Påske, opprinnelse en jødisk årsfest. Navnet kommer av middelalderlatinpascha etter hebraisk, ‘overgang’. Påske ble i kristen tradisjon knyttet til Jesu lidelse og oppstandelse. Påskedag faller mellom 22/3 og 25/4, og markerer avslutningen av en 7 uker lang fastetid (langfaste) som innledes askeonsdag. Skjærtorsdag og langfredag var i middelalderen ikke vanlige messedager («festa chori», kun feiret av geistligheten). Dette har muligens også vært tilfelle på reformasjonstiden, men Kirkeritualet 1685 og C.5. no. lov 2-4-5 foreskrev gudstjenester på disse dagene; på skjærtorsdag skulle prekenen handle om nattverden og dens bruk, langfredag var viet lidelseshistorien. 3. påskedag ble avskaffet ved forordn. 26/10 1770.
Ifølge folketradisjonen kunne man mange steder «døpe» kalver og lam skjærtorsdag, mens man langfredag skulle faste, gjøre grovarbeid og «lide med Kristus». Første påskedag gikk mange på topper og fjell for å se solen danse i glede over oppstandelsen. En rekke værmerker er også knyttet til påske. A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
