Kjeldearkiv:Samværs- og samarbeidsformer i bygdesamfunnet

Samværs- og samarbeidsformer i bygdesamfunnet er en artikkel av etnologen Per Hvamstad.

Nabolag - mennesker, kulturminner, historie var valgt som tema for kulturminnedagene 2015. Det er et interessant tema med mange mulige innfallsvinkler. De fleste kulturminner er sjølsagt en del av et nabolag og av hverdagen, noe som gjør at vi ikke tenker så mye på den historia som omgir oss. En viktig del av nabolaget er også gamle og nye former for samvær og samarbeid. Her låg det til rette for å kombinere fokus på fysiske kulturminner med tradisjon og skikker.

Det er mye interessant stoff å finne i de gamle samværs- og samarbeidsformene, innhold og funksjon, som også kan føres videre i dagens samfunn.

I det gamle bondesamfunnet hadde folka tett tilknytning til den enkelte gard eller bruk, men hadde også stort behov for samarbeid og samhandling med naboer, fjerne og nære, for å løse oppgaver knyttet til arbeid med jorda og gardens ressurser, men også markere begivenheter i forbindelse med livets og årets høgtider.

I bryllup og begravelse kunne det være store selskap som krevde mye plass og mat. Mange gjester måtte kanskje også overnatte, ofte hos naboer. Bryllup på Tynset 1903.

Begravelsen til Anne Telneset .

Samværsformer var til en viss grad regulert gjennom den gamle belagsordningen. Belaget besto av en rekke garder som låg i nærheten av hverandre. Belaget skulle delta, etter hvert inviteres, i ulike selskap, særlig knyttet til livets begivenheter, som begravelse, bryllup og fødsel, men også til en viss grad til årets høgtider. Naboene skulle være med å markere begivenheter, dessuten var det også behov for hjelp. Hvor mange garder eller bruk som utgjorde et slikt fellesskap varierte etter geografi og gardenes størrelse. I åpent terreng artet det seg olympiske ringer. Andre steder var det mer faste enheter. Belaget kunne godt strekke seg over elv eller vatn. Lengst var belaget i funksjon ved begravelser, da var det en underforstått plikt å møte opp, sjøl om en kanskje ikke hadde så mye omgang ellers. Det samme gjaldt lenge også for bryllup, men her endret tradisjonen seg tidligere.

Mat og servering var viktig. Bryllupet kunne planlegges i så måte, til begravelser måtte en finne raske løsninger.

Skikken med sending eller begning kan ses i denne sammenheng. Naboer og belaget kom med mat av ulikt slag. Maten ble ofte levert kvelden før selskapet. Storparten av maten måtte nok skaffes i selskapsgarden, men begninga var et velkomment, og variert, tilskudd. Etter hvert gikk begninga over til å være kaker. Det er en skikk som holder seg fremdeles, sjøl når selskapet holdes i et selskapslokale er det ofte slik at en sjøl holder dessert eller kaker til kaffen.

Begningskorga ferdigpakket og pyntet. Foto: Helga R.B.Nesset

Begravelsen til Kristoffer Nilsen Langsjøvoll på Tolga, 1925.

Det var også behov for arbeidshjelp. Den døde skulle stelles, kista kjøres og kanskje grava graves. I bryllup var det stort behov for hjelp, brura skulle pyntes, brur og brudgom skulle ha forlovere og transporten var viktig. Under selskapet var det behov både for vertskap, serveringshjelp, sjenkere og kjøkkenhjelp. Sjef på kjøkkenet var grendas kokke, ofte assistert av en mann viss det skulle kokes rømmegraut.

Også ved fødsel var belaget i aktivitet. De nærmeste kom med søtsuppe like etter fødsel, seinere kom kjerringene i belaget med barselgraut til mor og barn, hver for seg eller i samlet tropp. Noen steder skulle det også være med graut til kårkona, livørsgraut.

Samarbeid i nabolaget var viktig for å få gjennomført store selskaper. Slik var det også når omfattende arbeid skulle gjennomføres. Noen arbeidsoppgaver krevde større mannskap enn garden aleine kunne mønstre, da kunne en invitere til dugnad.

Dugnad er et kjent begrep og fenomen som lever i full blomst, men nå utført av mange for fellesskapet. Tidligere var det felles innsats til nytte og glede for en enkelt. Det kunne være en gardbruker, som hadde blitt dårlig og ikke kunne utføre viktig gardsarbeid, da kunne naboene komme sammen og utføre arbeidet. Dugnad ble spesielt brukt på arbeid som krevde stor innsats og skulle løses fort. Taktekking, torvlegging av tak, er nok det vanligste.

Taktekking på Os.

Vingelsmenn på fjellkjøring Foto: Amund Haugen

En gjorde også anna viktig arbeid i fellesskap, men da til felles nytte. Vinterkjøring av høy og måsså fra fjellet er et godt eksempel. Også andre arbeidsoppgaver ble løst i samarbeid. Da det ble meierier, måtte mjølka kjøres flere ganger i uka. I stedet for at hver gard skulle stå for transport av noen mjølkespann, slo flere naboer, kanskje hele grenda seg sammen og hadde kjøring på omgang og etter avtale.

Karding var et omfattende og kanskje litt kjedelig arbeid, men med en kardedugnad kunne en kombinere det hyggelig med det nyttige og arbeidet gikk fortere unna. All dugnad, særlig utført av karer, forutsatte en viktig ting; nemlig sosialt samvær med mye god mat og drikke etter at arbeidet var utført. Det gjaldt å passe på at drikket ikke kom fram for tidlig.

Slikt mellommenneskelig samarbeid og kontakt setter ikke så mange fysiske spor, men er en viktig tradisjon som det er naturlig å fokusere på når temaet for kulturminnedagen er Nabolaget.

Men det finns da noen kulturminner. Gamle invitasjonsbrev finns, en «bedemann» gikk rundt og leste opp invitasjonen, der navna på alle inviterte sto. Der ser vi også hvem som ble bedt om å gjøre spesielle tjenester. Spesielt artig er et lite unnselig lite dokument hos Glomdalsmuseet, Elverum: Liste over hva vi fikk i sending til vor bryllupsdag 20 oktober 1816.

Liste over hva vi fikk i sending til vor bryllupsdag 20 oktober 1816:

Waal: 1 stort Smør Krus, 1 Sød Ost vægtig 9 a 10 bismark, 6 Kager, 80 Goro, 6 Potter Fløde.

Nygaarden: 7 Kager, 40 Goro, 5 Potter Fløde.

Glomstad: 4 Store Kager, 1 lidet Smør Krus vægtig 5 bismark, 3 Potter Fløde.

Hommelnesset: 1/2 bismark Smør, 4 Fugler, 6 Kager, 3 Potter Fløde og noget Fisk.

Biørnstad: 6 Kager, 2 Potter Fløde, 2 Kyllinger, 6 Æg. Braatten: 3 Potter Fløde.

Settre: 1 stort Smør Krus, 3 Potter Fløde.

Qvernen: 2 Potter Fløde.

Koren: 3 Potter Fløde, 40 Goro.

Dette er garder i sør Åmot, på grensa til Elverum. En interessant illustrasjon og påminning om at sjøl små lapper kan inneholde verdifulle opplysninger. Denne lista viser tydelig nytten av belag og sending. Det var umulig for en gard å ha så stort matlager at selskap kunne gjennomføres uten tilskudd, sjøl om et bryllup ble planlagt over lenger tid. Men det stiller kokka overfor store utfordringer for å få utnyttet alt. Sida vi er i Østerdalen er det en svært vanlig hovedrett som peker seg ut: Rømmegrøt og fisk. Vi ser at de enkelte garda ga svært forskjellig, sikkert etter plassering i belaget og ressursevne. Ellers minner opplistinga oss mye om vår tids moderne selskapsform, med invitasjonen: «Ta med mat til dekket bord!»

Ikke alle garder hadde like mye utstyr for å ta imot store selskap. I noen grender, belag, var det derfor bord og krakker til felles bruk, som ble kjørt gardimellom. Men det skulle også mye dekketøy til, duker og bestikk. Derfor ble det opprettet egne kruslag, en liten organisasjon som sørget for innkjøp og utlån, kanskjeut leie av nødvendig utstyr. For å få med mange mjølkespann laget et mjølkkjørerlag en spesielt stor slae. Den ble sjølsagt straks døpt «Titanic» men slaen holdt seg flytende til lastebilen og meieriet tok over transporten.

Samværs- og samarbeidsformer har vært tema for omfattende dokumentasjonsprosjekt. Instituttet for sammenlignende kulturforskning i Oslo opprettet en såkalt Bondesamfunnsavdelingen, som sendte ut spørrelister til informanter over hele landet, med et omfattende resultat. Seinere ble dette materialet supplert ved intervju og oppsøkende feltarbeid, under ledelse av Rigmor Frimannslund Holmsen. Dette materialet oppbevares nå på Riksarkivet, og er et av arkivets mest brukte arkiv.

Kilder og littertur

• Eget innsamlet materiale om samværs- og samarbeidsformer gjennom mange år.
• Jan Erik Horgen m.fl. (red) «Studenten som kom før faget» Etnolog Rigmor Frimannslund Holmsen (1911-2006) – et minneskrift. Novus 2011.
• Foto: Helga Reidun Bergebakken Nesset, Amund Haugen og Nordøsterdalsmuseet (repro)