Leirsund
Leirsund er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet har sitt navn etter elven Leira og etter det eldgamle sundstedet. Her gikk oldtidsveien fra Viken/Christiania til Opplandene og Nidaros. Den som eide sundet, hadde store rettigheter og bra innkomst. Rettigheten lå til Leirsund gård. Sundmannen, som rent fysisk satte de reisende over elven, bodde i en stue nede ved sundet. Leirsund hadde gjestgiveri, og det heter seg at det var betydelig salg av sterke drikker der.
Leirelven har nok alltid vært til besvær for fastboende og reisende ved Leirsund. Flom satte ofte jordene rundt sundstedet under vann slik at veien over Hauglienga var ufarbar. I slike tilfeller ble et sundsted lenger nord i elven benyttet. Dette lå nedfor Enger gård. Omkring år 1800 ble det oppført en privat bro her. Denne broen var dårlig bygget og ble ikke vedlikeholdt, slik at man ganske snart tydde til å bruke flåte igjen.
Den siste sundmannen ved Leirsund var Anders Nilsen Sundstuen. Han fikk bevilling som fergemann i 1846. Han sa opp sin stilling i 1856 idet han fremholdt at det etter at jernbanen var kommet, ble mindre inntekter. Hvis han skulle fortsette, forlangte han et årlig tillegg til sin lønn på 30 spd. av kommunekassen. Han fortsatte til bro ble bygget i 1862.
Utviklingen kom med jernbanen
Leirelva, oldtidsveien og etableringen av jernbanen mellom Christiania og Eidsvoll i 1854 ble viktig for utviklingen av tettstedet Leirsund. I den første tiden jernbanen var i drift, var det ikke stoppested på Leirsund. Stoppsted her ble det først i 1859, og i 1865 var den første stasjonsbygning oppført. Stasjonsbygningen ble ombygget i 1938. I stasjonsområdet vokste etter hvert frem et bygdesenter med landhandlerier, meieri, bakeri, trevarefabrikk, mølle, sag m.m. Skedsmo poståpneri,det første i Skedsmo, ble etablert på Leirsund gård i 1869. I 1905 ble det anlagt sidespor fra Leirsund stasjon inn til Engerdalen hvor Johan Kjus Enger anla sandforretning og solgte sand til Oslo.
Stedet fikk fast skole i 1865 da Asak skole ble anlagt. Den tidligere omgangsskolelæreren i bygda, Kristoffer Larsen, var den første læreren på skolen. Asak barne- og ungdomsskole har i 2010 omlag 250 elever.
Leirsundområdet kulturminnekart.
Skilt mot vikinggravfeltet ved skistua på Asak.
Infoskilt om kirkeruinene Asak.
Gravstedet for familien Heiss.
Stampemølle ved Stampetjern, Branderud.
Gårdsmølle ved Branderud.
Infotavle ved bygdeborgen på Farshatten.
Infotavle ved bygdeborgen på Skansen.
Bygdesenterets storhetstid
Aktiviteten i bygdesenteret Leirsund nådde sitt høydepunkt i mellomkrigstiden og frem til ca. 1970. I denne periode hadde stedet tre landhandlerier, elektrisk forretning, skomakerverksted, salmakerverksted, skredder, flere sydamer, frisørsalonger både for damer og herrer, trevarefabrikk, trappesnekkerverksted, meieri, bakeri, posthus, mølle og sag, I tillegg hadde Skedsmo og Sørum Elektrisitetsforsyning sin administrasjon og lager på stedet. I en periode på 1980-tallet hadde Lillestrøm sparebank filial på Leirsund. All denne virksomhet utgjorde om lag 110 arbeidsplasser.
I ovennevnte periode blomstret det også opp et aktivt foreningsliv på stedet. Det ble etablert idrettslag, velforening, husmorlag, misjonsforeninger, søndagsskole, yngres, speiderforening, sanglag, hornmusikkorps og gammeldansorkester.
Fra bygdesenter til soveby
Etter hvert som varetransporten mer og mer ble overført fra jernbane til vei, og de store handelssentrene ble etablert, ble alle forretninger og bedrifter på stedet nedlagt. Stedet fungerer i 2020 som en soveby for de som arbeider andre steder i kommunen eller i Oslo. Et aktivt foreningsliv har imidlertid Leirsund klart å beholde.
Se også
Kilder og litteratur
- Faller, Hans Martin: Leirsund før og nå. Manus til foredrag i Leirsund velforening 28. desember 1996.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind I. Oslo 1929. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind III. Oslo 1950-1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.