Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen – Barndom i Rødstuveien (Tor Lars Hansen)
.jpg)
Oppvekst på Sinsen – Barndom i Rødstuveien (Tor Lars Hansen): Tor Lars Hansen skriver om sine opplevelser fra oppveksten på Sinsen i Oslo.
Hvordan kom familien til Sinsen
Etter krigen var det stor bolignød i Oslo og det var nødvendig med flere års botid hvis man ønsket egen bolig. Vi flyttet fra Hønefoss til Oslo via Lille Langerud som lå i Vestre Aker kommune. Foreldrene mine visste at kommunen skulle slås sammen med Oslo og at vi automatisk ville få botid i Oslo. Rundt 1950 flyttet vi fra rekkehus i landlige omgivelser på Lille Langerud til blokkleilighet på to rom og kjøkken i Rødstuveien på Sinsen. Jeg tror det var et sjokk for mor. Senere ble jeg fortalt at dette var nødvendig på grunn av økonomi og reisetid til Oslo. Sommeren 1957 flyttet vi fra Rødstuveien til 4 rom og kjøkken på Økernbråten, men jeg fortsatte på Sinsen skole og å være sammen med klassekameratene mine.
Rødstuveien
Rødstuveien har to boligblokker hvor det må ha bodd 150 barn, er ca 300 meter lang og går mellom Olav Schous vei og Sinsenveien.
Gata var velsignet med både legekontor og tannlegekontor.
Til gata lå det en inngjerdet barnepark, to trær som vokste ved siden av hverandre og var perfekt som mål når vi spilte «Danka», et lite jorde med en bakke som om vinteren var akebakke og sklie, og en nedtråkket plen med to trær hvor det var perfekt å kappe land og å kaste på stikka. Det siste til frustrasjon for den kommunale parkvakten som forsøkte å holde området i orden. Med tanke på offentlig økonomi i dag og på begynnelsen av 50 tallet er det utrolig at Oslo kommune hadde råd til å prioritere parkvakt til oppsyn av fellesarealene.
De fleste i klassen bodde på Schouterassen. Vi var fem fra klassen som bodde i Rødstuveien og lekeområdet vårt var i hovedsak avgrenset av jernbanelinja, Fjellhaug skole, Olav Schous vei og Sinsenveien inkludert et lite jorde nærmer Hasle som ble kalt ”Lille Ola Narr”.
Schouparken med sine store gamle trær lå mellom Schouterassen og Olav Schous vei og var et sentralt friområde for voksne og barn. Av en uforståelig grunn klarte Oslo kommune å bygge et garasjebygg på tomta med et gressdekke på taket som ble en sjelløs erstatning for den gamle parken.
Blokka
Jernbanelinja går 30 meter bak blokka hvor jeg bodde og den hadde alt som var spennende: Fellesvaskeri med et tørkeskap som gikk fra tak til gulv med flere innganger og hvor det var mulig å gjemme seg, et søppelrom med en vannslange som var lekk og alt det merkelige vi ellers kunne finne der, oppganger med gjennomgang fra front til bakside som var perfekt for å leke gjemsel, sisten og alt mulig annet og tørkebåser på baksiden som kunne brukes til alt fra borg til fengsel og et fyrrom med gatas vaktmester.
De fleste leilighetene var på 45 kvm fordelt på 2-rom og kjøkken. Det fantes også 3 roms leiligheter og 1 roms leiligheter med en liten sovealkove. Jeg tror de fleste barnefamiliene var på fire eller fem personer. Ut fra dagens standard vil de fleste kalle dette trangboddhet, men vi som bodde der syntes det var gode leiligheter, det var sentralfyr, baderom med badekar, toalett og varmt og kaldt vann. Vi var 5 personer og bodde i en 2 roms leilighet. Det ble mer trangbodd hos en venn hvor de var fem personer i en 1 roms leilighet med sovealkove: To personer sov i køyesenger på kjøkkenet, en person i stua og 2 personer i køyesenger i sovealkoven. Store familier og små leilighetene førte til at fritid utenom lekser i stor grad foregikk utendørs og i trappeoppgangene.
Det var flere års venteliste for å få privat telefon. På Schouterrassen var det en telefonboks som dekket hele området og dette medførte et stort press på naboer med dette luksusgodet. Det var noen få familier med telefon i oppgangen vår og vi var blant disse. Far var offentlig ansatt og hadde et bestemt antall samtaler dekket. Så vidt jeg husker nektet de andre familiene konsekvent utlån. Mor syntes ikke at hun kunne si nei til naboer som spurte om å få låne telefon. Til tider kunne det være stor trafikk når far ikke var hjemme, noe som kunne medføre krigsrett når telefonregningen kom og denne var større enn det far fikk dekket av arbeidsgiver. Mors liberale utlån av telefon tok en brå slutt da kameratens søster på 13 år delte ut vårt telefonnummer til bekjente. Dette medførte en endelig krigsrett med forbud mot all fremtidig utlån av telefon unntatt ved brann, kritisk sykdom og krig. Jeg tror mor tillempet rettens kjennelse.
Oppgangen i blokka var et kapitel for seg. Den hadde akustikk som et bad, dører med dårlig lydisolering, åpent rekkverk fra første til femte etasje, gjennomgang til baksiden av blokka og det skulle være stille mellom kl 18.00 og 19.00. Vi klarte aldri å forstå hvorfor de voksne brukte kjeft når vi prøvde ut stemmen i oppgangen, skled på trappegelenderet eller gikk på utsiden av rekkverket opp gjennom etasjene, det var jo ikke farlig, vi holdt oss jo fast.
På grunn av trangboddhet satt vi ofte og lekte i trappa. Dette ble som regel godtatt av de voksne selv om vi ikke var lydløse. Monopol og kortspillet gnav var det store hittet. Når vi spilte monopol hendte det at det ble innført nye spilleregler som for eksempel ”bankran”. Det ble selvsagt gjort under høylytte protester men nesten alltid godtatt avhengig av hvem som eide pillet og hvem som var toneangivende i gjengen.
Noen av de store og tøffeste gutta (over 10 år) fikk laget røykbomber av nitratfilm. Sinsen var i perioder plaget av røykbomber som ble lagt i trappeoppgangene hvoretter humørsprederne ringte på til alle leilighetene. Det var ingen voksne som fortalte oss hvor giftig røyken var, de visste det sannsynligvis ikke selv.
Folk som var syke bodde oftere hjemme og var i større grad en del av dagliglivet enn i dag. I blokka vår bodde en voksen person som vi kalte Billy Boy. De voksne sa vi skulle la ham være i fred og ikke plage ham da han var syk. Dette var vanskelig da han mente at alt vi gjorde var feil og samtidig brukte grov kjeft og fysisk forsøkte å få tak i oss, noe vi opplevde som en spennende form for sisten og gjemsel. Vi klarte ikke å overse ham og vi var ikke snille. Det endte med at han sto på balkongen i femte etasje og kastet blomsterpotter og annet servise etter oss mens han ropte ”Billy Boy” ut i en verden som ikke hørte ham.
Sentralfyrene på Sinsen var på begynnelsen av 50-tallet kullfyrte og dette sammen med damplokomotivene medførte mye sot. Vi hadde tørkebalkong mot jernbanen og jeg husker at vi måtte avpasse tøytørking med togtidene da sotnedslaget ofte kom i form av store flak.
Omgivelsene
På Schouterassen lå butikkene samlet og det var egne butikker for ”melk og brød”, ”fisk og vilt”, ”kolonial”, ”kjøtt”, ”frukt og tobakk” og ”trikotasje”. Innkjøp til helger og helligdager var et salig kaos med løping og køståing i forskjellige forretninger. Hvis du var så uheldig å bli sendt i butikken på slike dager, ble du borte i et virvar av armer og ben og de voksnes ”min tur!”, ”min tur!”: De voksne tok sjelden hensyn til småfolk som ble borte i mengden og ikke rakke opp til disken.
Noe av det viktigste etter Schouterrassen og hjemmegata var kinoene som lå i området rundt Sinsen: Sinsen kino i Trondheimsveien, Ringen kino på Callern, Soria Moria på Torshov, Svettern (Grefsen kino ved Skeidbanen) og Lauern (Lørenhallen kino ved Økernkrysset. De to siste kinoene var privatkinoer og hadde et veldig avslappet forhold til aldersgrenser helt til Dagbladet skrev om dette. Fra vi var ca 11 år gikk vi på Svettern og så filmer som Dracula, Frankenstein, Gud skapte kvinnen, noen merkelige japanske sci-fi filmer og mye annet rart. Etter å ha sett Dracula og syklet hjem, hadde jeg bokstavelig talt Dracula på bagasjebæreren hele veien. Av kinoene var det nok femforestillingen på Sinsen kino som var viktigst. Da ble jeg utstyrt med penger til billett og en sjokolade som het Riegel. Jeg har ofte lurt på hva voksne tenkte når de så køen til femmern: Hundrevis av barn med en køkultur som ble styrt av hoing, krangling om hvem som sniker, tilløp til slåssing og løping frem og tilbake, i det hele tatt alt var i bevegelse. I tillegg gikk køen forbi inngangen til det eneste huset på Sinsen med heis og hvis de som bodde i oppgangen hadde glemt å låse gangdøra var det enda en kø og fullt trykk for å kjøre med denne.
Dælenengen idrettsplass, eller bare Dælenga med tjukk l, lå ca to kilometer fra Rødstuveien. På grunn av speedwaykjøring var Dælenga sannsynligvis like viktig for oss på Sinsen som for de som bodde på Løkka. Hvis du var på Schouterrassen eller Sinsenterrassen og vindretningen var riktig, kunnne du høre speedwaysyklene og kjenne lukta av drivstoffet og da var det bare å legge i vei med eller uten penger til inngangsbillett. Rundt banen var det et høyt gjerde av tre, men det var alltid i et hull å se i gjennom, hvis mulig krabbe opp på gjerde eller hvis du var heldig, klare å lure deg inn i depotsvingen.
Tidlig på femtitallet arrangerte Oslo kommune gratis kulturarrangementer rundt om i byen, blant annet friluftsteater i Torshovdalen nedenfor Rødstua. Jeg husker fremdeles at Einar Rose opptrådte som Fantomet i trikot og maske og startpistoler. Jeg må ha blitt litt redd og skeptisk for jeg spurte far om det virkelig var Fantomet som var på besøk, men ble beroliget med at "det er ikke Fantomet som står der gutten min, bare en skuespiller med kruttlappistoler".
Den store colakrigen foregikk over hele Oslo og var spennende for alle, sannsynligvis var de voksne mer hysterisk opptatt av dette enn ungene. Coca Cola, Isicola og Pepsicoal? kjørte rundt og delte ut gratis flasker og rabattkuponger fra blant annet lastebiler. På forhånd var det satt opp plakater og delt ut løpesedler om når bilene skulle komme. Jeg husker utdelingene som det komplette kaos med fektende armer og kjefting og at de voksne var de verste.
Jeg tror ikke vi så på epleslang om høsten som tyveri, men som spenning. Vi brukte ikke eplene til noe og de var som regel heller ikke gode å spise. Det var kanskje mest for å gå med eplene på innsiden av jakka og se viktige ut og å skryte overfor de som var mindre. Først etter at jeg ble voksen og fikk en liten plen med noen busker og trær forstod jeg hvor irriterende det var at noen kom på besøk bak hekken, ikke for å ta det som grodde der, men at de kunne knekke grener.
Skraphandlerfirmaet Brødrene London lå i Sinsenveien, i bakken ned mot Carl Berners plass, 15 minutter å gå fra Rødstuveien. På en eller annen måte fant vi ut at vi kunne samle inn og selge gamle aviser til skraper’n. Vi gikk i lære hos de store gutta på 11/12 år som sa vi måtte fukte de innerste avisene i bunken fordi skraper’n snøt på vekta. De ansatte hos Brødrene London beholdt alltid maska og tok i mot oss med gravalvor når vi kom tassende med vår lille dragkjerre med tre-fire bunter aviser. De har sikkert fått seg en god latter. Betalingen holdt som regel til en is som ble delt blant de involverte.
Noe av det godteriet som stod høyest på ønskelista var tyggegummi, men det var ikke noe vi fikk uten videre. Når det var takarbeider ble det benyttet et svart stoff vi kalte bajabek og dette tygget vi når det var stivnet. Vi ble aldri advart mot stoffet så de voksne må sett det som ufarlig. En gang kom jeg hjem tyggende på en ekte tyggegummi og mor spurte hvor den kom fra. Jeg svarte glad og lykkelig at hun kunne bare ta det med ro, tyggegummien var helt ny, jeg hadde akkurat sett at mannen spyttet den ut av bilen.
Sammen med våren kom kommunens feiebil og sprøytebil. Først kom feiebilen, så kom sprøytebilen og så kom vi i Tarzanbadebukser.
Det var få biler. Allikevel var det enkelte bileiere som mente det var nødvendig med bilalarm. I Olaf Schous vei var det parkert en bil hvor dørhåndtaket på førersiden var koblet til bilhornet. Eieren bodde i 5. etasje og kom alltid ut på balkongen og brukte kjeft når han hørte bilhornet. Dette ble fort kjent og i perioder stod vi nærmest i kø.
Varselropet ”full mann i gata” gikk hvis det på dagen kom en som var synlig full noe som ofte samlet en huiende ungeflokk. Fikk foreldrene greie på dette ble det grov kjeft og beskjed om å la folk være i fred da vi ikke kunne hvite hvorfor folk drakk.
Vaktmesterne
Gatas vaktmester var Johnsen og han var ansvarlig for det meste. Jeg tror han hadde vært maskinist i handelsflåten og husker ham som kortbent og like bred som høy. Han kunne være ganske kontant hvis det var noe som ikke passet, men ungene fikk stort sett være i fred. Hvis vi manglet spenning var det bare å fortelle historier om Johnsen, så var dagen reddet. Vi gjorde ham sikkert strengere enn det han fortjente, spennende historier skulle jo fortelles. En liten historie for å beskrive vaktmester Johnsens måte å ordne opp i situasjoner. To av de store jentene i elleveårsalderen hadde brukt leppestift og skrevet ufint om Johnsen på husveggen. Etter en del detektivarbeid fant han de skyldige og fikk avtalt med foreldrene hva straffen skulle være: I full offentlighet måtte jentene skure ren veggen med Johnsen og alle barna i gata samlet for å se på. I dag ville noen kanskje ha kalt dette et forsøk på innføre gapestokk, men det fungerte - det gjentok seg aldri.
Vaktmesteren i naboblokkene lot seg alltid provosere. Hvis noe var forbudt så var det forbudt og overtredelse ble forfulgt med alle midler. Dessverre for ham selv og til glede for alle som kjedet seg var han lett å få med på leken og som regel tapte han - han løp ikke fort nok. Vaktmestersønnen var like ivrig etter å håndheve de vaktmesterlige lover og forordninger og dette medførte enda mer fart og spenning. En gang endte det med finale bak min blokk hvor de forsmedelige balanserte på toppen av tørkebåsene fra bås til bås med vaktmester og assistent løpende inn ut av båsene for å gripe synderne. Til slutt var både barn og voksne tilskuere og kom med tilrop og gode råd. Det var siste gang vi ble forfulgt inn på vårt område.
Linja (Gjøvikbanen)
Jernbanelinja var en sentral del av det å bo i Rødstuveien. Fellesslakteriet lå på Hasle og hadde eget sidespor. Det hendte at slaktedyr klarte å rømme ut på jernbanelinja eller på gatenettet i området rundt Rødstuveien. Når dette skjedde var det en av årets store begivenheter: Slakteriarbeidere med slaktemaske og tau, flokkevis av huiende unger, dyr i panikk og foreldre som ropte at vi måtte holde oss unna og være forsiktige.
Jernbanelinja var inngjerdet med piggtråd på toppen, men det var som regel hull i gjerdet et eller annet sted og det åpnet for en del spennende muligheter: Vi kunne legge øret på skinnene og vedde om hvor lang tid ville ta før toget kom, de større gutta vant som regel - de hadde lært seg klokka og lest tidstabellen. En annen ting som var populært var å lage minisverd ved å legge hodespiker på skinnende og la toget klemme disse helt flate.
En annen ting som var fascinerende for en liten gutt: Toalettene på mange av personvognene endte i et hull under toalettskålen og du kunne se skinnegangen. Hvis passasjerene benyttet toalettet når det passerte Sinsen, flagret papir langs skinnegangen.
NSB benyttet damplokomotiv. Fra Bryn- til Grefsen stasjon er det en lang og kraftig stigning og om høsten og vinteren var det ofte ising på skinnegangen noe som medførte at lokomotivene mistet fart og kunne begynne å slure. Dette skjedde som regel mellom Rødstuveien og Båhusveien. Jeg har et fascinerende og skremmende bilde av Bergenstoget som står fast på grunn av ising på skinnegangen: Hjulene som slurer og lager gnister mot skinnene, sylinderne som freser hvit damp, støtvis svart røyk fra skorsteinen, bråk, rumling, lyden av sand som slippes på skinnegangen, passasjerer som henger ut av vinduene og finalen hvis vi var heldige, ankomst av hjelpelokomotiv fra Grefsen stasjon eller Østbanen.
Ved Fjellhaug skole går Sinsenveien i bro over jernbanen. Tidligere lå broen lavere enn dagens og den hadde et fremspring på undersiden. Manndomsprøven var å ligge på dette fremspringet og se ned i skorsteinen på lokomotivet og bli innhyllet i røyk når det passerte. Nsb’s ruteplan må ha vært vesentlig romsligere den gangen: Det hendte at lokførerne ble oppmerksomme på oss, saknet farten og truet med politi. Når det skjedde løp vi hjem og turde ikke gå ut på flere dager.
Merkedager
1. mai arrangerte Oslo arbeiderparti festmøte i Sinsen kino med gratis film for barn uten nødvendig følge av voksne og da var det liv både i kinokøen og i kinosalen, Jeg husker ikke om Ivo Caprinos dukkefilmer Veslefrikk med fela og Karius og Baktus ble vist hvert år, men det er filmene jeg husker så de må ha spennende og skumle.
17. mai kledde vi på oss med vårt peneste tøy og slapp ut med en formaning og et hellig løfte om ikke å skitne oss til, et løfte vi bare klarte å holde noen få timer. Jeg er usikker på om noen i dag har hørt om et fyrverkeri med navnet "kinaputter" som ble solgt i poser på 10 stykker og var en absolutt nødvendighet til nyttår, 17 mai og St.Hans og et par av slagsen kunne ødelegge en postkasse. Jeg kan ikke huske om det var noen aldersgrense for å kjøpe, men alle hadde kinaputter uansett alder.
Fødselsdager ble holdt hjemme med bløtkake, brus og unger i kø mot opprettet pølsebod i kjøkkendøra for pølser med lompe og sennep. Ketsjup var ukjent og i beste fall handlet i utlandet og veldig eksotisk. Gjennomføringen av fødselsdager med 10-15 unger på 45 kvadratmeter har sannsynligvis krevd en mastergrad i logistikk av foreldrene. Far hadde tilgang til filmfremviser og filmer så jeg tror han slapp unna ganske billig. Det gikk mest i filmer med Helvan og Halvan, Abbot Castello og Tilhengeren og Telegrafstolpen.
Lek
Jeg kan ikke huske at jeg personlig hadde noe forhold til innholdet av begrepet ”mobbing” som vi oppfatter det i dag. Små leiligheter og mange barn gjorde at vi hovedsakelig lekte utendørs og i trappeoppgangene, det var alltid noen å være sammen med. Selvsagt var det krangling og knuffing for å vise revir, men i de fleste tilfellene var alt på skinner i løpet av en dag eller to. Det var alltid grupper som lekte et eller annet.
Når jeg tenker tilbake var det nok mest spennende å "hoppe paradis", "kappe land", "kaste på stikka", leke "pøs", "gjemsel", "cowboy og indianer" og i høstmørket med tykk tåke - "politi og røver" med lommelykt. Leken foregikk hovedsakelig i området rundt og i blokka, på "Lille Ola Narr", på et område vi kalte "Heksa" som lå rett overfor Sinsen Høiere Skole inntil Alnabanen og på Fjellhaug skole hvor det var et ekstra spenningsmoment: En sint vaktmester. Mye av leken gikk med til å krangle om hvem som var død og jukset med å telle til 50, for de som hadde lært å telle.
Jeg kan nesten ikke huske en dag hvor jeg ikke hadde plaster på en albue eller på et kne. Dette er kanskje en av grunnene til at det var mindre allergi på femtitallet enn i dag. Jeg har ofte tenkt på ordtaket: "Alle trenger et pund skitt i året". Barn og voksne godtok sannsynligvis mer av hverandre i sosialt samvær enn i dag.
I 1954 læret jeg meg selv å sykle i rammen på en for stor sykkel i den gamle Schouparken og det åpnet en ny verden. Etter hvert ble det mange sykkelturer uten foreldre, blant annet til Maridalen, ”Stemmer’n” på Grorud, Fornebu og andre steder. Den mest spennende turen før syklingen hadde satt seg var turene til teglverket på Hovin som vi kalte ”Trallene”. Her lå det alltid masser av kasserte produkter, blomsterpotter var spesielt populært. Hvis jeg var heldige fikk jeg solgt disse til forståelsfulle foreldre og besteforeldre. I tillegg var teglverksområdet et spennende sted å gå på oppdagelsesjakt inntil vi ble jaget vekk med trussel om politi. Den lengste sykkelturen hadde jeg i 1957 da vi var tre kamerater som syklet fra Rødstuveien til Tønsberg over Moss med ferge til Horten. Trafikken langs Mosseveien var ikke større enn på dagens lokalveier og nesten uten tungtansport.
Om vinteren var det aking, snøballkrig og skiturer som oftest gikk til Linderudkollen og Trollvann i Lillomarka. Akebrett av stål var til salgs, men de fleste måtte nøye seg med papplater eller et tyvlånt feiebrett hjemmefra. De heldige hadde rattkjelke som i praksis bare kunne brukes på veldig fast snø eller holke, det vil si på bilvei. Selv om det var liten biltrafikk gjorde dette rattkjelkene til et farlig leketøy om vinteren. Vi som bodde i Rødstuveien akte med rattkjelke i Olav Schous vei, på gangstiene og i Sinsenveien. Hvis strøbilen ikke hadde kjørt var det tøffest å starte akingen på jernbanebrua ved Fjellhaug skole og ned Sinsenveien til støperiet A.P. Foss. Det var bratt, ca 700 meter langt og med en skarp høyre- og venstresving. Det kunne være ti rattkjelker samtidig i hele veiens bredde og det gikk fort. Selv om trafikken var ubetydelig er det merkelig at ingen ble alvorlig skadet.
Bilene hadde støtfanger og i kombinasjonen med gater som ikke var strødd om vinteren og beksømstøvler med lærsåler gjorde det mulig å hekte seg bak på bilene og få en skikkelig kjøretur. Kunsten var å slippe før det gikk for fort. Postbilen var spesielt populær, det hendte vi ventet ved postkassene når disse skulle tømmes. Dette var livsfarlig og etter hvert trengte det inn i de fleste av oss at det ikke var særlig smart.
Vi ble advart mot å slikke på metall år det var kaldt fordi tunga kunne fryse fast og fikk beskjed om at hvis det skjedde måtte vi stå helt stille til det kom voksne med varmt vann. Dette måtte selvsagt prøves og det ble konkurranse om å lage spyttkuler med munnen så nær et metallgjerde som mulig. Det gikk som regel bra, jeg kan ikke huske at noen av oss satt fast. Jeg er usikker på om barn blir advart mot dette i dag.
Vi fant patronhylser med tennhette i området rundt Sinsen. Årsaken var sannsynligvis at det lå en militærleir i Lørenveien under krigen. Patronhylsene var populære da vi kunne antenne dem ved å slå på knallhettene med en stein. For å få et kraftigere smell hendte det at vi klemte sammen hylseåpningen. Det var aldri noen reaksjon fra de voksne selv om de må ha visst hva holdt på med. Alt foregikk åpenlyst på fortauet og det var ikke lydløst.
Kombinasjonen av vår, tørt gress, barn og fyrstikker var en sikker vinner og en garantert frustrasjon for de voksne. Om våren var det alltid en bråtebrann et eller annet sted og det var som fluepapir på oss, enten for å delta eller for å være med å slokke. Hvis ting kom ut av kontroll og finalen ble ankomst av brannvesen og politi med fulle sirener var vi ikke særlig høye i hatten - da gikk vi som regel i dekning. De mest utsatte stedene i området rundt Rødstuveien var "Heksa", "linja" og "Lille Ola Narr".
Den første aleneturen til sentrum ble foretatt sommeren 1955. En av oss hadde vært på feriekoloni og fortalt om lykken med pannekaker og ertersuppe. Vi var tre venner som ble utstyrt med kr 1,00 til dekning av ertersuppe og reisepenger. Med formaning om å reise rett til byen og rett hjem tok vi trikken ut i den store verden, inntok Kaffestova på Stortorget med verdensvant mine og bestilte tre porsjoner med ertersuppe a kr. 0,65. Vi rakk så vidt over bordkanten, skjeene var store som spader og bena nådde ikke til gulvet. Vi må ha vært et syn for guder for betjeningen og de andre gjestene.
Idrettsklubber, musikkorps og speideren var blant mulighetene for organisert fritidsaktivitet. For egen del falt valget på speidertroppen ”2. Hasle” som holdt til i en utrangert buss påsatt utvendig trepanel. Speiderhytta lå i Båhusveien på en gudsforlatt plass mellom jernbanebroene. Vi syntes det var tøft med uniform, troppsmøter, patruljemøter og spennende hytte- og telturer.
Ferie
På Sinsen bodde det mennesker fra alle sosiale lag og dette førte sikkert til store forskjeller i opplevelsen av ferien for den enkelte. Venner fortalte at de hadde vært på telttur til Skillingen ved Stryken, Kikut, Håøya i Oslofjorden, feriekoloni og på besøk hos familie.
For egen del ble sommeren delt mellom det å være hjemme, bærtur til Sokna på et lasteplan med påmonterte benker og et leskur og ferie i Valdres. Jeg hadde en fiskegal far noe som medførte at vi to uker hver sommer fra 1948 leide et hus på Tronhus gård i Hølera i Valdres. Ferien på Tronhus var en drøm for en bygutt som fikk lov til å være med kara i høyonna, hoppe i høyet på låven, bli venn med gårdshesten, eggsanking fra virkelig frittgående høner, rottejakt med salonggevær på låven(vi traff sjelden) og alt det andre som var spennende på en gård. Når jeg tenker tilbake på dette i ettertid tror jeg disse feriene må ha vært mors skrekk, å tilbringe to uker hver sommer i et hus uten komfort og bare ha pinnestoler med treseter å sitte på. Hun holdt allikevel ut i alle år fordi vi andre hadde det bra. Hun hørte sannsynligvis til den siste generasjon mødre som syntes at far og barn skulle komme i første rekke.
Hendelser på 50-tallet som sannsynligvis aldri vil gjenta seg
- Salgsbilen fra Kristiania Brødfabrikk som kom en gang i uka med sjåfør iført lagerfrakk, fredrikstadlue og pengeveske i kryss over skulderen og som blandt annet solgte kakene ”topp” og vørterkake.
- Kniv og saksesliperen som kom og arbeidet på medbrakt slipestein.
- Gatesangeren som fikk betaling kastet ned innpakket i papir.
- Kaffebønner som ble pakket inn i matpapir og knust med et kjevle i mangel av kaffekvern.
- Margarin som ble blandet med smør til bruk om søndagene.
- En mormor fra Vik i Sogn som fortalte historier om tusser og troll, lusket deg i håret, kunne spå i kaffegrut og synge stev.
- Hjemmelaget bittert syltetøy av grønne tomater, appelsinskall og lite sukker.
- Melkeflasker med fløtetopp som ble benyttet som kaffefløte.
- Syltetøy med mugg hvor mugget ble skrapt av og syltetøyet kokt opp på nytt.
- Beksømstøvler som altmuligskotøy om vinteren.
- Kjøp av ski direkte fra Østbys Skifabrikk i Trondheimsveien, den lokale skifabrikken.
- Varm byggsuppe/melkesuppe og varm kakao med "snerk".
- Husløse fra Lillomarka som kom som dørselgere om våren og solgte grytevisper av bjerkeris.
- Isbilen og mannen som bar isblokker holdt fast på skulderen med en stor jernkrok til den ene i oppgangen som hadde noe så avansert på kjøkkenet som et isskap.
- Opplevelsen av en helt ny smak: Den himmelske søtsmaken fra hermetisk fersken og ananas. Av en eller annen grunn ble hermetisk frukt solgt i frukt og tobakksforretningen på Schouterrassen og ikke i kolonialforretningen.
- Å sitte på fanget til voksne og høre på radiohørespillet ”Paul Temple og den røde hånd” med etterfølgende problemer med å sove og mareritt.
- Å gå til, av alle steder, isenkramforretningen for å kjøpe kandissukker på tråd og det siste doble nummeret av "Vill Vest" med heltene kaptein Miki, Windy og doktor Salasso.