, var det veldig mørkt. Og utenfor porten sto snille pappaer og utsendte storebrødre for å følge oss hjem.

Mye annet kom også i 6. klasse. Vi måtte begynne å lære tysk! Det var «fiendens» språk, og vi likte det dårlig. Men det var ingen som spurte hva vi ville, så det var bare å sette i gang med å pugge tyske gloser. Jeg tror ikke tysk ble yndlingsspråket til noen av oss!

Ingen skoleelever har vel hatt så mange rare ferier som vi hadde under krigen. I tillegg til de vanlige jule-, påske- og pinseferiene hadde vi potetferie hver høst. Da ble vi alle fra 3. klasse og oppover sendt ut i distriktet for å hjelpe bøndene å ta opp poteter. Vi møtte opp tidlig om morgenen ved stasjonen og ble sendt med tog, åpne lastebiler og hest og kjerre i større eller mindre grupper. Det kunne være ganske fint når været var pent, maten var god og bonden var snill. Men det var også lange, våte dager med vondt i ryggen og kalde fingre. Særlig godt husker jeg en dag vi var sendt til en gård der bonden var nazist. Dårlig mat fikk vi der, og ute på jordet måtte vi jobbe sammen med noen store gutter fra hirden. De sang nazisanger og irriterte oss voldsomt. Arbeidet saboterte vi så godt vi kunne, vi tråkket de fleste potetene godt ned i jorda igjen og plukket ellers så langsomt vi torde. Og utpå ettermiddagen bestemte vi oss for å rømme. I et ubevoktet øyeblikk kom vi oss ut på veien og la på sprang mot Sørumsand stasjon. Jeg vet ikke i dag hvor langt vi gikk, men den gangen virket det som vi gikk i timesvis. Og hele tiden kikket vi oss tilbake og var redde for at noen skulle komme etter oss. Men ingen kom, og ikke hørte vi noe senere heller. Kanskje merket ingen at tre-fire småjenter forsvant? Og så vi som syntes vi hadde vært så modige!

Dette var da om høsten. Men flere ganger om vinteren fikk vi brenselsferie. Da fantes det ikke nok brensel til å varme opp de lokalene vi brukte til skole, og så fikk vi fri - på ubestemt tid.

Men hver dag - enten vi var på skolen eller hadde fri - kom svenskesuppa. I vestibylen på kinoen eller i kjøkkenet på Bedehuset sto vi i kø og ventet på de hvitkledde Røde Kors-damene som øste suppe opp i boller og spann. Havresuppe og ertesuppe annenhver dag og betasuppe på onsdag. Som alt annet var dette også rasjonert. Vi fikk vår halvliter suppe og et kryss på suppekortet. Noen sultne gutter prøvde å stille seg bakerst i køen igjen, og var det noe til overs, hendte det nok at de fikk litt ekstra. Dette var dagens lille lyspunkt de siste krigsårene.

Til jul fikk vi svenskepakke også, med noen matvarer og småsaker. Å få sjokolade i pakken smakte godt, for oss som nesten hadde glemt hvordan sjokolade så ut!

Og slik gikk disse fem lange årene. Man venner seg til alt, også et liv med krig og utrygghet, lite mat, dårlig med klær og sko, matauk, kaniner og villagriser, flyalarm, soldater og arrestasjoner. Men så kom våren 1945.

Det hadde lenge gått dårlig for Tyskland. Hjemme hadde vi et kart på veggen der far flyttet knappenåler ettersom de allierte rykket inn i Tyskland fra vest og øst. Om ettermiddagen den 7. mai var jeg på skolen. Stemningen var spent - når kom freden? En klassekamerat var hjemme et ærend i et frikvarter. Faren var nazist, og familien hadde radio. Da han kom tilbake, kunne han fortelle at det var slutt på krigen - det var sagt i radioen. Først ville vi ikke tro det var sant, men så fikk vi se at flaggene gikk til topps på flaggstengene rundt omkring.

Og da brøt jubelen løs - og den varte hele sommeren. Vi grep skoleveskene våre og sprang hjem for å finne flaggene våre - dem som vi ikke hadde fått bruke på så lenge. Og uten at vi egentlig visste hvordan det begynte, gikk vi plutselig i tog rundt Lillestrøms gater, rett foran nesen på de tyske vaktene. Og så bare var den der, sangen som for meg alltid er forbundet med denne ettermiddagen - Seier'n er vår, vi har vinni, seier'n er vår!!!

Og skolen? Nei, der satte vi ikke våre ben før langt ut på høsten. Så folkeskolen - nei, den har jeg ikke!