Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Musikklivet på Sinsen på 50-tallet (Kato Presterud)
Oppvekst på Sinsen - Musikklivet på Sinsen på 50-tallet
av Kato Presterud
Etter etableringen av Sinsenbyen i siste halvdel av 30-tallet, ble det så smått startet ulike kultur-aktiviteter i lokalmiljøet. Krigen satte imidlertid en brems, og i verste fall en stopp, for denne utviklingen for de fleste. Men også her fantes det unntak. Situasjonen tatt i betraktning, var det kanskje ikke unaturlig at Menighetens musikk-aktiviteter på dette området blomstret. Ja, det ble so gar startet kor og orkester her som utviklet seg fint de neste tiår.
Etter krigen skjøt kulturlivet fart på ny, og denne utviklingen fortsatte utover i «vår epoke» på 50-tallet. Vi «ikke utøvende» fikk naturlig nok mest befatning med skolens musikk-aktiviteter; guttemusikken og strykeorkesteret. På den tiden var korpset forbeholdt gutter. Jenter slapp ikke til. Først i 1963 ble det vedtatt at jentene også kunne delta. I vårt nabodistrikt ble Løren skoles pikekorps etablert i 1955 som et av de første pikekorpsene her i landet. Korpset ble høy verdsatt også blant oss Sinsen-gutta av en eller annen grunn!
Strykeorkesteret var derimot «kjønnsnøytralt». Her kunne alle med interesse for denne type musikk delta.
Etter hvert skulle også andre musikkformer etablere seg i vårt nærområde, noe jeg kommer tilbake til senere.
Ut av dette musikkmiljøet skulle det også etter hvert vise seg at enkeltpersoner satte solide spor etter seg så vel i nasjonalt som internasjonalt musikkmiljø.
Korpsene på Sinsen
Lenge før Sinsen-byen var en realitet, eksisterte det et godt utviklet korpsmiljø på Sinsen/Løren. Allerede i 1927 grunnla Per Thomassen korpset «Thomassens gutter». Han hadde korpspraksis fra USA og spilt under ingen ringere enn marsjkongen John Phillip Sousa der borte. Året etter ble Løren Ungdomskorps stiftet med god tilslutning og under ledelse av Ingvald Nilsen. Han og overlærer Johannes Urdal på Løren skole var initiativtakerne. Korpset skiftet navn til Sinsen Ungdomskorps etter at Sinsen-byen ble ferdigstilt mot slutten av 30-tallet. Rett etter krigen ble så Thomassens gutter innlemmet i Sinsen Ungdomskorps under kyndig ledelse av Leif Nagel som på den tiden var solotrompetist i Oslo Filharmoniske orkester. Han utviklet korpset til å bli et kvalitetskorps av rang, og gjorde korpset kjent bl.a. gjennom sine opptredener i NRK og gode resultater og priser i nasjonale og internasjonale konkurranser. Uten at jeg skal forfølge korpsets historie for langt frem mot nåtid, skal det nevnes at korpset i 1963 ble delt; et marsjeringskorps under navnet Sinsen Ungdomskorps og et konsertkorps under navnet Sinsen Musikkorps. Tanken bak dette var først og fremst at Ungdomskorpset, som skulle rekruttere sine medlemmer fra skolekorpset, også skulle være et rekrutteringskorps for Musikkorpset. Men slik gikk det ikke, og de fikk mindre og mindre med hverandre å gjøre etterhvert. Sinsen Ungdomskorps utviklet seg til et eget, og ble etter hvert et av de ledende marsjkorpsene i byen. Alle har vel opplevd «kelnerne fra Sinsen (sorte bukser og hvite jakker)» foran, under og etter Norges landskamper i fotball på Ullevål stadion. Sinsen Musikkorps ble på delings-tidspunktet Norges første «konsert-korps». Dette var noe helt nytt og banebrytende i korpsbevegelsen. De skulle ikke marsjere i gatene, hadde ikke uniformer, men stilte i mørke dresser på konserter og i konkurranser. I løpet av kort tid utviklet korpset seg til å bli Norges ledende symfoniske konsertkorps i Norge.
Men la oss komme oss tilbake til 50-tallet.
Sinsen skoles musikkorps
Korpset ble stiftet i november 1939 rett etter at skolen ble åpnet, men som tidligere nevnt kom krigen og med den en stopper for all åpen musikkaktivitet. Korpset kom ikke skikkelig i gang før tidligere omtalte Ingvald Nilsen i slutten av 1946 tok initiativ nok en gang. Instrumenter ble skaffet til veie, og en dyktig og streng dirigent og instruktør, Jacob Heier.
Han besørget at Sinsens lovende musikalske poder med stor stolthet kunne passere slottet spillende allerede 17. mai 1947. Og hvilken arena og hvilket publikum å debutere for!
På det tidspunktet var undertegnede så vidt født. Som guttunger på Sinsen var vi veldig imponert over skolekorpset. Når vi hørte lyden, kastet vi oss på sykkelen og fulgte lyden inntil vi fant korpset. Så var det å følge med rundt, nesten alltid sammen med Bitten – korpsets desidert største fan, helt til korpset ble oppløst, som regel i skolegården. Det var aldri tvil om at vi skulle begynne i skolekorpset når tiden var inne.
De tre første årene på folkeskolen fikk vi ikke delta i barnetoget på 17. mai. Det ble for langt for små føtter. Imidlertid fikk vi være med på en «prøverunde», som regel 16. mai, hvor vi tøflet rundt opp i Hagebyen og frem til en barnehage for deretter å returnere til skolen. Dette var forsmaken på det ordentlige barnetoget 17. mai! Som 11-åringer var tiden inne. Den gang var det ikke snakk om å møte opp et eller annet sted i byen; nei da – her skulle det marsjeres fra skolegården og hele veien rundt slottet til et eller annet sted hvor vi ble oppløst, som regel på St. Olavs plass. Av hensyn til Sinsens beboere ble det alternert mellom Båhusveien og Olaf Schous vei ned til Carl Berners plass. Det var et imponerende skue. Med over tusen elever slynget toget seg gjennom gatene og de fremste i toget var nær Carl Berner før de siste forlot skolegården! Og du kunne telle på en hånd de som valgte ikke å delta uten solid grunn. Traseen videre var som regel Finnmarksgata, ned Sarsgata, over Hersleb og bort til Ankertorget eller videre til Youngstorget eller Stortorget. Her ble vi «synka» med det offisielle programmet, slik at vi kom på rett plass i forhold til andre skoler. Og endelig. Eventyret lå foran oss, Karl Johan og Slottet! Gnagsår etter de nye skoene, trøtte barneben etter en lang marsj: ingen hindring. Her skulle vi stå løpet! Og det gjorde vi til gangs. Så var det å finne veien hjemover, enten tok vi beina fatt, eller vi fikk plass på en overfylt trikk, som regel spisende på en halvliter is i pappkartong og med medbrakt teskje hjemme ifra og ikke minst: Kinaputter. Det var totalforbud og nulltoleranse på bruk av fyrverkeri i barnetoget, men nå lå veien åpen. Disse røde, slanke, uskyldige papprullene med lunte, innpakket i gjennomsiktige poser med stift, lå der så fristende, …. en stund. Vi utfoldet oss og mettet våre behov.
Dagen kom da vi også skulle prøve oss i skolekorpset. Mine nærmeste kamerater og jeg meldte oss på, og vi stilte opp på notekurs.
Vi møtte en streng lærer, en veldig streng lærer. Hadde vi feil på hjemmeleksa eller svarte feil på spørsmålene hans, fikk vi høre det. Det var veldig så vi fikk høre det!
Konsekvens: Først droppa bestekameraten min ut, han var av det litt følsomme slaget. Så en annen kamerat, og sånn fortsatte det inntil jeg satt igjen bortimot aleine bare med ukjente fra Nordre Åsen og Hagebyen.
Og jeg som hadde så lyst på å spille et instrument i skolemusikken.
Verst var det når kameratene mine fant på aktiviteter jeg ikke kunne være med på fordi jeg skulle på notekurs. Notekurs, noe så trøtt. Jeg kapitulerte. Jeg smalt igjen notehefte så G-nøklene spruta, og ble med kameratene mine.
Jeg har angret mange ganger på den avgjørelsen senere i livet. Selv om jeg i ettertid har vært privilegert med deltakelse i verdensomspennende turneer med verdensstjerner som Pavarotti, Bucelli og mange, mange andre, så hadde det vært så fint å lære seg noter og et instrument og blitt en del av det miljøet fra barnsben av.
En annen som sluttet i skolekorpset var Frode Thingnæs, men først etter å ha gjennomført notekurs og spilt trompet og baryton i fire år. Da tok interessen for fotball overhånd. Sammen med min eldre bror Knut etablerte de den lokale fotballklubben «Varg». Fatter’n, som var privilegert med skrivemaskin, hjalp til med etableringen og det administrative. Etter hvert som ferdighetene økte i takt med interessen for fotball, søkte Frode seg over i VIF. Engang som Frode og Knut tok Sinsen-trikken sammen, overtalte trikkeføreren også min bror til å melde seg inn i VIF. Han hadde visstnok et bein innafor styre og stell i klubben. Dermed ble det fotballkarriere på broren min med bl.a. seriemesterskap for Vålerenga i 1965, mens Frode ombestemte seg og gikk tilbake til skolekorpset rett etter at han ble konfirmert. Da kjøpte han seg sin egen trombone, for det var det instrumentet han ønsket å spille. Dette skulle i ettertid vise seg å bli starten på en fantastisk musikalsk karriere.
Frode ble født i Nore/Uvdal i Numedal, Buskerud den 20. mai 1940 hvor morens foreldre bodde. På det tidspunktet bodde familien Thingnæs på Schouterrassen i nr. 17, men på grunn av krigen, valgte moren å føde på sine foreldres hjemsted i Numedal. Som åtteåring fikk han sitt første møte med Sinsen skolekorps. Frode likte oppveksten på Schouterrassen svært godt. Han var allsidig og veldig sosial, om enn noe forsiktig og beskjeden i sin fremferd i følge min bror. Han ble tatt ut på skolelaget i håndball, noe han var svært stolt av, og i vintersesongen prøvde han seg også som ishockey-spiller på Ila-banen og som skøyteløper i Oslo Idrettslag sammen med min bror.
Jeg hadde stor glede av å ha en lang prat med Frode om denne tiden rett før han så brått og uventet gikk bort 15. november 2012 etter å ha fått et hjerteinfarkt to dager før.
Vi satt på Kolbotn og mimret. Smilet, iveren og engasjementet var der, og han var i god form på alle mulige måter alderen (72) tatt i betraktning. Han gledet seg til å spille med sin kjente kvintett på "Døla-jazz" på Lillehammer påfølgende helg. Mens vi satt der fikk han også en telefon fra sin datter som han skulle hente litt senere på dagen, og han unnlot ikke å presisere overfor meg hvor viktig familien var for ham i hans travle musikalske hverdag. Jeg tror han var en svært god og høyt elsket familiefar. Blant venner og kolleger fikk han tilnavnet «Frode, den gode»; ... helt sikkert med rette.
Frode var ikke «arvelig belastet» gjennom sin familie innen musikk. Hans far drev som typograf og som journalist. Han døde tidlig, ble bare femti år gammel. Jeg husker godt jeg synes synd på Frode som mistet faren sin så tidlig. Moren deltok også i næringslivet på den tiden som kontormedarbeider. Hans etter hvert sterke interesse for musikk hadde han selv ingen peiling på hvor kom fra, det bare utviklet seg slik. Imidlertid uttrykte han beundring for hva skolekorpsets dirigent og instruktør, Jacob Heier, stod for, og han ble Frodes store inspirasjonskilde og pådriver på denne tiden.
Frode utviklet seg lynraskt som trombonist. Allerede på slutten av 50-tallet og før han gikk ut av gymnaset på Sinsen, ble han kåret til beste jazz-solist under NM i Jazz i 1959, for øvrig et NM som ble avholdt på Sentrum Kino. Han hadde da spilt trombone i snaue fem år.
Parallelt til det å være utøvende trombonist, vokste interessen sterkt til å skrive musikk. Tidlig valgte han å lytte til musikken på en «annen måte» nettopp for å finne ut av hvordan musikk kunne og burde bygges opp. Derved var starten til hans komponistvirksomhet i gang, samtidig som grunnlaget ble lagt for hans arrangement-kunnskap og evner. Dette utviklet ham dessuten etter hvert til å bli en av landets fremste orkesterledere og dirigent.
Det ligger ikke i mitt mandat å beskrive hva Frode har bedrevet og oppnådd videre i sitt enorme musikalske virke etter 50-tallet, men tillater meg likevel et lite utdrag:
Deltakelser i/samarbeid med:
- Egne kvintetter/sekstetter
- Bjørn Jacobsens septett
- Gunnar Brostigens storband
- Kjell Karlsens storband
- Norwegian Big Band
- Norges representant i EBU (Den europeiske kringkastingsunionens orkester)
- Østereng/Hurum storband (Helge Hurum var også Sinsengutt)
- Tore Nilens septett
- Arild Bomanns orkester
- The Brass Brothers
- Count Basie (tilbud om å spille fast, takket nei!), Papa Bues Viking Jazzband, Dexter Gordon
- Henrik Lysiak/Jan Erik Kongshhaug/Pete Knutsen/Egil Kapstad/Terje Rypdah/Roland Greenberg/Bjørn Alterhaug/Jan Erik Kongshaug/Laila Dalseth/Per Husby
- Einar Schanke/Alfred Næss/Yngvar Numme/Leif Juster
Arbeid:
- Ansatt (major) i Forsvarets Stabsmusikkorps
- Marinemusikken i Horten
- Dirigert Kampen Janitsjar i over 30 år
- Dirigert Kringkastingsorkesteret
- Kapellmester på Chat Noir
- Skrev musikken til balletten «Flåklypa» for Den Norske Opera
- Levert to vinnermelodier til Norsk Grand Prix
- Tekster/musikk til Chat Noir og Edderkoppen
- Startet Norsk Military Tatoo
- Ansvar for musikken til åpnings- og avslutnings-seremonien til OL-94 sammen med Egil Monn-Iversen.
- Produsent i Rainbow Studios
Utmerkelser/priser:
- 1. solistpris i moderne jazz (NM i jazz) (1959)
- Buddyprisen, Norsk Jazzforbund (1970)
- “Årets Verk” for «Day in, Night out» (1976)
- Oslo By’s kulturpris (1980)
- Spellemannprisen i klassen jazz (1980)
- Gammleng-prisen i klassen jazz (1983)
- Kardemommestipendiet (1995)
- Æresborger av New Orleans (1999)
(Da han ble overrakt den symbolske Nøkkelen til New Orleans, ble han hvisket i øret: «This key will keep you out of jail!».)
- Kongens Fortjenstmedalje i gull (1999)
……………. og mye, mye mer!
Sinsen skoles strykeorkester
Sinsen skoles strykeorkester ble stiftet tidlig i 1949, eksakt dato er ukjent for undertegnede.
En av stifterne, Peter Johan Myklebust, bosatt på Fjellhaug i Sinsenveien men flyttet etter hvert til Haslevangen, skulle bli primus motor for dette orkesteret i nær 10 år. Orkesteret ble på mange måter hans «livsverk», riktignok godt hjulpet av en ivrig og entusiastisk støtteforening som bestod av medlemmenes foreldre. Han var dirigent, instruktør, materialforvalter, rekruttering, ja nær sagt alt det som krevdes i driften av et strykeorkester tok han seg av, bortimot på egen hånd. På midten av 50-tallet fikk han imidlertid en instruktør som avlastet ham med gruppeinstruksjonen. Han har etterlatt seg sirlig førte protokoller med fremmøte, medlemslister, repertoar-oversikter, aktiviteter, ut/innlevering av instrumenter/rekvisita/noter, musikkpedagogiske betraktninger osv., m.a.o. her var det system i sakene!
Elevene ble tatt opp fra 3. klasse, altså 10 år gamle den gangen. I vedtektene for orkesteret, eller «Lovene» som det ble kalt på den tid, står det bl.a.: «Barna plikter å fortsette i orkesteret til de slutter skolen» og «….. kan ikke medvirke i andre orkestre eller musikksammenslutninger uten styrets samtykke», så her forpliktet man seg. Jeg vet ikke helt om det hadde holdt i dag, men den gang var det helt greit. En kunne ikke bare kreve og nyte, men måtte også bidra og yte. Noe å tenke på den dag i dag.
Orkesteret ble et trivelig sted for elevene, og orkesteret utviklet seg rask til å bli et kvalitetsorkester. Gjentatte opptredener i NRK er bevis på dette. I «Barnas Musikkstund» ble det arrangert Landskonkurranse for skoleorkestre hvor orkesteret også deltok med bra resultat. Ved 10-årsjubileet telte orkesteret ca. 40 medlemmer.
Fra repertoaret sakser vi bl.a.:
- Intermezzo fra Cavaleria Rusticana (Mascagni)
- Den store hvite flokk (Grieg)
- Loure (Pierre de Paepen)
så ambisjonene og målene må så absolutt ha vært tilstede.
Fra aktivitetslista ser vi at spilleoppdragene har vært relativt hyppige med opptredener i lokalmiljø, utenbys og so gar utenlands.
Selv opplevde jeg på den tiden at medlemmene ikke utelukkende var stolte over å spille i strykeorkesteret. I hvert fall ikke overfor jevngamle. Det kunne oppleves som flaut. Det å spille fiolin den gangen var ikke regnet av alle som særlig «tøft». En kunne fort utsettes for negative kommentarer og det vi i dag kaller mobbing bare ved å synliggjøre fiolinkassa på vei til og fra øvelsen. Det oppsto flere episoder som endte i kraftige slåsskamper av denne årsak, og som endte opp med skader på kropp og instrument! Enkelte har også fortalt at de gikk «bakveier» til øvelsen for ikke å bli sett med «et sånt instrument»! Alt var tydeligvis ikke bare bedre i gamle dager.
Også dirigentens yngste sønn ble utsatt for en slik hendelse, og han var ikke direkte lei seg da fiolinen falt av sykkelen på vei til øvelsen en dag, og knuste. Det ble et naturlig termineringstidspunkt for den hobbyen for hans vedkommende. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at idretten var langt mer fristende, og han så nå sitt snitt og anledning til å ofre seg helt for den.
Også Sinsen skoles strykeorkester utviklet «enere».
En av disse var Tove Ranveig Pedersen; Tove Sinding-Larsen etter inngått ekteskap. Hun bodde i Olaf Schous vei 17. Ved en tilfeldighet ble hun med en venninne på øvelsen en dag og satt og hørte på. Året var 1950. Hun likte det hun så og hørte. «Har du lyst til å spille cello?», spurte dirigenten. De manglet tydeligvis en på dette instrumentet. «Samma for meg, kan godt prøve», svarte hun og dermed startet en lang og lysende karriere. Dette var ikke like populært hjemme. Skulle hun spille noe, så skulle hun spille piano eller fiolin. Og det hadde de ikke råd til, for foreldrene sparte for å bygge hus til familien. Dessuten var det ikke særlig kvinnelig å sitte med et slikt instrument mellom beina!
Men Tove fikk det som hun ville. Dirigenten ble for henne en stor inspirasjonskilde og hun utviklet talentet sitt i rekordfart. Hun fikk mye ros av dirigenten, og det inspirerte ytterligere. Det ble tidlig klart at her var det store ting på gang.
Tove sparte i Skolebanken. Det var en slik ordning på skolen på den tiden. En gang i uka kunne vi overlate våre sparepenger til klasseforstanderen som tok vare på disse og førte regnskap. Etter syv års sparing hadde Tove 400 kroner. Det var nok til en egen cello. Stort! 13 år gammel fikk hun spilletimer på Musikkonservatoriet, året etter i NRK Juniororkester. Senere inn i Kringkastingsorkesteret som orkesterets første fast ansatte kvinnelige musiker. Drømmen var å spille i Oslo-Filharmonien. I ni år ventet hun før det ble ledig fast jobb der. I mellomtiden ble det studier i København og Paris.
Tove er i skrivende stund 75 år, men langt fra pensjonist. Siden 1995 har hun undervist «Unge Talenter» ved Barratt Due og er aktiv som aldri før. Hun elsker å utvikle små barn og deres musikalske ferdigheter, og går i dag under betegnelsen/tittelen «Cello-mamma»!
Rockens inntog på Sinsen
Et internasjonalt musikkfenomen på 50-tallet skulle etter hvert også feste seg i musikkmiljøet på Sinsen. Store stjerner som Elvis Presley, Little Richard, Chuck Barry og andre bidro til en ny form for ungdomskultur i den vestlige verden, en kultur som foreldregenerasjonen mer eller mindre bevisst ønsket å holde tilbake. Musikk med hoftevrikk ledsaget av hylende tenåringsjenter karakteriserte denne formen som for mange ble betraktet som moralsk overtramp. Det litt merkelige i situasjonen var at dette måtte ha bygget seg opp over tid uten at det så langt hadde fått noen form for utløp.
Men så: 20. september 1956 ble filmen «Vend dem ikke ryggen» (Blackboard Jungle) vist på Sentrum Kino. Rulletekstene i forkant av filmen ble ledsaget av rockelåta «Rock around the clock» innspilt av gruppa Bill Haley & his Comets i 1954. Det ble «rockerevolusjon» over natta! Ungdommen tok spontant tak i den kulturelle moderniseringen av Norge. Etter premieren ble det ungdomsopptøyer og politiet hadde sin fulle hyre med å stagge dem. De følgende dagene strømmet ungdom til fra hele landet for å se filmen og det samme gjentok seg, dag etter dag. Opptøyene var etter dagens målestokk ganske så uskyldige, men det var noe nytt, og det var en klar «motvekt» til de store politiske og sosiale spørsmål på den tiden. Vi 10-åringer ble litt redde og følte oss utrygge, men du verden så spennende!
Mange mente dette var et forbigående fenomen, men rocken var kommet for å bli. Det ble arrangert rockestevner på Jordal Amfi og på Bygdø Sjøbad. Og det skulle helst gå litt hardt for seg. Trebenker skulle kastes rundt og ødelegges. Fra scenen skulle gjerne showet avsluttes med å knuse gitaren i gulvet, ja det hele skulle liksom ha et aggressivt utløp.
Også Sinsen hadde sine representanter i det gryende rockemiljøet. En av dem var Edgar Normann. Han bodde på Schouterrassen i nr. 2.
Edgar var født i 1941 og vokste opp på Rodeløkka nedenfor Carl Berners plass. Som åtte-åring flyttet han og familien til Sinsen. Det var en musikalsk familie, men Edgar ønsket ikke å gå den «skolerte» veien. Han la sin elsk på gitaren og lærte seg det meste på den på egen hånd. Og i tillegg sang han, og han sang godt! Hans store forbilder var selvfølgelig Little Richard og på den tid veldig populære Hank Williams som i løpet av sitt korte liv ble en betydningsfull utøver innenfor pop, rock og country.
Etter folkeskolen bar det til sjøs et år; det var ikke helt uvanlig på den tiden. Men musikken holdt han fast ved. Han spilte og sang for oss smågutta på Schouterrassen ved ulike anledninger, og når han dro i gang «Wear my ring around your neck» så var det som om vi så Elvis for oss! Denne låta var for øvrig pliktnummer i et NM han senere skulle delta i. Edgar kom aldri så langt at han ga ut noen plate, men hans opptredener for oss resulterte i hvert fall at undertegnede ble inspirert og kjøpte sin første Elvis-plate nettopp med ovennevnte melodi.
Og så bar til Bygdøy Sjøbad for Edgar 13. august i 1958, til det såkalte Oslo-mesterskapet. Her skulle det kvalifiseres for NM i rock på Jordal Amfi senere samme år. Det gikk veien. Sammen med de store gutta som Per «Elvis» Granberg, Rocke-Pelle og «Smiling Tommy» alias Odd Gisløy som vant konkurransen og som for øvrig også vokste opp på Sinsen. Rocke-Pelle vant NM, og ovennevnte tre sangere gikk videre Nordisk Mesterskap, også på Jordal Amfi. Her lurte svenskene oss på målstreken med Little Gerhard, med norske plasseringer 2, 3, 4 og 6. plass. Publikum forventet norsk seier, dommerne ble pepet ut, og alt av løse gjenstander som kunne kastes gjennom lufta ble kastet. Det ble en del skader på folk og materiell den kvelden som følge av disse «ungdomsopptøyene».
Men før dette ble både Edgar og Smiling-Tommy oppfordret til å spille sammen med den etter hvert så legendariske band- og orkesterlederen Kjell Karsen i «Rocketeltet» på Kontraskjæret i Oslo. Smiling-Tommy grep sjansen og sang «Sail Along Silvery Moon» og «Don't leave me now». Dette var hans første offentlige opptreden. Edgar derimot, beskjeden som han var, synes dette ble litt for «proft» og takket nei.
Smiling Tommy fikk anledning til å spille inn plate. «Sail Along Silvery Moon» var opplagt, men singelen skulle også ha en side 2. Da prøvde han å komponere en egen låt og grep gitaren. Det ble «Dancing with my rockin’ shoes» som ble en stor suksess, den eneste låta han noen gang har skrevet! Det var den første plata som noen rockesanger lanserte med eget stoff, alle andre baserte seg på cover-låter.
Kunstnernavnet «Smiling Tommy» var det Kjell Karlsen som satte på ham. Grunnen var at alle synes han alltid var i godt humør og gikk rundt og smilte og var blid.
Det skulle da i ettertid vise seg at Sinsen satte et ikke ubetydelig preg på den kulturrevolusjonen som foreldregenerasjonen hatet og ønsket «ditt pepper’n gror», men som skulle vise seg å bli starten på musikkgenre som skulle utvikle seg videre og som lever i beste velgående den dag i dag.
Rocken satte en ny ungdommelig væremåte på dagsorden og ble et hørbart uroelement i vårt sosialdemokratiske samfunn på 1950-tallet.
Videre utvikling
De siste årene på 50-tallet på Sinsen la grunnlaget for og ble inspirasjon for nye grupper som skulle gjøre det sterkt utover på 60-tallet. Vi rakk så vidt følge dem i «etableringsfasen» før vi forlater decenniet vi har som mål å beskrive.
Vil allikevel nevne gruppa The Quivers, innledningsvis med Lars Bjune på vokal, men etter hvert et rent "shadow-band" (1961) med norsk-amerikaneren Arne Schulze i spissen som vokste opp i Sinsenveien.
Bandet ble det første shadow-bandet som solgte nok til å notere seg på VG-lista. Det var med låta «Piken i dalen». De ga etter hvert ut et dusin singler, mange av dem med relasjoner til norsk folkemusikk (Utsikt fra Fløyen, Gärdebylåten etc.) Senere slo de seg sammen med sanggruppa The Key Brothers. Tor Myrseth hadde vært med i begge gruppene hele tiden. Sammen fikk de en hit med «Og så kom Helgenen frem» med utgangspunkt i en populær TV-serie på den tiden med Roger Moore (118 episoder), senere Agent 007 i syv James Bond-filmer.
Arne Schulze fikk senere en stor karriere i gruppa Popol Vuh/Popol Ace sammen med bl.a. Terje Rypdal og Jan Teigen og senere som svært ettertraktet «synt-programmerer» i amerikanske studios.
Nevner også sang-gjøglerne «Bjørn & Bjørn» fra Schouterrassen hvor Bjørn Nordvang etter hvert havner inn i The Vanguards som lead vokal, for øvrig også her sammen med Terje Rypdal, som av mange anses som det fremste norske rockebandet fra den tiden.