Kveøya
Kveøya er ei øy i Kvæfjord kommune på Hinnøya i Troms. Øya ligger i Kvæfjorden, og deler denne i to sund: Bygdesundet på nordsida, og Øysundet på sørsida. Kveøya strekker seg ca. 10 km fra Hundstadneset i sørøst til Øynes i nordvest, og har et areal på 7,20 km². Det høyeste punktet på øya er 267 moh. Øya hadde 126 innbyggere i 2011. Øya er svært fruktbar, med store gårdsbruk, og er bebodd på sør- og vestsiden. Nordøstsiden av øya er bratt med flågberg som stuper rett ned i fjorden, og der finnes det ikke bebyggelse eller fruktbar jord.
Filologi
Finn Myrvang er filolog og har både som sådan og i likhet med oss andre et forhold til ordet og språket. Ja visst kan mannen i gata og filologen ha forskjellig tilnærming til det språket de bruker, men i prinsippet er likhetene kanskje større enn vi til daglig ser. Denne måten å tenke på kan vi også se spor av hos Myrvang som har gjort seg sine betraktninger omkring
Kveøya og Kvæfjorden
Myrvang viser til mange kjente betegnelser på øya som vi nå kjenner som Kveøya. For eksempel forteller han at det opprinnelige «Kvæ-eyin» kan ha vært uttalt som «kve:åya» og «kve:øya» slik det uttales nå, men også som «kve:eja», og da blir det interessant sier han, - fordi i 1567 ble Kvæfjord skrivet slik: Quiffordt og Queifiord. I 1661 skal det dertil finnes belegg for at det ble skrevet Quæfiord. De eldste såkalte «diplomatiske» former man kjenner til er imidlertid Quidiafiorde, Quidiafyrdin og Quidiafyrdi – der alle leses som Kvidja-. Litt yngre er formene Quidafiordar kirkia, Quidafiorden fra 1490 og Quidefiord fra 1539. For skikkelig å belegge mangfoldet, men også det entydige, opplyser Myrvang oss om at i Aslak Bolts Jordebog er formen Qwidhiofiordh, og i den islandske sagaen Rimbegla skrev man Kvidufyrde, som hver for seg uttales Kvidja – respektive Kvidju, der det siste er en underform av det første for dem som tok Kvidja for et hunkjønnsord.
Nå kjenner vi på at dette blir vanskelig, ja komplisert. – Litt forenklet kan vi derfor nå si at Kveøya sammenstilt med –fjord er blitt dratt sammen til Quida – uttalt Kvea, som igjen er forvansket – eller forenklet slik at lydsammenstillingen «ea» til slutt ble til æ og vi fikk Kvæfjorden.
Øyas opphav
Det blir mere vagt når betydninga av Quida skal forklares, først lener han seg mot Carl Bertheussens artikkel «Litt Rymbegla» som sto i et Håløygminne-hefte fra 1936. Der vil imidlertid Myreng vri litt på Bertheussens tolkninger, slik at han får samsvar med Arne-Johan Johansens beskrivelse av heimstaden – om at den (Øya) er «Tidlig bart med mineralrikt drivende jordsmonn, og den rette hellinga på jordene fanger opp maksimal effekt av sola. Avlingene er derfor det doble av hva som ellers er vanlig i Troms.» Dette klarer Myrvang ved å lese før nevnte Rymbegla på en ny måte, slik at «hun (Øya) som mest bar (snøbar) er i Kvæfjorden». For den gode Myrvang finner nemlig at dette med tidlige snøbare flekker i Valle i Setesdal blir utlagt på denne måten: Å kvæda eller å kvæ (om snø) er det samme som «begynne å bråne, tine, bre».
Så kan man selvsagt si at det er omtrent like langt fra Setesdal til Kvæfjord – som det er til Royal Albert Hall. Men vi veit også at språk har det med å vandre. For eksempel heter kniv og gaffel «knife og forrk» i Valle i Setesdal – akkurat slik som det uttales i Scotland, så hvorfor skal ikke da «å kvæ» kunne ha vandret til Kveøya fra Valle? Men – så har muligens Myreng en noe løs holdning til Qvidiney; Rimbeglas navn på Øya, som folk i sin alminnelighet nå benevner den. Dette utlegges til at det må være skapt av en grunnløs kobling mot verbet å kveða: «si, tale, uttale, legge fram», perfektum partisipp av kveðinn, som er «like lite overbevisende som at den hittil gjeldende teorien om at Kveøya eller selve fjordbunnen rundt kan ha vært sammenligna med en kviðr = vom, mage».
Adjunkt Th. Winther
Her passer det å skyve fram arkeologen Olav Sverre Johansen som i en artikkel fra 1987 forteller at de første systematiske registreringer av fornminner i Kvæfjord ble foretatt i 1875 og 1876 av Hans Thøger Adolph Winther som da var bestyrer av den arkeologiske avdeling ved Tromsø Museum. I en artikkel som står gjenopptrykt i den første årboka Kvæfjord Historielag ga ut – i 1987, kan vi lese hva adjunkt Th. Winther skrev om deler av Kveøya i anledning av sine «Arkæologiske undersøgelser i Tromsø Amt i 1874»: «Paa det ydre – nordvestlige – Næs ligger Øinæs og paa en flat Vold, kaldet Leite strax indenfor Gaarden findes flere Fornlevninger. Volden ligger lige under et brat Fjeld; i dette Fjeld har vi de underlige Klippeformationer, der bærer navnet Kveda. Denne bestaar av 3 Klippeblokke, spidse og smale, der paa Afstand ser ud som 3 Kjærringer, der sidder de to ved siden af hinanden imod den tredie høiere oppe. De har været gjenstand for Tilbedelse i gamle Dage, og Folk har reist lange Veie i den Hensigt, sagdes der; men om det var Nordmænd eller Lapper vidste man ikke».
Myte?
Winther refererte til klippeblokkene som hadde vært gjenstand for det enkelte ville kalt avgudsdyrkelse. Hva da med navnet; «Kveda»? I fortellinger på folkemunne går også beretningen om at når vinden blåser med tilstrekkelig styrke og fra rette kanten, treffer den de tre kjerringene – og man fikk om ikke en ren og enstonig, så i alle fall en sang. Men altså igjen; sangen var ikke kjerring-aktig, i den forstand at den var et glam, men spesiell kan den jo likevel ha vært. Her må vi ha in mente at slike klippeformasjoner endrer form og karakter gjennom historien. I det siste sies det, er kjerringene blitt tyste. Kan hende er det like rett å kalle øya for Sangens øy?
Myreng fortsetter så med å se på det samiske navnet på Kvæfjorden, som er Giettvuotna «handfjorden». Uttrykket skal ikke ha vært gjenstand for tolkninger av Just Knud Qvigstad, men ifølge Myreng blir samisk gietta også brukt i betydninga arm – som i fjordarm, og da den langsgående Kveøya jo deler Kvæfjorden i to, kan dette minne om to armer med to parallelle løp; Øysundet og Bygdesundet.
Det samiske navnet på Kveøya; Unna Sullus som betyr «lille-øya» blir unektelig noe pussig idet Gapøya litt lenger ute bare er tre meter høyere og ellers har samme form som Kveøya. Myreng tenker at dette kan ha sin årsak i at Gapøya har ei brattere sørside, og derfor ser mer ruvende ut.
Finn Myrvang
Hvor mange betraktninger av samme karakter Myrvang har produsert, vet han nok knapt sjøl. I Håløygminne nr. 4 fra 2015 har han fem!: «Lagmannen i norsk namnelandskap», «Bygde- og kommunenamnet Hamarøy», «Kryptert barnespråk?», «Øynamnet Silda – litt til», i tillegg til den vi nyss har gått igjennom.
Kilde
- Myrvang, Finn: «Kveøya - men Kvæfjorden?» i Håløygminne nr. 4 2015