Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm: Noen minner fra krigen.

I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Sigrid Aabel.

Minner fra krigen

Jeg var ung, gift og hadde en liten datter på vel tre år. Jeg hørte nok at de eldre i familien diskuterte situasjonen ute i verden, men det var som det ikke angikk meg! 8. april om kvelden var jeg opptatt med å sy ferdig min nye vårdrakt. Jeg lot oppvask være oppvask til jeg trett og sliten sovnet om kvelden.

Det var et sjokk om morgenen da min mann vekket meg og sa: "Nå er det krig." Så kom de tunge bombeflyene. Den lyden tror jeg aldri jeg kan glemme. Selv i dag gir enkelte lyder fra overflyginger på Kjeller meg en egen uhyggeskjensle.

Vi hadde ikke kjeller, så det var å raske med seg litt klær og putte ungen ned i en sovepose og løpe til naboens kjeller. Der ble det ganske mange etterhvert. Mannen min var i brannvesenet, så han måtte bare møte på sin post. En føler seg ganske liten når jorden rister, du hører bombene falle, og du vet ikke hvordan din lille verden ser ut når du kommer opp fra kjelleren.

Endelig gikk signalet for «faren over». De villeste ryktene gikk, og panikken bredte seg. Spørsmålet var: Hvor skulle vi evakuere? Da kom nabofruen, som både Turid og jeg var meget glad i, og hun sa at vi kunne være med dem til hennes slektninger langt ute i Gansdalen.

Vi pakket og ordnet oss litt og spiste litt, så da min mann kom fra brannstasjonen, var vi fullt reiseferdige. Vi hadde en liten diskusjon, for jeg skulle ha med meg symaskinen (kjøpt på avbetaling) og min nye drakt.

Det var mye sne og litt kaldt, men vi kom frem. Det var snille mennesker vi kom til. Vi fikk soveplass alle sammen og god mat. Det verste var at vi visste så lite om hva som hendte. Vi hørte at bygdas folk bygget sperringer på veien. Mannen min måtte reise tilbake til Lillestrøm. Han kjørte sine foreldre til Ringerike. På Ask bodde svigerfars søster, men dit ville han ikke, for han trodde at den familien sympatiserte med NS. Derfor reiste de til Klekken, til slekt der. Men gru og gru, de kom jo rett opp i bombing og branner, så de måtte rømme til skogs. Svigerfar var gammel og syk, så han måtte de dra med seg på en stor kjelke.

Rykter var det nok av. Min mann hadde hørt at vi satt innesperret uten matforsyninger. Han kjøpte en ryggsekk full av ferskt brød, og så gikk han fra Lillestrøm og over isen på Øyeren. Det var 13. april. Han kom ikke frem på veien til gården vi var på, så han leverte sekken på en annen gård. Brødene var ganske flatklemte da de kom frem til oss.

Kl. 3 om natten til 14. april hadde tyske soldater kommet seg gjennom sperringen på veien. Det dundret på døren. Ingen av oss turte å lukke opp. Bankingen fortsatte, da ble jeg både sint og redd for at de skulle skremme barna. Det var tre små i huset. Jeg gikk og lukket opp døren. Utenfor sto seks soldater oppstilt, to og to, med geværer med bajonetter på, rettet mot meg. Jeg hadde min skoletysk, så jeg forsto at de sa: "Vi kommer som venner og skal hjelpe dere."

Så gikk de forbi meg og inn i kjøkkenet og spurte om de kunne få kaffe. Vi turte ikke annet enn å koke en stor kjele kaffe. Jeg spurte så pent jeg kunne om de ville være litt stille så de ikke vekket barna vare. Det respekterte de. Det var den natta. Jeg kan fremdeles se for meg det synet som møtte meg da jeg åpnet døra. Senere hørte vi at på de gårdene hvor de ikke hadde lukket opp, hadde tyskerne gått mye hardere frem. Slått inn døra og tatt seg til rette.

Naboen var, fru Halvorsen fra Lillestrøm, bad ofte til Gud. En gang hun lå på kne og bad, gikk Turid på tre år rundt henne, og så sa hun: "Jeg skjønner ikke denne krigen jeg, Halvors".

Etter 14. dagers evakuering kom mannen min syklende med tilhenger etter med min sykkel oppå, og så syklet vi hjem med alt vi hadde tatt med oss (symaskinen inkludert). Det var godt å komme hjem igjen. Litt engstelig var jeg jo for at vi ikke hadde noen kjeller å gå i under flyalarm, men vi var heldig og fikk en leilighet i Vollgaten som hadde kjeller. Dessverre kom tyskerne dit også.

Det ble bygget mange brakker, en hel tyskerleir nede på Volla der OBS ligger nå. Vollgaten var jo den gang gjennomfartsvei, sa vi så nok av tyske transporter. Stort sett hadde vi det bra i den nye leiligheten, gode naboer og gode venner som vi serverte det vi kunne finne på når de kom på besøk. En gang vi skulle møtes hos oss, var det smalhans i skapet. Da var det å ta en sykkeltur til min mor etter hjelp. Der hadde de en hest som hadde fått et føll som døde. Hesten måtte melkes to ganger om dagen så det ikke skulle bli betennelse i pattene. Denne melken syntes jeg så altfor fin ut til å bli grisemat. Jeg smakte på den og fant ut at den var god. Den kvelden ble det servert vaffel med hestemelk og med ertekaffe til. Vi koste oss. Først lenge etterpå fortalte jeg hva jeg hadde servert.

Sommeren 1944 ante vi fred og ingen fare og reiste på ferie til en hytte vi hadde i Rælingen. Da kom det bud at tyskerne skulle rekvirere huset vi bodde i. I all hast dro vi hjem, og der traff vi noen høye offiserer som beså leiligheten. De forlangte at noen av møblene og alle lampene skulle stå igjen. Venner og familie strømmet på for å hjelpe oss. Det kom to hester med vogner fra barndomshjemmet mitt. Vi tok med oss alt. 14 dager senere fikk vi beskjed om at vi kunne flytte inn igjen. Da fant vi noen gamle møbler og satte inn. Senere utpå høsten fikk vi beskjed om å flytte ut igjen, og da var det alvor.

Mannen min var gammel skoleelev av ordføreren, så han gikk til ham og sa: "Magnus, nå har tyskerne tatt leiligheten min, så nå får du skaffe oss et sted å bo." Vel en uke senere fikk vi beskjed om at vi kunne flytte inn på brannstasjonen. Der var det kjempefint å bo.

Jeg tror aldri jeg vil glemme den følelsen det var å se de norske flaggene som kom frem 7. mai 1945. Jeg synes aldri jeg har sett noe penere enn flagg sammen med løvet som lyste grønt. Jeg gråt mine modige tårer for det.