Krigsrettssaken mot premierløytnant Abraham Johan Christensen i 1922

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Krigsrettssaken mot premierløytnant Abraham Johan Christensen fant sted i Kristiania 21. april 1922.

Abraham Johan Christensen (født 19. desember 1891 i Larvik,[1] død 13. mars 1940 ved Märkäjärvi, Finland) var offiser. Han ble etter krigskoleeksamen i 1913 utnevnt til premierløytnant og tjenestegjorde ved Vestre Akershus infanteriregiment nr. 2.[2]

Christensens ordrenekt

Generalmajor David Vogt (1857–1935)
Foto: Illustrasjon hentet fra boken Norske hær og flaate utgitt av Abels kunstforl. (Kristiania, [1914])

Høsten 1920 kom et stort krakk. Den norske eksporten ble halvert og skipsredernes fraktinntekter ble redusert fra 1200 millioner kroner til 540 millioner kroner. Arbeiderne betalte for nedgangen, og deres lønninger ble umiddelbart skåret ned. Sjøfolkene var de første som sa nei til lønnsnedslaget. Neiet ble etterfulgt av en landsomfattende streikebølge.

Utdypende artikkel: Storstreiken 1921

120 000 mann hadde 26. mai 1921 lagt ned arbeidet. Norges første storkonflikt var en kjensgjerning. Det oppstod heftige sammenstøt mellom streikende, politi og streikebrytere. Borgerskapet var redd for de revolusjonære stemningene.[3]

Det virket som om generalstaben – med sitt omfattende etterretningsapparat – fra 1918 oppfattet arbeiderbevegelsen som en langt farligere fiende enn eventuelle angripere utenfra. Sjefen for 1. divisjon, generalmajor David Vogt, sendte om morgenen 2. pinsedag 1921 ut denne ordenen: «Sålenge den nuværende streik pågår skal distriktkommandoen anmode om at det må bli pålagt dertil egnet og utenfor Kristiania boende befal å innsende ukentlige rapporter om stemningen i distriktet. Med dertil egnet befal menes befal, som både er skikket til sådan rapport-tjeneste, og som bor således til at det antas at de har anledning til å komme i berøring med personer som har forbindelse inden arbeiderkretse. Spesielt er det af betydning for distriktskommandoen å få rapporter fra industridistrikter.» Ordren var hemmeligstemplet, og rapportene skulle sendes i rekommanderte brev.[3]

Dette hadde trolig passert uten problemer, dersom ikke en bataljonssjef ved IR2 hadde sendt ordren til premierløytnant Christensen, som han ikke kjente de politiske oppfatningene til. Christensen oppfattet den som et påbud om å drive «sosialpolitisk spionasje», som han mente stred mot grunnlovens paragraf 99, og som etter hans oppfatning ikke hjemlet bruk av spionasje mot sivilbefolkningen.[4] I et svarbrev til distriktskommandoen 24. mai skrev Christensen at han var uten kontakt med revolusjonære kretser og nektet å utføre ordren.[3] Han hadde også en avgjort sympati for sjømennenes kamp.

Alf R. Jacobsen skriver i sin bok Muldvarpene · Norsk etterretning fra 1. verdenskrig til Arne Treholt (1985) at ordrenekt av en løytnant i 1921 var en alvorlig affære, og at det pussige var at Christensen øyeblikkelig ikke ble lagt i jern. Jacobsen framholder at generalen var åpenbart engstelig for at protesten skulle komme ut at han – med en nesten høflig irettesettelse – fritok Christensen fra å utføre spionordren,[3] begrunnet med at han likevel ikke var egnet som rapportskriver.[4] Dette var ikke godt nok for ham.

I nye brev i begynnelsen av juni utvidet Christensen angrepet. Han ønsket ikke bare å bli fritatt for sin egen del, men krevde også at 1DK måtte trekke ordren tilbake, ettersom den ifølge hans syn hadde gått ut over sitt myndighetsområde. Han skrev videre: «Jeg vilde anse det særdeles beklagelig om distriktskommandoens forhold i denne sak skulde bli kjent utenfor officerers kretse, fordi det vilde gi almenheten den opfatning at hærens officerskorps i sin alminnelighet står som konservatismens støtte.»[3] Dersom ikke ordren ble tilbakekalt etter en meget kort frist, ville Christensen bringe saken inn for Stortinget, noe han også gjorde, da det ikke kom noen tilbakekallelse. Generalen hadde visstnok ennå ikke mottatt Christensens ultimatum ved fristens utløp.[4]

Christensen påstod i sitt skriv til Stortinget at hans overordnede hadde «krenket det store prinsipp i en folkehær, at hæren og dens befal skal som sådant stå nøitralt overfor de sosialpolitiske strømninger og samfundsklasser» med den følge at «hærens befal kan beordres til å være rapportører for et hvilketsomhelst politisk parti som for tilfellet har regjeringsmakten.»[4]

Generalmajor Vogt kalte Christensen inn til et møte på sitt kontor, der han ga sin personlige forsikring om at det ikke hadde vært meningen å drive spionasje i arbeiderkretser. Det hadde kun vært snakk om å ivareta «rent militært forsvarsmessige interesser» og at oppgaven – i en tid da man kunne regne med at avisene ikke ville komme ut – var rent journalistisk. Man hadde måttet skaffe seg tilsvarende informasjon på en annen måte.[4]

Christensen lot seg ikke bevege til å trekke brevet til Stortinget tilbake, selv om om Vogt på møtet redegjorde for den juridiske siden av saken. Det vil si at Christensen kunne bli straffet.[4]

Generaladvokat Axel Andersen vurderte saken. I spørsmålet om ordrenekt anså han at Christensen ikke hadde forbrutt seg. Rent formelt hadde han nemlig først nektet å adlyde ordren etter at regimentet hadde fritatt ham for det. Dessuten gikk nektelsen – ifølge det offisielle militære synet – ut på «å avslå og gjøre noget», som Christensen ikke hadde fått ordre til, nemlig å drive «sosialpolitisk spionasje». Generaladvokaten anså dessuten at det slett ikke var sikkert at offiserer av Christensens kategori overhodet var forpliktet til å sende inn slike rapporter som Vogt hadde bedt om, men uten at han fant en grunn til å forfølge dette sentrale spørsmålet. Generaladvokaten festet seg derimot ved at Christensen hadde henvendt seg til Stortinget direkte ved siden av å gå tjenestevei, noe som var i strid med reglementet. Dernest hadde Christensen gjort seg skyldig i «utilbørlig skrivemåte» i sine brev til 1DK. For sistnevnte forhold ble han 8. september 1921 irettesatt av generaljurisdiksjonen.[4]

Generaladvokat Andersen godtok uten videre 1DKs forsikring om hvordan ordren skulle forstås. Den kunne kanskje ha vært forsiktige utformet, fordi folk med «ensidige eller forutinntatte» meninger muligens kunne ha vanskelig for å lese den objektivt. Ikke overraskende la kommanderende general Johan Christopher Ræder og Forsvarsdepartementet – med Ivar Aavatsmark som minister – seg på samme linje.[4]

Streiken ble avblåst 10. juni 1921.[3] Nå kunne Christensen ha gitt seg: Han hadde fremdeles sin offisersstilling. Christensen hadde klart markert sitt standpunkt og oppnådd at Forsvarsdepartementet beklaget ordren. Saken ble diskutert i pressen, og Christensen kunne håpe at den – når den en gang kom opp – ville foranledige en prinsippdebatt på Stortinget. Christensen hadde imidlertid ikke oppnådd det som for ham var det sentrale: At militærmakten innrømmet at ordren var ulovlig og forsikret om at en liknende ordre aldri ville bli gitt igjen.[4]

Handlemåten til kommanderende general og generaladvokaten hadde også overbevist Christensen om at de var korrupte. Førstnevnte hadde kjent til rapportene uten å gripe inn, og det gjorde ham medskyldig i Vogts «forbrytelse». Christensen mente også det var en pliktforsømmelse at kommanderende general og generaladvokaten hadde latt være å fjerne Vogt fra sin stilling. Han var sikker i sin sak. Christensen ville ha den rettslig prøvet og ikke skjøvet under teppet. Problemet var at ifølge den militære straffeloven kunne ikke en underordnet bringe en overordnet inn for retten. Den sikreste måten å få vurdert saken på var ved å rette så alvorlige offentlige anklager mot de foresatte at enten påtalemakten følte seg tvunget til å få dem undersøkt, eller at de anklagede saksøkte ham for injurier. Det var derfor en risiko ved dette framgangsmåten at den underordnende selv kunne bli tiltalt.[4]

Christensens avisartikler

Christensen publiserte i februar 1922 en serie artikler under tittelen Klassekampen og Hæren i sosialdemokratene hovedorgan Arbeider-Politikken. Her avslørte han ikke bare offiserenes spionasje under sjømannsstreiken, men beskyldte også generalene og forsvarsminister Aavatsmark for å være «karikaturer av rett og rettferdighet», folk som «vanæret og latterliggjorde sine embeter».[3] Ifølge Christensen hadde generaladvokaten «på det alvorligste krenket rett og rettferdighet» og var en «latterliggjørelse av den militære jurisdiksjon» samt at kommanderende general hadde «vanæret» sitt embete ved å la general Vogt slippe unna med sin «forbrytelse». Christensen forlangte disse «sleipe mennesker» og «tannløse kjerringer» rettslig forfulgt, dersom de selv ikke ville renvaske seg.[4]

Krigsrett

De offentlige skjellsordene førte til krigsrett og en behandling på Stortinget var uunngåelig.[3] En ekstraordinær krigsrett, som var oppnevnt ved kongelig resolusjon 24. februar 1922, tiltalt for injurier mot generalene David Vogt og Johan Christopher Ræder samt mot generaladvokat Axel Andersen.[4] Rettens formann var konstituert krigsdommer, byretsassessor Robert Andersen Reinholdt. For påtalemyndigheten ble saken ført av konstituert generaladvokat Jørgen Christian Andreas Grøner. Forsvarer var advokat Michal Puntervold. I retten gjentok Christensen sine tidligere argumenter. Han sa: «Oprindelsen til saken var general Vogts spionageordre. Og det var tydelig at det var inden arbeidernes rekker at spionagen skulle drives. Det var ikke den almindelige stemning i landet som skulle spioneres. Det var en bestemt del av samfundet som skulde spioneres — en blok som tilhører et bestemt politisk parti. Og det fandt jeg urigtig. Dette var en forbrydelse. I mange år har disse spørsmål ståt for mig. Jeg var interessert i et folkeforsvar, som ikke skulde utnyttes på den måte at officererne skulde agere detektiver a la Sherlock Holmes. Jeg mente at med denne spionageordre var man nådd toppen av hva det militære forsvar kan benyttes til.» Christensen uttalte videre: «Jeg har skrevet disse artikler for at skape rene linjer — en ren atmosfære over forsvaret. Sådan at forsvaret ikke skulde benyttes i en enkelt klasses tjeneste. Jeg vil at det i et givet øieblik skal samle det hele lands befolkning til forsvar for fædrelandet. Jeg er socialist, men forsvarsinteressert og må som andre borgere ha ret til at uttrykke mine meninger i pressen.»[5]

Krigsretten fant Christensen enstemmig skyldig 21. april. Den erklærte kategorisk at hans beskyldninger hadde vært uberettigede og dømte ham til 60 dagers vaktarrest. Christensen ble ikke idømt fengselsstraff, noe som ble begrunnet med at de injurierende artiklene syntes å ha vært resultatet av «en slags idealistisk tankegang». Begge parter anket dommen inn for Høyesterett. Christensen håpet fremdeles på oppreisning samt at Vogt, Ræder og Andersen måte bli fjernet fra sine stillinger. I motsatt fall ville han selv tre ut. Generaljuridiksjonen ønsket straffen skjerpet samt at Christensen ble fradømt sin stilling som offiser.[4]

Høyesterett

I Høyesterett led Christensen totalt nederlag. Den anså at hans beskyldninger «mangler ethvert holdbart grunnlag» og var «git en yderst hensynsløs og tildels hånende form». Retten mente på den andre side at Christensen hadde handlet i god tro og ut fra ideelle hensyn. Han fikk en etter forholdene mild fengselsstraff på 30 dager og mistet sin stilling som offiser.[4]

Stortingets behandling av saken

I Stortinget var det Vogts forhold – og ikke Christensens – som ble behandlet. Militærkomitéens flertall, som bestod av de fem borgerlige representantene, fant ordren tvilsom, men lot tvilen komme general Vogt til gode. De godtok – nesten til overmål – den offisielle militære fortolkningen av ordren. Siden den hadde gitt støtet til rene spionrapporter , måtte den ha blitt «oppfattet på en måte som neppe kan ha vært overensstemmende med distriktskommandoens mening». Med hensyn til det prinsipielle så ikke det borgerlige flertallet noe i veien for at militærvesenet drev etterretning overfor befolkningen, men fant for ordens skyld å måtte påpeke at «forutsetningen bør være, at initiativet i så henseende utgår fra den likeoverfor Stortinget ansvarlige regjering». Selve innstillingen lød bare på at saken burde vedlegges protokollen.[4]

Komitéens sosialistiske mindretall ga derimot Christensen medhold på alle sentrale punkter. Det mente at man måtte sikre seg mot liknende misbruk for fremtiden, og at det ikke kunne akseptere at «enkelte officerer optrer som om militærmakten er en stat i staten og forsøker å sette landets arbeiderklasse utenfor loven». Mindretallets innstilling inneholdt en uttrykkelig innskjerpelse av grunnlovens paragraf 99, som det mente at general Vogts ordre hadde krenket.[4]

Den lange stortingsdebatten 21. juli 1922 dreide seg bare i liten grad om hvordan grunnloven skulle forstås. Det var enighet om at ordren hadde vært uheldig, men en rekke talere med forsvarsminister Aavatsmark bedyret at Vogt hadde vært i god tro.[4]

Saken viste at den politiske kontrollen over militæretaten ikke hadde vært god nok. Debatten ga klare signaler om et flertall i Stortinget ville ha seg frabedt at etaten for fremtiden satte i gang tilsvarende etterretning uten at det var politisk klarert på forhånd. Det vakte også en viss oppsikt at både kommanderende general Ræder og Vogt hadde erklært at de også for fremtiden ville skaffe seg «stemningsrapporter», bare at de ville sørge for at hemmeligholdet ble strengere og at kun høyere offiserer normalt ville bli bedt om å delta.[4]

Benkeforslaget, som til slutt fikk et knepent flertall med 68 mot 64 stemmer, gikk ut på at Stortinget sluttet seg til forsvarsdepartements beklagelse av ordren. Denne formuleringen lot seg tolke både som at man fant ordrens ordlyd uheldig, og som at det var innholdet man hadde innvendinger imot.[4]

Ettertid

Justisdepartementet sendte 7. november et rundskriv til fylkesmennene. Offisielt fikk de sivile myndighetene nå størstedelen av ansvaret for i tide å gi militæretaten de nødvendige opplysningene for å vurdere det sannsynlige behovet for militære sikringstiltak. Bestemmelsen ble innskjerpet i februar 1924.[4]

Christensen meldte seg som frivillig til Vinterkrigen i Finland. Han falt under kamphandlinger med sovjetiske soldater ved Märkäjärvi bare noen timer før fredsslutningen 13. mars 1940.[6]

Referanser