Konnerud (Drammen gnr. 82)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Konnerud
Konnerud.jpg
Bebyggelse på matrikkelgården Konnerud rundt 1930. Lesperud ligger lengst til venstre, Jensrud i midten og bruk nummer 5 av Konnerud til høyre.
Foto: H. C. Christoffersen/Skogerboken
Sted: Konnerud
Sokn: Konnerud
Fylke: Viken
Kommune: Drammen
Gnr.: 82

Konnerud, gårdsnummer 82, er en matrikkelgård i Drammen, en av de fem tidligste gårdene på Konnerud. De andre er Eikholt, Gomperud, Eskerud og Grinderud.[1] Gården Konnerud ligger nordvest på Konnnerud. Den grenser til gårder i Strømsgodset i nord og vest, gård nummer 84, Grinderud og gård nummer 83, Eskerud i sør og gård nummer 81, Gomperud, i øst.

Navn

Gårdsnavnet er sammensatt av to ledd, "Konne" og "rud". Rud betyr rydning og er et vanlig sisteledd i mange gårdsnavn. Det er litt mer usikkert hva Konne kommer av. To forklaringer har vært framsatt. "Konne" kan være en forkorta versjon av Íkorna, genitiv av íkorni, 'ekorn' på gammalnorsk, eller det kan komme av genitivsforma Korna av et forsvunnet mannsnavn Korni.

Bruk under matrikkelgården Konnerud

De andre gårdene på Konnerud hadde vært krongods, men Konnerud gård var eid av folket på Storemoen. Bonden på Storemoen var den største jordeieren i området i åra rundt 1640. I 1695 blei Konnerud gård solgt til en byborger på Strømsø og var ei tid eid av byborgere. Gården blei seinere bondegods inntil den blei en del av Jarlsbergverket som blei grunnlagt i 1731. I gruvedriftstida bodde arbeiderne på verket på små bruk rundt omkring på Konnerud, og også gården Konnerud blei delt i flere små bruk. Grev Frederik Anton (II) Wedel Jarlsberg (1748-1811) hadde overtatt Jarlsbergverket etter at faren, grev Frederik Christian Otto Wedel Jarlsberg, døde i 1766, og den nye greven kvittet seg med verket etter at han var blitt eier.[2] ved en stor auksjon i 1777. Konnerud gård blei utparsellert i 24 små bruk og disse brukene solgt til sjøleiere. I 1904 var gården stykka opp i 32 bruksnummer.[3] I 1998 var det 181 bruksnummer av gården Konnerud.[4]

Bygningen eller Sprengsrud, bruk nummer 7 Foto: H.C. Christoffersen/Skogerboken.

Bygninger

I ei registrering av kulturminner på Konnerud utført av Jo. Sellæg for Drammen kommune, siste retta i 2015, er flere hus på bruk under Konnerud gård, oppført med svært høy verneverdi. Flere av disse husa er bygd på 1700-tallet og skriver seg fra gruvedriftstida. Ett av disse husa er hovedbygningen på bruk nummer 7. I dag er hovedbygning og uthus utskilt med bruksnummer 183, adresse Grubegata 28. Bruket har har vært kalt både Sprengsrud og Bygningen. [5] I årsrapporten for Buskerud fylkes kulturvern, 2013, står det at bygningen «trolig (er) bygd rundt 1730, og har vært brukt som kontor eller skrivergård for bly- og kobberverket på Konnerud». [6] Det antas at bygningen tidligere har hatt to etasjer, og at andre etasje blei tatt vekk etter første verksperiode som endte i 1770.[7][8]

Navn som minner om bergverksdrift

Flere gårdsnavn og gatenavn på Konnerud forteller om at det har vært gruvedrift på stedet. På området som ligger inn under gård nummer 82, kommer ett gatenavn og ett bruksnavn  fra navn på gruver i Konnerukollen. Disse to gruvene, Eleonora og Sophie Amalie,  var oppkalt etter kvinner i grevens familie.[9][10] Gruvenavnet Eleonora har så i ei litt forvanska form gitt namn til bruk nummer 16, Helnora, av matrikkelgården Konnerud,[9] Gruvenavnet Sophie Amalie har gitt navn til en vei som ligger på matrikkelgårdens grunn, Sophie Amalies vei.[10] Også gatenavnet «Grubegata» og gårdsnavnet «Sprengrsrud» forteller om bergverksdrift. På gården Helnora hadde  verket egen skole for arbeidernes barn i noen år på 1860- og 1870-tallet.[9]

Ei gammal Konnerud-slekt

Konnerud har helt siden gruvetida vært prega av tilflytting og utflytting. De fleste slektene som i dag oppfattes som gamle Konnerud-slekter, har bosatt seg på Konnerud fra midt på 1820-tallet og fram til århundreskiftet 1800-1900. Et par slekter er imidlertid eldre på Konnerud og den ene av dem har sitt utspring på gården Konnerud. Den første av slekta som en veit har bodd på Konnerud, er Ole Sørensen. Han var født i 1736 og døde i 1820. Han kjøpte bruk nummer 12, Sjøvollen av Konnerud, på den store auksjonen i 1777 da grev Wedel Jarlsbergs eiendommer på Konnerud blei solgt. Hans tippoldebarn, Anders Olsen (1853-1926) blei gift medJosefine Myrhagen, datter på Myrhagen, bruk nummer 1 av matrikkelgården Eskerud (gård nummer 83). De hadde seks døtre som utgjorde femte generasjon av denne gamle slekta fra gården Konnerud.[11]

Konnerudkollen

Konnerudkollen ligger nordvest på matrikkelgården Konneruds grunn. Kollen har ei markant, firkanta form og ruver 412 m.o.h. Ned mot Drammensdalen er det skogsterreng og mot sør i retning Stubberud er det for det meste kulturlandskap.[12] I 1646 fant folkene på gården Konnerud forskjellige slags ertser på østsida av Konnerudkollen. Det blei foretatt prøvesmelting, men funna blei ikke vurdert som drivverdige. I 1727 blei det så foreatt ny prøvesmelting og resultata tyda på at det var drivverdige forekomster av blyglans og kobberterser i Konnerudkollen.[13] I 1731 blei så bergverket på Konnerud oppretta og en holdt det i første omgang gående fram til 1770. Gruvedrifta blei tatt opp igjen i kortere perioder etter 1850. Den sistre driftsperioden varte fra 1905 til 1913. I 1940 blei det foretatt nye prøvetakinger, men resultatene tyda ikke på drivverdige forekomster, og i 1942 blei prosjektet endelig avslutta. Gruvene lå deretter urørt fram til 1991 da Stiftelsen Konnerudverket starta gjenoppbygging av anlegget for å skape "et aktivt museum i og utenfor gruvehullene i Konnerudkollen". [14]

Konnerudkollen hoppbakke Foto: Anders Beer. Wilse

I nordskråninga av Konnerudkolen blei det omkring 1900 anlagt en hoppbakke som i si tid var landskjent. I perioden 1905-1913 kunne ikke bakken brukes ettersom det da var drift i gruvene. I tida etter 1913 blei bakken satt i stand, og det blei arrangert landsrenn (nasjonale renn) der. I 1926 blei hovedlandsrennet (norgesmesterskap) arrangert på Konnerud og hoppøvelsene foregikk i Konnerudkollen.[15] Det siste rennet i Konnerudkollen var et landsrenn i 1951. Året etter knakk stillaset i bakken sammen på grunn av snøen.og etter det har ikke bakken vært i bruk.

Fra 1898 og fram til 1940-åra blei det drevet et turisthotell sør for Konnerudkollen.Hotellbygningen blei ombygd på 1950-tallet og brant i 1967. Hotellet blei bygd på grunn som tilhørte gård nummer 83, Eskerud, men fikk likevel navnet Konnerudkollen Sanatorium, seinere Konnerudkollen Turisthotell. Dette gjør nok at en del kaller det stedet der hotellbygningen lå, Konnerudkollen, men Konnerudkollen ligger altså nord for det gamle hotellet.

Referanser

  1. Anton B. Rustad: Skogerboken, s. 487. Drammen
  2. Kavli, Hopstock og Hjelde (1983): Jarlsberg, s. 161, Universitetsforlaget
  3. Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 526. Drammen.
  4. Per Otto Borgen (1998): Drammen byleksikon. Skoger/Konnerud, s. 81. Drammen: Forlaget for by-og bygdehistorie.
  5. https://www.drammen.kommune.no/globalassets/tjenester/arealplan-kart-og-geodata/dokumenter/kulturminneregistreringer/liste/kulturminneregistrering-konnerud-130605-sortering-adresse---utsendingsversjon.pdf
  6. http://www.bfk.no/Documents/BFK/Kulturminnevern/%C3%85rsrapport/%C3%85rsrapport%202013.pdf
  7. https://www.drammen.kommune.no/globalassets/tjenester/arealplan-kart-og-geodata/dokumenter/kulturminneregistreringer/liste/kulturminneregistrering-konnerud-130605-sortering-adresse---utsendingsversjon.pdf
  8. Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 528. Drammen.
  9. 9,0 9,1 9,2 Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 530. Drammen
  10. 10,0 10,1 http://byleksikon.drmk.no/sophie-amalies-vei/
  11. Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 529,536-537, Drammen.
  12. Torkild Jensen (1996): Fra Konnerudkollen til Hagatjern, I Skogene mellom Drammenselva og Eikeren. s. 18. Drammen og Oplands Turistforening.
  13. Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg (2002): Konnerudverket. Bergverket i Drammen, 26-27 Drammen: Brakar.
  14. Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg (2002): Konnerudverket. Bergverket i Drammen. Drammen: Brakar.
  15. Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 532. Drammen.