Langøyene (Oslofjorden)

Langøyene eies av Oslo kommune, men ligger geografisk i Nesodden kommune. Bildet er tatt fra Ekeberg i Oslo.

Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

Langøyene er ei øy i Bunnefjorden sør for Oslo sentrum. Øya ligger i Nesodden kommune i Akershus, men eies av Oslo kommune. Det var opprinnelig to øyer, men i 1902 kjøpte Oslo kommune øyene for å anlegge ei søppelfylling mellom dem, og gradvis ble Nordre og Søndre Langøy til ei sammenhengende øy. Øya er et populært bade- og rekreasjonsområde for Oslos befolkning i sommerhalvåret.

Sementproduksjon

Langøyene (i midten av bildet) sett fra fly.

Foto: Stig Rune Pedersen (2019)

Utdypende artikkel: Sementfabrikken på Nordre Langøy

Hans Konow (1815–1896) opprinnelig fra Bergen kjøpte Oslo Ladegaard og flyttet dit. Han hadde en rekke eiendommer, blant dem Langøyene, som den gang var to øyer, søndre og nordre. Konow hentet kalkstein fra Malmøya og på Nordre Langøy satte han opp en dampdrevet kalkmølle, der kalkmelet ble brent til sement. Hele 45 arbeidere var i virksomhet. De produserte 1500 tønner sement i året, men etter få år ble produksjonen nedlagt i 1860-årene. Dette var Norges første sementfabrikk, som kom i drift før Tyskland og Danmark hadde startet sementfabrikasjon. Konow har for øvrig gitt navn til Konows gate i Gamlebyen i Oslo.

Sommerhus og fastboende

I 1890-årene var det 15 sommerhus på Nordre Langøy. Oslo kommune kjøpte Langøyene i 1902 for å tømme søppel her. I 1920 hadde øyene 18 hus med 155 fastboende og hadde egen skolekrets. På egen skole gikk 30 elever fordelt på 3 klassetrinn. Vinterstid måtte den 70 år gamle læreren vasse over isen fra Bekkelaget. Fra tid til annen måtte Oslo kommune hjelpe med båtskyss og isbryter, og det til tross for at kommuneskatten gikk til Nesodden kommune.

Søppelproblem

Gartneriene på Tøyen og de andre gartnerløkkene tok mer enn gjerne imot søppel. Men på disse stedene tårnet konfliktene seg opp rundt fillepelling, stank, fluer, rotter og påstått smittefare. Søppelforbrenning ble flere ganger vurdert, men dette alternativet ble for dyrt. Da Aker kommune, som tok imot meget søppel stort sett som gjødsel, også strammet grepet rundt byen, rykket fjordløsningen høyere opp på dagsordenen. Renholdsverket ønsket seg en «søppeløy» i fjorden. Søppeløya skulle etter planen fungere som utskipingssted for gjødselsalget og som fyllplass for den søpla som ikke ble solgt. Transporten ville bli billigere enn frakt med jernbane. En kastet sitt blikk på Nakholmen. Men den lå i Aker kommune. Beboerne på Bygdøy protesterte. Aker kommune nektet tillatelse med hjemmel i kommunens sunnhetsforskrifter. I Bunnefjorden lå Nordre og Søndre Langøy, atskilt av et smalt sund. Øyene kunne bli kjøpt og det beste av alt var at øyene ikke lå i Aker kommune men i Nesodden kommune. I motsetning til Aker, hadde Nesodden ikke vedtatt nye og strengere sunnhetsvedtekter. Renholdsverket mente derfor at Nesodden ikke hadde lov til å nekte søppelopplag på Øyene. Nå gjaldt det å sette i gang å erverve øyene og etablere søppelfylling før Nesodden fikk summet seg og vedtatt strengere regler. Helsemyndighetene på Nesodden fikk merke at naboskapet til den ekspansive hovedstaden kunne ha sine tvilsomme sider. Nesodden kommune vedtok en uttalelse mot søppelopplag på Langøyene, men kunne ikke hindre at Kristiania kjøpte øyene i 1902.

Søppelet kommer

Høsten 1904 ble det lagt ut lenser og i 1904 startet en å fylle gateoppsop i sundet. Til nå hadde veivesenet dumpet gateoppsopet i den såkalte ballasthavna mellom Malmøya og Bleikøya. Mesteparten sank øyeblikkelig, men den delen som fløt, drev med strøm og vind inn til strendene, og folk klaget.

I 1908 satte Aker kommune stopp for mottak av søppel fra Kristiania. Foranledningen var et gammelt spøkelse: Kolerafrykten. Nå måtte Kristiania benytte seg av søppeløya, nemlig Langøyene. For å hindre at det fløt avfall fra Langøyene, ble det lansert en idè om å senke skipsvrak for å bryte strømmen gjennom sundet mellom øyene, dette i tillegg til lenser. I 1910 ble ”Oscar”, Jacoba” og ”Anna” senket her og i 1912 ble ytterlige to skipsskrog slept inn for å bidra til å bryte strømmen i sjøen. Etter hvert kjøpte Renholdsverket prammer – lørjer – som passet til søppeltrafikken.

Vond lukt

I 1908 begynte altså Kristiania kommune for alvor å transportere søppel til Langøyene. Det varte ikke lenge før det kom inn masse klager over stank. Saken ble overveiet, men forbrenning ville bli et dyrt alternativ, som så ofte før, var det transportutgiftene som ga de store utslagene i regnestykket. Kristiania kommune konkluderte med at brenning av søppel blir for dyrt og at søppelfyllinga på Langøyene skulle fortsette. I 1930-årene ble det tømt 50.000 ton søppel pr. år. Kommunestyret i Nesodden vedtok at fyllinga skulle stenges med èn måneds frist. Da det ikke skjedde, ble bestyreren for Kristiania renholdsverk forelagt en mulkt på 200 kroner. Han nektet å vedta boten og søppelet kom fortsatt. Det ble også fraktet kloakkslam fra Kloakkrensingen til Langøyene. Dette luktet sterkt og slammet ble nå omdirigert til Sørum. Nesodden kommune truet med rettssak osv, men etter en tid fikk en beskjed fra departementet om at saken var henlagt. Fyllinga kom til å være i bruk i mer enn 40 år.

Fisken dør

Formannen i Oslofjordens fiskerforening kom med varskoropet: Fisken dør! Ved øyene der det dumpes søppel, var det før et godt brislingfiske. Silda er der nå også, men det nytter ikke å stenge den for den dør etter kort tid i det forgiftede vannet. Det kom også parasitter på brislingen. En av fiskerne fortalte at selv rottene ikke lenger turte å svømme over fjorden. Vannverket måtte også kvitte seg med kloakkslam fra renseanleggene som inneholdt for meget vann til å kunne selges som gjødsel. Mesteparten ble transportert med lørjer og dumpet i fjorden, noe i Langøysundet og noe lenger ute.

Rekreasjon

I 1930-årene fikk folk kortere arbeidstid, økt velstand og tusener lengtet etter sol, salt sjø og åpen himmel. På fjorden kom de i ferjer, robåter, seilbåter og motorbåter, laster med nistekurver og flasker, telt og primuser, trekkspill og sveivegrammofoner, unger, venner, onkler, tanter og besteforeldre. Man snakket om en utfart på fjorden på rundt 100 000 mennesker på fine sommersøndager. For kommunen ble det stadig vanskeligere å påstå at Langøyene lå avsides. På svabergene mot øst på den søndre øya er det også et avmerket naturistområde hvor det sjelden er overfylt med badegjester.

Millioner av fluer

Advarsler manglet ikke , men ikke før er folk ferdige med rotteplagen, så får vi denne forferdelige flueplagen. Det kom skyer av fluer til Ormøya, Ulvøya, Bekkelaget og andre områder avhengig av vindretningen. Særlig i 1930-årene var det et utall av innlegg og artikler om flueplagen som nok var vanvittig. Fluene slo seg ned som et svart dekke, det var svart hvor man enn vendte seg. De fylte samtlige rom, ødela alt spiselig og gjorde tilværelsen uutholdelig. Ja, selv med lukkede vinduer strømmer fluene inn gjennom alle mulige sprekker og hull. I et familieselskap ble det satt frem en bløtkake, den ble simpelthen sort av fluer og ble sammen med den øvrig mat stående urørt. I Nordstrands Blad fra så sent som juni 1946 skriver en leser: ”Fluene surrer mot rutene, det surrer i haven, det surrer over middagsmaten og det surrer som rene ”Skymasters” omkring hodeputen om nettene. Menn på Ulvøya sa de ikke fikk barbert seg fordi speilet var dekket av fluer og flueskitt. De kunne ikke se mønsteret i tapetene for fluer og flueskitt. Langøyene er syndebukken, og vi går rundt og ønsker at hvis det skal falle en atombombe, så må det være på Langøyene og ingen andre steder i verden. Hvor vidt Oslo Renholdsverk har krav på å kalles renholdsverk er en sak som i høy grad kan betviles.” I et brev til Oslo Formannskap skriver Selskapet til Bekkelaget Vel, Alf Lie: ”Det er ikke bare malingen på veggene og tapetene som ødelegges. Tenk på smittefaren og det motbydelige i å ha huset svart av fluer som kommer direkte fra avfallsdyngene”.

Smittefaren

For å forstå fluenes rolle som smittebærere, sier konservator Leif R.Natvig, er det av betydning å kjenne dens bygning og levevis. Fluens næring må stort sett være i væskeform. Dette synes å stå i strid med at fluer gjerne slår seg ned på sukkerbiter og lignende Men saken er at fluen samtidig med at den bearbeider sukkeret med noen små kitintenner også utskilles spytt som oppløser sukkeret, således at det kan suges opp. Hvis en flue innskrenket seg til bare å oppløse fødemidler med sitt spytt, var ikke saken så ille. Men den gjør det verre ved å påskynde oppløsningsprosessen, den gulper den opp noe av sitt maveinnhold. Når en så tenker på at fluen kommer fra et sted der den har delikatert seg på ekskrementer fra tyfuspasienter eller har slubret i seg tuberkuløst spytt, da vil man forstå hvilken uhyre sundhetsfarlig insekt stuefluen er. Den er også forsluken at den som regel forspiser seg og da setter den seg på et rolig sted og kaster opp det overflødige som begjærlig oppsuges av andre fluer. De mange fluemerker som om sommeren tilsmusser alle ting, består dels av brekk-klatter og dels av flueekskrementer. På grunn av sitt gjennomførte svinete liv fører de med seg farlige bakterier, sykdom og død. En flue ved uhindret formering kan i løpet av en sommer få 5.398.720.000.000 etterkommere. En harmdirrende frue fra Bekkelaget kommenterer beskrivelsen ovenfor i Nordstrands Blad: Hvordan tror De vi føler det etter å ha lest noe så hårreisende motbydelig?

Botemiddel

Fluelarvene lå i klumper på Langøyene, ja i tusenvis på hver kvadratmeter. Søppelen ble sprøytet med en boraksoppløsning på 2,5% styrke. Mot de levende fluer brukte man petroleum tilsatt solarolje, en væske som drepte fluene. Etter krigen skrives det i Nordstrands Blad: Vi brukte boraksoppløsning som var effektiv. Den fikk vi fra Tyskland. I dag er der ikke noe Tyskland, så vi har sett oss om etter andre midler. Amerikanerne har et utmerket middel, DDT, som skal være meget virkningsfullt. Middelet prøver vi i disse dager. Samtidig var det brann i søppelet og røykplagen var ille.

Utviklingen videre

Noen år etter krigen ble søppelfyllingen på Langøyene avviklet, og det gikk rutebåter fra Vippetangen og senere Rådhusbrygga til Langøyene fulle med barnefamilier, ungdommer, turister og andre som skal nyte sandstranda og den store gresssletta.

Sommeren 2013 fikk Oslo bymiljøetat en rapport fra en miljøteknisk undersøkelse som sa at den gamle søppelfyllinga kunne være en langt større kilde til forurensing enn det man til da hadde vært klar over. Det ble funnet forhøyede konsentrasjoner av bly, kvikksølv og polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH). Det siste er tjærestoffer som tobakksrøkere er vel kjent med. Øyene ble likevel stengt for publikum i et par uker før både kommuneoverlegen og Folkehelseinstituttet vurderte forholdene og konkluderte med at det likevel ikke var farlig å oppholde seg her, og øya kunne åpnes for publikum igjen. Oslo bystyre bevilget så 304 millioner kroner for å utbedre forholdene på Langøyene. Veidekke og Oslo kommune signerte 7. august 2019 kontrakt for arbeidet med å sikre det tidligere avfallsdeponiet og tilrettelegge for badeliv og rekreasjon på Langøyene. Arbeidet er omfattende og foreløpig estimert til en kostnad på om lag 200 millioner kroner ekskl. mva. Arbeidene vil etter planen pågå fra høsten 2019 til våren 2021, og øya vil være utilgjengelig i anleggsperioden.

Kilder

Artikkelen er basert på Gunnar Pedersens Aktuell historie- spalte i Nordstrand blad, 9. januar 2006. Pedersens kilder har vært:

• Thorstenson, Inge: FRA NATTMANN TIL RENHOLDSVERK
• Waage, Gry: Fra Konglungen til Padda
• St. Halvard.
• Nordstrands Avis fra 20.10.1934 og 19.10.1935.
• AkersPosten fra 29.6.1946
• Nordstrands Blad fra 6. februar 1970 og 5.8.1950
• Pedersen, Gunnar: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 94: langøyene - fra fylling til friluftsperle.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.