Kjeldearkiv:Potetåker ved Breiensaga og griser i bingene (Lillestrøm)

Flere brukseiere i Lillestrøm la ut områder der arbeiderne kunne dyrke poteter. Denne minneteksten er fra boka Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie redigert av Odd Lindbæck, Odd Stjernesund og Reidun Glømmi. Det er uvisst hvem som har skrevet denne udaterte teksten. Den knyttes til Breiensaga som var et folkelig navn på Nitelvens Dampsag, og som var i drift i 1870- og 1880-åra.

«Ved et par av sagbrukene var arbeiderne overlatt et jordstykke til potetåker. De aller fleste av karene var kommet fra en eller annen bygd i nærheten av Lillestrøm, og de var således vant til å behandle og sette poteter. Når våren kom, skulle potetene i jorden, og da måtte hele familien være med, både de store og de yngre ungene, så sant de kunne behandle ei hakke. Barna ble lært til å sette gropotetene med lik avstand og med groen opp. Dersom gjødselen fra grisebingen ikke strakk til, ble den hentet fra doen ved bruksboligene, godt blandet med jord og løv. Benmel eller andre gjødselstoffer ble sjelden benyttet fordi disse måtte kjøpes med klingende mynt. Når potetgraset skjøt opp, kom hyppingen, og denne arbeidsoppgaven måtte også hele familien delta i, små som store.

Da den store dag kom utpå høsten, og potetene skulle tas opp, ble det liv og rørelse ute på åkeren. Barna kappedes om å fylle bøtter og sekker, og de voksne brakte innhøstingen i potetkjelleren.

Man var nøye med å ta opp alle potetene, selv de minste, det var god grisemat. Til avling ble ofte brukt ”svarte” poteter, en usedvanlig foldrik og velsmakende sort, visstnok kommet fra Sverige.

For disse arbeiderfamiliene ble det flust med poteter utover vinteren, men de hadde gjerne en gris gående i bingen utover sommeren og høsten, den ble godt foret med poteter. Ved siden av sanket man brennesle som sammen med mel ble kokt til grøt og gitt grisen. Når det lakket mot jul, ble grisen slaktet. De store potetåkrene ved Breiensaga dekket området fra de to bruksboligene til brukets gjerde mot Nesa. Åkeren hadde helt førsteklasses vekstjord, og arbeiderne høstet år om annen ikke så lite på dette potetjordet. Området er for lengst blitt plass for planke- og bordstabler med tralleganger imellom.»