Laurentiuskirken (Tønsberg)

På veggen til Tønsberg domkirke er det satt opp en minneplate over Laurentiuskirken, som ble revet i årene 1810–1814.

Laurentiuskirken eller Lavranskirken i Tønsberg var en steinkirke som lå der Tønsberg domkirke nå står. Den ble reist tidlig på 1100-tallet, og revet år årene 1810–1814. Det er ingen synlige spor etter kirken. Den var viet til Laurentius, en romersk diakon og martyr, som var en svært populær helgen i middelalderen.

Steinkirken avløste antagelig en eldre trekirke, som ifølge Olav den helliges saga skal ha stått der omkring 1018. Den var gårdskirke for Tunsberg. Bygningen var antagelig en basilika, der kirkerommet er delt inn i et hovedskip og sideskip atskilt av søyleraden. Østenden ble avslutta med en apside, et avrunda rom der alteret står. Koret, som skal ha vært stort, ble angivelig ombygd på 1200-tallet.

I 1683 brant kirken, men det ble gjort utbedringer slik at den kunne tas i bruk igjen. Men kirken fikk forfalle, og i 1777 krevde borgere at man skulle konsentrere seg om Mariakirken. I valget mellom de to skal det ha blitt argumentert for at Laurentiuskirken var for «papistisk». I 1809 ble det beslutta å rive kirken, og rivinga var fullført i 1814. Steinen ble brukt som bygningsmateriale i byen. Også Mariakirken ble senere revet. I 1858 ble Tønsberg domkirke innviet, på samme sted som Laurentiuskirken. Man skal ha funnet rester fra middelalderkirken under gulvet; ettersom fundamentene til en steinkirke av en slik størrelse må ha vært omfattende er det grunn til å tro at det er tilfelle. Det er satt opp en minneplakett på domkirkeveggen.

Man har en tidlig avbildning og noen spredte beskrivelser av kirken, og nok av grunnplanen er kjent til at man kan rekonstruere plantegningen. Det ser ut til å ha vært tolv rektangulære pillarer som delte skipet, seks på hver side. Kommentarene på 1700-tallet om at kirken var for «papistisk» kan tyde på at det har vært en del utsmykning i den. Utvendig er det også usikkert hvordan den så ut. Ifølge noen beskrivelser skal den ha hatt en takrytter. Den var reist i godt tilhugne kvaderstein.

Det lå et betydelig kirkegods til Laurentiuskirken. Etter reformasjonen ble dette inndratt av kronen, og er senere omtalt som Tunsberg prostigods. I den første tida etter reformasjonen ble det gitt i len til sognepresten i Laurentiuskirken, men det ble etterhvert løsrevet fra denne. Dette skjedde senest i 1633, da handelsmannen Anders Madsen ble godsforvalter.

Blant kjente personer med tilknytning til Laurentiuskirken kan nevnes:

• Biskop Torkell av Oslo (død 1248), som ble gravlagt i kirken og hvis grav var mulig å påvise så sent som da kirken ble revet.
• Laurits Madssøn, sogneprest ved kirken.
• Frants Berg, sogneprest ved kirken og senere biskop av Oslo (1548–1580).
• Rasmus Hjort, sogneprest ved kirken fra 1562 og senere rektor ved Oslo katedralskole.
• Finn Sigurdssøn, sogneprest ved kirken fra 1604.
• Anders Madsen, handelsmann og borgermester, gravlagt i kirken. Hustruen Karen Stranger ble gravlagt der i 1698.

Den adelige slekta Lange hadde sitt gravsted i kirken på 1600-tallet.

Kilder

• Lavranskirken i Tønsberg på Norske kirkebygg
• Vestfolds vakre middelalderkirker på Tunsberg bispedømmes hjemmeside
• De gamle kirkene i Tønsberg
• Nielsen, Yngvar: Biskop Jens Nilssøns liv og virksomhed 1538–1600/3, A.W. Brøgger, 1885

Eksterne lenker

• Laurentiuskirken (Tønsberg) på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no