Kjeldearkiv:Sagelva i Skedsmo

Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.

Sagelva eller Sagdalselva gikk i fossende, raske kast nedover dalen før den ved Skjervagapet gjorde det siste hoppet ut i Nitelva. På knausene på begge sider lå det fire gårder: Bråte, Stalsberg, Vestby og Ryen. Ovenfor Ryen lå Skjetten gård. På alle disse stedene sto det små bondestuer hvor folk hadde ryddet jorda med primitive redskaper. Skogen vokste tett omkring, mellom trærne vanket villdyr som ulv og bjørn, og auren vaket i elva. Furuskogen sto rank og høy på bergknausene mens grana og bjørka krøp ned i søkkene langs elva. Det vokste store eiketrær i skogen også, og barlind som vikingene lagde buene sine av. Tidlig har bøndene begynt å hogge eller brenne skogen, og kanskje har de tatt en byreise over Gjelleråsen med et lass tømmer en gang imellom.

Så skjedde det noe som omskapte hele området. Rundt 1520 ble oppgangssag tatt i bruk langs Sagelva. Det ble satt opp demninger, vannet ble ledet i renner ut på bratte stup, og derfra styrtet den ned i et vannhjul med skovler. Vannhjulet var igjen koblet til sagbladet som beveget seg opp og ned med hjelp av vannkrafta. Tømmerstokkene ble så ført inn mot bladet langs en benk, og ettersom stokken gled framover, åt sagbladet seg innover med grove tenner. Stokkene ble skåret opp til bord og planker, men særlig pent skåret ble det ikke.

Det ble en voldsom aktivitet i distriktet, og sager ble bygd langs elva. Plankestablene vokste, og folk strømmet til for å få arbeid. På grunn av den store etterspørselen etter tømmer, både i Norge og i utlandet, ble det nærmest drevet rovdrift på skogen. For å begrense dette ble det i 1688 innført sagbruksprivilegier for at skogen ikke «utilbørligen vorder forhuggen». En del sager fikk tillatelse til å skjære et bestemt antall bord pr. år, og disse sagene ble kalt kvantumsager. Vassagene langs Sagdalselva hørte til de priviligerte, og rundt 1850 var 16 sager i drift. Disse hadde en samlet skur på en million bord årlig, og dette kunne sagene levere enten det var gode eller dårlige tider. Dette gjorde sagbruksindustrien til en sikker arbeidsplass, og det var derfor ikke bare arbeiderne som søkte til stedet, men også de store trelastgrossererne som etter hvert kjøpte opp de gårdene som hadde sager langs elva.

Det er noen som tror at elveløpet til Sagdalselva ble forandret da oppgangssaga ble tatt i bruk. Hvis vi ser på terrenget i dag, kan det virke som dalsøkket som følger Statsråd Ihlens vei et stykke for det svinger ned mot Skjervagapet, er et gammelt elveleie. De måtte ha litt fall i elva for å få nok kraft, og det er derfor mulig at de la om elveløpet, og i Sagdalen kan vi fremdeles se hvor unaturlig elva skjærer over bergknausene.

Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.