Klebersteinsbruddet i Kvevliåsen
Koordinater: 59°57′50.4″ N 11°18′09.1″ Ø
Klebersteinsbruddet i Kvevliåsen ligger i utmarka til garden Nygård gnr 106 bnr 11, fradelt Store Kvevli i Blaker i Lillestrøm kommune. Bruddet har to adskilte produksjonsfaser. I moderne tid var det drift her en kort tid på 1870-tallet, trolig hovedsakelig med uttak av stein til bygningsdetaljer i Kristiania. Eldre spor omkring bruddet tyder på førmoderne drift, kanskje så langt tilbake som i yngre jernalder. Det settes i forbindelse med det større kjente bruddet i Piggåsen. I nyere tid er anlegget undersøkt sommeren 1952 av arkeolog Arne Skjølsvold.
Bruddet strekker seg over et 100 meter langt område oppe i Sørlia, innerst i Langdalen en halv kilometers vei vestover fra husa på Øvre Olstad og småbruket Rundtom. «Berg-skjul», ble stedet kalt midt på 1900-tallet.
Moderne drift fra 1873
Det var to unge entreprenører fra Kristiania som satte i gang drifta her oppe, arkitekt og seinere leder for Fortidsminneforeningen, Herman Major Schirmer (1845—1913) og den nyutdannede juristen Hjalmar Hansen. Sannsynligvis hadde de allerede prospektert en del før de 27. juni 1873 tegnet en avtale med grunneierne Hans Berntsen og Hans Gulbrandsen om enerett på å ta ut alle typer stein fra Store Kvevli lnr 112. Kompanjongene fikk rett til å sette opp nødvendige hus, fri vei og skulle betale grunneierne 60 skilling pr kubikkfavn (6,67 m3 eller 20 tonn kleber). Uttaket var ubegrenset, men de regnet ikke med at det ville overstige 8 kubikkfavner (160 tonn) årlig. Langt viktigere for de to gardbrukerne må det ha vært at de fikk førsteretten på leveranser til bruddet og kjøringa av bearbeidet stein en halv mils vei til Blaker stasjon på Kongsvingerbanen.
De to unge herrene ser ikke ut til å ha vært mye involvert i drifta. Hjalmar Hansen gikk i første omgang inn i utenrikstjenesten, og Schirmer ble samme sommer tilsatt som lærer ved Tegneskolen i Kristiania. Sistnevnte skulle mot slutten av århundret bli leder i for det såkalte arkitektopprøret i Fortidsminneforeningen, som penset foreningens fokus over fra arkeologi til bygningsvern. Det stedlige ansvaret ble trolig overlatt til fullmektigen Aron Andersen (f. 1841).
Omkring anlegget vokste det fram et kortlevd lite gruvesamfunn. I folketellinga fra 1875 finner vi 19 menn som var direkte knyttet til arbeidet her. Foruten fullmektigen var gardbruker Kristian Kristoffersen på Rundtom «minerer» (skytebas). Det var et arbeidslag med 9 steinhoggere, fagarbeidere hentet inn fra alle kanter av landet. I tillegg var det 8 hovedsakelig lokalfødte steinbrytere, «steinbrekkere» og uspesifiserte steinarbeidere. Enkelte av dem var gifte, og med familier, tjenestefolk og andre avhengige, utgjorde de 39 personer som var knytta til drifta av klebersteinsbruddet. I tillegg til dem kom de som tok på seg kjøring, matleveranser og byggeoppdrag.
Fullmektigen og de fleste steinhuggerne med sine familier ser ut til å ha flytta inn i den forlatte hovedbygningen på Store Kvevli bnr 18, og her var de 20 personer i 1875. På plassen Lia av Store Kvevli bnr 1 bodde to brødre som var dagarbeidere ved steinbruddet, og de hadde ei enke med to barn til å stelle for seg. Også på Teien under Lille Jødal bnr 2 hadde det leid seg inn tre innerst-familier som arbeidet i bruddet. Flere hadde leid seg inn på plasser og garder i området.
Sjølve drifta vet vi mindre om, men vi kan vel anta at det hovedsakelig ble tatt ut stein til bygningsdetaljer på de mange nybyggene i hovedstaden. Drifta foregikk slik: Først ble overflaten med sporene etter tidligere tiders drifter «skudt bort for at skaffe bryst og udslag i bruddet». Dynamitt var blitt testet ut i Norge fem år tidligere, men ville ha gjort steinen ubrukelig på grunn av oppsprekking. Sannsynligvis ble det i første fase brukt krutt. Deretter har steinbryterne gått på med hakker og bor, kanskje også med kile og blekker (sprengkiler), for å ta ut stein av brukbar størrelse og kvalitet. Spor på stein i bruddet viser at det også ble brukt sag i arbeidet. Det kan se ut til at det ble opparbeidet kjørevei ned til bygdevegen forbi der Øvre Olstad senere skulle bli bygd.
Bruddet fikk kort levetid. Kort etter midten av 1870-årene var det slutt, og arbeiderne flyttet hvert til sitt, eller fant annet å drive med.
Klebersteinsbrudd i eldre tid
Da Schirmer mange år senere tiltrådte som leder for Fortidsminneforeningen, beskrev han sine erfaringer fra Kvevliåsen: "paa Kvevligaardene ved Blakier station, drev jeg først i syvtiaarene et klæberstensbrud, der viste ogsaa at have været drevet fortiden. I de dybere gruslag, berghalderne efter den fordums drift, fandtes tilemnede gryter og mislykkede smaakjørl af forskjellig sort. Da berget var blottet saaes som en ureglmæssig samling af da grusfyldte mindre jettegryter."
Virksomheten må ha ligget langt tilbake i tid, for Schirmer kunne meddele at "Der gik intet sagn paa gaardene om en fordums drift her, uagtet man i senere tider saaes hist og her at have taget du lidt sten til klokkelodder og deslige".
Reaksjonen på funnene fra den framtidige lederen for Fortidsminneforeningen, og sønn av arkitekten bak bevaringsarbeidene på Håkonshallen i Bergen, var resolutt handling: "Hele Partiet blev skudt bort for at skaffe bryst og udslag i bruddet."
Bruddet ble glemt inntil den unge arkeologstudenten Arne Skjølsvold (1925 - 2007) kom sommeren 1952 og undersøkte det i forbindelse med sitt magistergradsarbeid. Han avdekket fem mindre "jettegryter".
Egne befaringer antyder at feltet utgjør et langt større område enn det som er beskrevet av Skjølsvold. Klebersteinsgryter er funnet i vikingtidsgraver, og byutgravningene er de funnet i lag helt opp til 16- 1800-tallet. Spørsmålet om når det var drift i den eldre delen av anlegget i Kvevliåsen står dermed ennå åpent.
Litteratur
- Håvard Kongsrud, Sørum Bygdebok bosettings- og næringshistorie bind 6 (manus).
- Siri Myrvoll Lossius, «Klebermaterialet», De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo, bd 2, s. 64ff
- Herman Major Schirmer 1900, «Vore middelalderlige arkitekter og bygningsfolk», Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring. Aarsberetning 1899, note 1 s. 102-3.
- Arne Skjølsvold 1961, Klebersteinsindustrien i vikingetiden, s. 43-45.