Krongods

Krongods er kongemaktens (kronens) eiendommer og bygninger. I middelalderen og frem til 1660-årene utgjorde krongodset en betydelig andel av de faste eiendommer og bygningsmassen i Norge. Disse innbrakte bygsel- og leieinntekter, som ved siden av skatt var en viktig inntektskilde for kronen. Eiendommene kunne også gis i len til vasaller, som da fikk på en inntekt og samtidig en styrket lojalitet til monarken.

Ved store omveltninger kunne krongodset øke kraftig, slik det gjorde da kirkens eiendommer ved reformasjonen tilfalt kronen. Men samtidig var det også nødvendig å avhende krongods under kostbare kriger eller dersom staten ikke kunne dekke sin gjeld. Eksempler på omfattende salg av krongods i Norge finner man da Frederik III måtte dekke statsgjeld i 1663, og da Frederik IV i 1723 solgte kirkene for å dekke gjelden etter store nordiske krig. Ved avhendelser var det vanlig at kronen forsøkte å kjøpe tilbake jordegodset, men etter de store krongodssalgene i 1660-årene hadde ikke kronen økonomi til det. Ser vi bort fra kirkegodset, som vanligvis holdes utenom, var krongodset relativt ubetydelig etter disse store salgene.